ISRAEL - EN HØYST BERETTIGET STAT
Av Kris Guleng
La oss vise dem respekt for deres behov for sikkerhet så lenge de ikke har en partner å forhandle fred med. Alt Israel ønsker er å oppnå fred. La oss støtte dette og ikke fordømme dem for å skape sikkerhet og overlevelse. Den lille jordlappen de har å forsvare, overlever ikke uten et massivt sikkerhets-nettverk omkring. Det ligger i hele sakens natur. Støtt Israels rett til sikkerhet, overlevelse og selvforsvar. Det er en folkerett vi alle har. Støtt jødenes rett til å leve etter presis samme betingelser som oss nordmenn.
Staten opprettes
Staten Israel er i utg.pkt. en stat for det jødiske folks overlevelse. Den ble dannet på bakgrunn av at det er gammelt jødisk kjerneland, det har vært jødiske stater der tidligere med Jerusalem som hovedstad. Den moderne staten ble også tilkjennegitt jødene i Balfour-erklæringen under 1. v.krig, i San Remo-avtalen etter 1. verdenskrig, og i FN etter 2. v.krig og den folkerettsstridige utryddelsen av 6 mill. jøder under holocaust.
Det som ble gitt dem, var en bit av et større område i Midtøsten som hadde ligget under det ottomanske riket, overtatt av britene. Området ble delt opp suksessivt i land etter land for arabere og andre grupper, hovedsakelig muslimer, og et gitt område ble også gitt jødene som et nasjonalhjem etter at verden forsto det akutte behovet for dette.
Så ble de statene dannet som nå utgjør Midtøsten; Libanon, Syria, Irak, Saudi-Arabia, Jordan, osv. Området som romerne etter deres okkupasjon av Israel i år 70 e.kr. hadde kalt ‘Palestinæ’, for å håne jødenes tilhørighet der, var fortsatt kalt Palestina under den britiske mandatperioden.
Under denne mandat-tiden, bodde det omtrent likt antall jøder og arabere i området, de var svært få og spredt, og landet var i all hovedsak ubeboelig sump og ørken. Forfatteren Mark Twain reiste på besøk rundt i området og skrev om reisen at alt var så og si ubebodd og utilgjengelig som mulighet for beboelse. Det så den gang veldig usannsynlig ut at dette skulle være noe land å skape en stat av.
Både jøder og arabere som bodde i mandatet Palestina, ble kalt palestinere; hhv. palestinske jøder og palestinske arabere. Altså, termen ‘palestinsk’ tilhørte ikke bare araberne. Hele dette området ble lovet til jødefolket som et nasjonalhjem. Det innbefattet dagens Israel, Vestbredden og hele dagens Jordan! Det er det ikke mange nordmenn som vet, desverre.
Så skjedde det rett og slett en forandring av det som var lovet, britene ga 77% av mandatet til muslimer; som dannet staten Transjordan. Det er forstadiet til dagens Jordan. Så satt jødene tilbake med 23% av det de var blitt lovet å leve på. Men de godtok det de fikk, alt de ønsket var et land å leve i fred og trygghet i. Trygg fra forfølgelse og folkemord, som de hadde vært utsatt for gjennom 1900 års landflyktighet/diaspora.
Og 14. mai 1948 så staten Israel dagens lys. Dagen etter sto 7 arabiske staters militære styrker på grensen og hadde til hensikt å utslette jødene og overta landområdet som islamsk. Et mindretallig og svært krigstrett jødefolk sto imot med de få våpen de hadde, men med sterk vilje til å leve. Etter at de hadde mistet hele slekta i gasskamre og krematorier i Europa, ga de alt for å overleve denne første krigen mot den nye staten. Og mirakuløst nok vant de...
I denne første angrepskrigen mot dem, okkuperte Jordan det gamle jødiske kjerneområdet Judea og Samaria, som ligger på det eneste fjellområdet i regionen. Siden det ligger på den vestlige bredden av Jordan-elven, kalte de området for Vestbredden, i motsetning til Østbredden på den østlige side som allerede lå under Jordan. Siden har området blitt referert til som Vestbredden, selv om det egentlig heter Judea og Samaria; navn som indikerer det jødiske opphavet.
Muslimsk angrepskrig etter angrepskrig fulgte i årene som kom. Muslimene nektet å godta at jøder skulle ha en stat på det området som tidligere hadde ligget under islamsk styre, det ottomanske riket. Deres forestilling er at alt land som tidligere har vært styrt av muslimer pr. def. alltid tilhører muslimer og islamsk styre. Dette er nedfelt i deres ideologi, både religiøst, politisk og juridisk. Men denne ideologien er ikke kompatibel med vestlig tankegang.
Av alle jordens nålevende folkeslag, var det jødene som først bodde i dette landet, kalt Judea, Efraim, Israel, Samaria, - kjært barn har mange navn. Og Jerusalem har aldri vært hovedstad i noe annet folks stat, enn det jødiske folkets. To ganger tidligere har det vært jødisk stat der, den nåværende staten Israel er den tredje jødiske staten i dette området.
Migrasjon i flere retninger
Det som skjedde da jøder begynte å immigrere til Israel for å bygge opp landet, det var at arabere fra de islamske statene omkring, reiste til Israel for å få jobb. Der jødene bygget, fulgte arabere, som så at det ble skapt arbeidsplasser og boliger. Disse araberne kom fra flere forskjellige araberstater. Og jødene tok imot dem; de hadde ikke noe ønske om å skyve noen bort, slik det feilaktig blir forkynt i våre dager. Jødene ønsket fellesskap og gode relasjoner til naboene.
Da staten Israel ble dannet, skjedde et ras av utkastelse av jødene i de islamske landene omkring. Ca 800.000 jøder ble drevet på flukt fra islamske land, de ble fratatt alt, jord, eiendom, hus, innbo, alt de eide, og drevet på flukt. De flyktet da til den nye jødiske staten. Disse jødene blir det i det offentlige rom aldri snakket om. De er på en måte ikke-eksisterende i den historiegjenfortellingen som gis over Israels historie. Det var faktisk flere jøder som flyktet fra islamske land, enn arabere/muslimer som flyktet ut av Israel under den første angrepskrigen. Men dette blir aldri nevnt.
Den første angrepskrigen i 1948 resulterte i at mange arabere flyktet bort fra Israel. Myten forteller at det var fordi de ble jaget ut av jødene. Men dette er en av de mange myter og løgner som stadig blir gjentatt i mediene og i politikken. Og som de fleste nordmenn derfor også desverre tror på. Det som skjedde var faktisk det stikk motsatte: De angripende islamstatene oppfordret muslimene til å flykte midlertidig fra Israel, så skulle de gå inn med militære styrker (7 stater!), og hive jødene på havet. Og når landet var «Judenrein», kunne muslimene flytte tilbake til sine hjem, og jødestaten ville vært en saga blott.
Jødene sa tvert imot til araberne i Israel : “Dere er velkommen til å bli her, og bygge landet sammen med oss. Men hvis dere forsvinner nå, så kan dere ikke komme tilbake hit etterpå. Dere som blir her, vil få fullt statsborgerskap på linje med jødene. Vi kan leve sammen, det er vårt ønske. Så ikke reis!” Mange muslimer ble i landet, og deres etterkommere er i dag israelske statsborgere. Men mange andre hørte mer på de islamske angrepsstatene og flyktet. Det er disse muslimenes etterkommere som nå kalles palestinske flyktninger. De har blitt totalt sviktet av de arabiske landene som oppfordret dem til å flykte. De har ikke fått komme tilbake til sine arabiske opprinnelsesland, og de kommer heller ikke tilbake til Israel.
Derfor har disse menneskene blitt en gruppe som ‘ingen vil ha’, og som derfor sitter igjen som statsløse. Men var disse muslimene et selvstendig folk fra uminnelige tider, med en lang palestinsk tradisjonskultur? Nei, ikke i det hele tatt. Dette er etterkommere av muslim-arabiske innvandrere til Israel, som hadde bodd der toppen i to år før krigen i 48, og som derfor heller ikke har krav på å komme tilbake til Israel. Det de har krav på, er å bli tatt imot av sine opprinnelsesland, og deres etternavn forteller hvor de kommer fra; Libanon, Jordan, Syria, Irak, Saudi-Arabia, Egypt, osv. Det ligger i familienavnene deres.
Så hvordan har det blitt slik at hele verden tror at det en gang bodde et urgammelt palestinsk folk i området som angivelig har mistet sitt land? Og at jødene er slike fæle mennesker som prøver å fortrenge de som egentlig bodde der, osv? Det er mange svar på dette.
Seksdagerskrigens markante tidsskille
Som sagt, ble Judea og Samaria okkupert av Jordan og kalt Vestbredden. Jødene levde da, sammen med mange arabere, på bare en liten del av det opprinnelige mandat-området de var blitt lovet flere ganger. Islamske angrepskriger avløste hverandre, men under seksdagers-krigen i 1967, skjedde noe nytt. Israel tok på rekordtid overtaket på fiendene, og erobret deler av deres landområder under sitt forsvar. Land erobret under forsvarskrig tilhører folkerettslig sett det landet som forsvarte seg; i dette tilfellet Israel. De tok Golanhøyden fra Syria, Vestbredden fra Jordan og Sinai-halvøya og Gaza fra Egypt.
De vant flere ganger sitt eget areal i forsvarsbytte. Men det Israel var mest interessert i, var ikke mer areal, men varig fred med sine fiender. Derfor inngikk de fredsavtale i bytte mot et stort landområde; tilbakelevering av Sinai-halvøye til Egypt i bytte mot en varig fredsavtale. Dette fikk de, heldigvis! Selv om Anwar Sadat ble myrdet av sine egne pga sin avtale med Israel. Vestbredden og Golan har Israel beholdt lenge, for det har ikke latt seg gjøre med noen fredsavtale. Vestbredden tilhørte jødenes stat fra starten av, men ble okkupert av Jordan i 48. Området tilhørte jødestaten først. Deretter ble området tatt tilbake i 67, og tilhørte jødestaten enda en gang. Helt legalt!
Det er ikke Israel som har okkupert Vestbredden! Dette området tilhører dem både tidlig-historisk, og gjennom San-Remo, Balfourd og FN og 1948. Og nå også gjennom forsvar i 1967. Vestbredden tilhører Israel. Det er jødisk kjerneland, og det er rettmessig Israelsk område på mange ulike måter. Så hvorfor går vi rundt og tror at Vestbredden er okkupert av Israel, og at palestinere er et folk som lider like stor urett som jødene led under holocaust?
Mytenes mantra om ‘okkupasjon’
Det er pga den myten som begynte å spinnes av Arafat og PLO etter 1967. Arafat var en egypter, grand-nevø av den nazistiske stormuftien av Jerusalem Al-Husseini (som samarbeidet med Hitler under krigen og selv utryddet jøder og dannet en muslimsk tropp under Nazistenes kommando). Arafats PLO begynte i 1968 en alvorlig undergraving av jødenes rett til å eksistere, og fremfor alt deres rett til en egen stat i Midtøsten. Den første terroren begynte for alvor i 1968. Siden den gangen har det ikke opphørt å regne bomber og granater, ild og blod over Israel. Samtidig som Arafat komponerte en av verdens mest seiglivede myter; nemlig myten om ‘det palestinske folk’.
De eldgamle palestinske folket, fortalt om i Bibelen, var kalt ‘filistere’. Det var et ikke-semittisk folk (arabere er semitter, akkurat som jødene), som stadig var ute etter hebreerne. Filisterne er utryddet for lenge siden. De eksisterer ikke. Men Arafat grep tak i en myte om at de arabiske muslimene som hadde bodd en periode i det palestinske mandatet, egentlig angivelig var disse gamle filisterne. Dette er blank løgn. Når du hører arabere si ‘palestiner’, sier de ‘filastin’ (filistere). Myten og løgnen fortsatte, den fikk vinger å fly med for vesten beit på agnet. Propagandaen har ikke tatt slutt siden.
Det eksisterer ikke noe eget palestinsk folk, med eget språk, egen kultur, eget nasjonalsymbol eller flagg, egen nasjonalsang, eller egen palestinsk stat. Det har aldri eksistert! Det er løgn. Termen Palestina ble satt der av romerne som ville utviske jødenes tilhørighet til området. Palestina var utelukkende navnet på et mandat, et styrings-område for britene. Frankrike hadde andre områder i omegnen, senere gjort til selvstendige islamske stater. Det var aldri noen palestinsk selvstendig stat.
Vestbredden tilhører Israel. Termen ‘okkupasjon’ er feil. Korrekt politisk betegnelse på området er ‘bestridt’. Det er et ‘bestridt område’. Allikevel har Israel overgitt det aller meste av Vestbredden til muslim-palestinsk kontroll, under påskudd av at araberne vil ha en selvstendig palestinsk stat. Uansett så er ikke Israel noen okkupant av Vestbredden, og de har overgitt majoriteten av kontrollen til PLO etter den absurde såkalte freds-avtalen fra Oslo, som i virkeligheten har skapt mer arabisk terror og vold enn avtalen skulle tilsi.
Israel okkuperer heller ikke Gaza, selv om NRK ynder å fortelle oss det, på sitt kunnskapsløse vis. Gaza ble totalt ‘Judenrein’ i 2005, da bosetningen i Gush Katif ble tvangsflyttet og området tømt for jøder. Siden da har Gaza stått på egne ben. Egypt ville ikke ha Gaza tilbake heller, selv om det tilhørte Egypt før seksdagerskrigen. Området er beryktet som kriminellt, og det har selvsagt ikke blitt bedre etter at Hamas kuppet kontrollen og holder folk i et totalitært jerngrept der.
Myten om det ‘okkuperte palestinske folket’ er tuftet på løgn, propaganda, feilinformasjon gjennom mediene, og fremfor alt den islamske propaganda som brer seg over samtlige islamske stater fra nord til sør. De ønsker å holde denne myten levende som en brekkstang overfor jødene, for å skape sympati i vesten, slik at jødene skal kjenne atter en gang at de er mutters alene i verden. De islamske statene kunne med letthet absorbert de palestinsk-arabiske ‘flyktningene’ for mange årtier siden, hvis de ønsket en fredelig løsning på konflikten. Men det er saken: de ønsker ikke fred, de ønsker krig, dvs. Jihad (islamsk ekvivalens for Hitlers manifest ‘Mein Kampf’).
David og Goliat igjen
Det er så vanlig å fremstille palestinere som den ‘lille David’ som står imot den ‘store Goliat’ Israel. Men dette er å snu saken på hodet. Det er ikke Israel som er den ‘sterke part’ i dette bildet. Israel har stått som en enslig David mot et kjempestort islamsk nettverk av Goliat-stater omkring. Den palestinske flyktningproblematikken har oppstått pga muslimenes eget intense hat til jødene, og at de ba araberne forsvinne, slik at de kunne utrydde jødene først.
De omkringliggende islamske stater har areal på størrelse med Amerikas Forente Stater. Sammenlignet med Israels areal på størrelse med Hedmark fylke, sier det seg selv hvem som er Goliat her. Israel har alltid være David, både historisk og i dag. Både konkret og i overført betydning.
De som kalles palestinere i dag, kunne blitt hjulpet av sine egne opprinnelsesland, men de blir av islamstatene selv holdt som et gissel, eller en brekkstang imot Israel, med det formål å sverte jødene, og bidra til å knekke det jødiske nærværet i regionen. For muslimene er jødisk nærvær i regionen som å ‘sverte Allahs ansikt’, det er en ‘skam’ for Allah. Derfor må de ‘kvitne Allahs ansikt’ gjennom å utrydde jødene. Først da blir Allas ‘ære’ gjenopprettet...
Det sier seg selv at dette impliserer blodbad, hvilket terroristene foretrekker, desverre. For dem er det ikke snakk om verdier som å redde liv, bygge konstruktiv infrastruktur og samfunn, bygge opp i stedet for å rive ned. Nei, her gjelder styringsfaktorene ‘ære’ og ‘skam’, koste hva det koste vil. Menneskeliv har ingen verdi i den store sammenheng, enten det er jøder eller arabere, bare Allahs ‘ære’ blir opprettholdt.
Ekte landstrid – eller folkemord?
Konflikten fremstilles som om den handler om landstrid og folkegrupper med diverse rettigheter. Men det er bare den ytre propaganda-fremstillingen. Konflikten griper langt dypere enn dette. Det er en konflikt som er pålagt muslimene fra Koranen: å utslette jødene fra jordens overflate, slik at deres egen Mahdi (en type messias-figur) kan komme og skape et globalt islamsk regime på jorden. Og det er ikke plass til jøder i dette regnestykket. De må utryddes. Derfor denne mytekampanjen med å fremstille saken bakvendt. Alle midler må tas i bruk; løgn, bedrag, drap, terror, krig. Jeg har masse seriøs litteratur bak det jeg skriver her.
Når det gjelder landområder, så er det ingen tvil om at jødene allerede har gitt fra seg majoriteten av det de egentlig skulle hatt. De sitter nå igjen med et område på størrelse med Hedmark fylke. Det er helt absurd at de som en befolkning på størrelse med den norske befolkning, skulle gi fra seg mere land. Likevel gjør de det i bytte mot ekte fred. Med Hamas og Fatah vil jo ikke ha fred.
De islamske statene utgjør som sagt arealmessig et landområde på størrelse med Amerikas Forente Stater. Er det ikke rimelig å da forstå at det ikke er land dette egentlig handler om? Araberne kunne ta i mot sine muslimske brødre og gi dem kompensasjon for det de lovet dem i 1948, men ikke holdt. Det er ingen tvil om at det er plass nok i både Jordan, Egypt, Syria, Libanon, Irak og Saudi-Arabia for de palestinske etterkommerne av flyktningene. Det er plass så det rekker!
Israel har ikke mer plass en de er nødt til å ha for i det hele tatt å kunne forsvare sin stat mot angrep. De kan ikke uten videre forlate Golan eller deler av Vestbredden, simpelthen fordi disse områdene er svært strategiske for dem med hensyn til forsvar av det vesle jordstykket de sitter igjen med. Det er dessuten viktig at Israel forblir en stat med jødisk majoritet.
Muslimske stater finnes det nok av fra før, men det finnes bare en bitteliten jødisk stat, som er der for jødene, når jøder fortsatt må flykte fra land i Europa eller andre land, etterhvert antakelig også USA, for å redde livet. Israel må forbli jødisk, ellers vil de ikke overleve der. Det er en høy prosentandel arabere, både kristne og muslimer som er israelske statsborgere, men det ligger i sakens natur at staten må forbli intakt med jødisk majoritet. Det var spesifikt for å redde jødefolket at staten ble etablert, og derfor må den også forbli jødisk i befolkningsmessig majoritet. Ellers bortfaller hele hensikten. Da blir det ikke lenger en nødhavn for forfulgte, truede og angrepne jøder verden over.
Jødene har bodd i mange islamske land gjennom mange århundrer. De vet hva dette innebærer: nemlig den undlerlegne status som ‘dhimmi’. Da må jødene underkaste seg et helt spesielt og særdeles restriktivt reglement som behandler dem som det nazistene kalte ‘Untermensch’ (undermennesker), altså ikke helt menneskelig. Selv dyrene har høyere verdi for islam enn jødene har. Jøder kalles hunder, griser og rotter. Ikke særlig flatterende, men det værste er at dette ikke er en spøk, det er ramme alvor. Verdien av en rotte er ikke særlig høy for noen, og med dette grovt rasistiske menneskesynet, er det soleklart at jødene må være i flertall i sitt eget land. De vet altfor god hva det innebærer å være en minoritet i islamske land.
Det var islam som først satte gul davidstjerne på jødenes klær. Nazistene hentet sin praksis fra islam. Derfor kan ikke Israel bli en stat med muslimsk majoritet, da blir jødene ‘dhimmi’ i sitt eget land. De trenger å beholde den eneste jødiske staten i verden nettopp jødisk. Det er jødene som borger for at staten er demokratisk med ytringsfrihet, trosfrihet og likestilling. Selv muslimer har større rettigheter i Israel enn i noen islamsk stat i hele verden. Det bor en stor prosent arabere med fulle rettigheter som israelske statsborgere, både muslimer og kristne. Israel må forbli jødisk i sitt flertall, for bare dette sikrer overlevelse for jødefolket.
Dobbeltspill – ‘hudna’
Det er desverre tilfelle at de fleste norske politikere ikke har kjennskap til de bakenforliggende fakta omkring israel og konflikten rundt. Jeg anklager ikke nordmenn som i god tro aksepterer det NRK og generelle medier formidler. Vi er jo ganske godhjerta her i Norge, og ønsker bare det beste for den som stiller svakest. Og da tror vi på mediene når de forteller oss at palestinerne er svakest. Jeg har selv en gang trodd at det var slik, før jeg sjekket forholdene nærmere.
Det er mange palestinere som stiller svakt, men det er mange israelere som også stiller svakt. Den enes liv er ikke mer eller mindre verd enn den andres. Og jeg mener oppriktig at ikke israelerne skal ta skylda for hva Hamas og Fatah gjør mot sin egen befolkning. Vesten tror de er legitime demokratisk valgte politiske partier med sitt folks beste i sinne. Det er så feil. Vesten blir lurt trill rundt av ubalanserte, mytologiske historiefremstillinger.
De er terror-organisasjoner, med rot i ekstrem islamisme, og med ett mål for øye: å utrydde jødene og overta hele landet. Hamas er nogenlunde ærlig på dette området, selv om de lyver så det renner rett som det er. Fatah, derimot, har havnet i den situasjon at de taler med to tunger. Ett formål på engelsk som handler om ‘fred’, og det motsatte formålet på arabisk innad seg imellom som handler om ‘Jihad/krig’.
Dette dobbelspillet er nøye observert av PMW, Palestinian Media Watch, og dokumentert i boken ‘Dobbelspill’ som nylig utkom. Der blir det klart formidlet med hvilken falskhet Fatah/PLO snakker om ‘fred’ uten å mene det en plass. Utad sier Abbas at de vil ha en palestinsk stat innen grensene fra 1967, men innad sier han at han vil ha hele landet, fra Libanon til Gaza. Han har ingen planer om å stanse sine krav selv om 67-grensene skulle bli gitt ham. Det vet vi, fordi disse grensene har blitt gitt til palestinske selvstyremyndigheter gjennom forhandlinger to ganger tidligere.
Første gang ved Barak som tilbød det til Arafat. Andre gang Olmert som tilbød det til Abbas. Det andre tilbudet var enda mer generøst enn det første. Men tok noen av dem i mot? Nei. Og hvorfor ikke? Fordi hvis de hadde tatt imot disse tilbudene, ville de samtidig måttet skrive under på at de aksepterer Israels eksistens som jødisk (majoritetsmessig) stat, og frastå alle andre forsøk på å annektere mer av israels landområder. Dette kunne hverken Arafat eller Abbas forplikte seg til. Hvorfor ikke? Fordi de ikke vil ha fred med jødene eller israelerne. De vil ikke ha fred, de vil ha folkemord.
De vil opprettholde Jihad, det er en religiøs-politisk ‘plikt’, og dette problemet løses desverre ikke gjennom fredsavtaler, der den ene parten taler med to tunger. Falske fredsavtaler er et begrep innen islam som kalles ‘hudna’. Dette ble første gang gjennomført av Muhammed, han skapte dermed presedens og dette står for all ettertid som rettesnor for muslimer innen krigføring. Man inngår en midlertidig fredsavtale, som et skinn av fred, bare for å bryte den innen maks 10 år senere, med den hensikt å utrydde fienden totalt mens deres våpen ligger ned under en periode av det de tror er ekte fred. Derfor blir det heller ikke reell fred.
Og vi som sitter i Norge og driver langdistanse-moralisering overfor en situasjon som er kanskje verdens mest kompliserte politiske og religiøse konflikt, vi bør tenke oss om før vi slenger ut utopiske løsninger uten å ha det minste kjennskap til de dyptliggende reelle årsaksforholdene som er nedfelt i århundrenes historie og jødefolkets erfaringer. Jødene finner seg simpelthen ikke i et nytt holocaust. Det holder med det første. Derfor har de krav på å opprettholde sin selvfølgelige menneskerett å forsvare sitt liv, sitt folk, sin kultur og sin religion. Bedre med et Israel alle hater, enn et Auschwitz alle elsker.
Statsminister Benyamin Netanyahu har så treffende kortfattet situasjonen i et nøtteskall:
«Dersom araberne la ned sine våpen i dag, ville det ikke være mere krig.
Dersom jødene la ned sine våpen i dag, ville det ikke være mere Israel.»
Kilde:
Med Israel for Fred: miff.no
Ramon Bennett: «Filisterne. Myten om det palestinske folk»
Marc Gabriel: «Islam og jødene»
Walid Shoebat: www.shoebat.com
Richard Booker:
Itamar Marcus:
Palestinsk fremstilling av flyktninger 1
Palestinsk fremstilling av flyktninger 2
Palestinsk fremstilling av flyktninger 3
Salomon Benzimra: Israels rett til å eksistere
