FEM MYTER OM MIDTØSTEN, del 1
Av Dr. Richard Booker, oversatt av Kris Guleng.
Dette er første del av en serie om fem myter om Midtøsten.
De tre første er:
1. Myten om Palestina
-
2.Myten om arabiske flyktninger
-
3.Myten om muslimsk toleranse
1. MYTEN OM PALESTINA
Josef Göbbels, nazistenes propaganda- og informasjonsminister, sa at en stor løgn som fortelles ofte og lenge nok vil til slutt bli akseptert som sannhet. Med samarbeid fra verdens media, parret med uvitenhet, apati, og antisemittisme blant nasjonene, blir Israel presentert som kjempen Goliat som dreper små David'er som bare er bevæpnet med steiner. Det ville bli fred i Midt-Østen hvis bare Goliat Israel ville godkjenne lille Davids krav om en Palestinsk stat med Jerusalem som hovedstad. Dette er en av de mange løgner som blir konstant gjentatt til det uinformerte Vesten. Hensikten med denne presentasjonen er å fremstille noen av de mytene (les store løgner) vedrørende den Arabisk-Israelske konflikten.
I en artikkel kalt ‘The Lesson of Palestine’ (Leksen vi lærte om Palestina), trykket i The Middle East Journal, oktober 1949, skrev den arabiske aktivisten Musa Alami "Hvordan kan folk kjempe for sin nasjon, når de fleste av dem ikke forstår betydningen av ordet?... Folket er i stort behov av en fantasibasert myte. Myten om nasjonalitet ville skape ‘identitet’ og ‘selvrespekt’. Den arabiske verden har visselig demonstrert enorme evner når det gjelder å skape denne fantasimyten. De har gjort en så god jobb at de har overbevist mye av verden at deres ‘myter’ er fakta. Den største myten er kanskje den som handler om Palestina. Den arabiske verden vil ha oss til å tro at palestinerne har vært i ‘Palestina’ fra ‘uminnelige tider’ men ble drevet bort av jødene da Israel ble en stat i 1948. Men hva sier fakta?
Josva og israelittene
Selv om vi ikke er sikker på den eksakte datoen, vet vi at Josva beseiret det Landet som Gud hadde lovet jødene i det 13 århundre f.kr. Kong David etablerte det jødiske tempel rundt år 960 f.kr. Dette var nesten 1000 år før begynnelsen av kristendommen og 1600 år før oppkomsten av islam. Som statsminister Barak merket seg, "da Jesus kom til Jerusalem for å feire høytidene, kom han ikke til en kirke eller en moské, han kom til templet." Det er ikke kirkehøyden eller moskéhøyden som det kjempes over, det er tempelhøyden. Det var tempelhøyden århundrer før kristendommen prøvde å gjøre det til kirkehøyden og islam prøvde å gjøre det til moskéhøyden.
Imidlertid, for ikke å bli forvirret over fakta, opplevde jeg i en personlig audiens jeg hadde for flere år siden med stormuftien av Jerusalem, som ble oppnevnt av Arafat, at han modig erklærte at araberne hadde bodd i Landet gjennom 10.000 år. Basert på konservativ bibelkronologi, innebærer det at araberne bodde i Landet før den Allmektige skapte Adam og Eva.
Hvordan ble Israel Palestina og hvem er palestinerne?
Den andre jødiske krigen med romerne fant sted i år 132-135 e.kr. Ledet av rabbi Akiva og Simon Bar Kochba, ble den jødiske oppstanden knust av den romerske keiser Hadrian som forsøkte å av-judaisere Jerusalem og gjøre den til en hedensk by. Hadrian ga Jerusalem et nytt navn "Aelia Capitolina" til ære for Jupiter. Han forandret navnet på Judea og ga det navnet til jødenes eldgamle fiende, filisterne. Han kalte det -- Palestina.
Over tid ble Palestina regjert av:
- De romerske Byzantiner (312-637) (Persisk avbrudd 614-629),
- Omayyad-arabere (638-759),
- Islamske Abbassider (759-1099),
- Korsfarere (1099-1291) (med avbrudd av kurderen Saladin 1187-93),
- Mamelukker (1291-1516),
- Ottomanske tyrkere (1517-1917),
- Det britiske mandatet (1917-1948).
Ingen av disse statsoverhodene etablerte en suveren stat i Landet og Jerusalem var aldri hovedstaden i noe rike helt siden kong Davids tid. Palestina var glemt, øde, uttørket, men historiske nedtegnelser viser at det alltid var jødisk nærvær i landet.
Gjenopplivningen av moderne jødisk liv i Landet begynte i 1880-årene med ankomsten av russiske flyktninger fra russiske pogromer. En andre bølge av innvandring, også fra Russland, kom i 1905. Denne ble etterfulgt av senere innvandringer som resulterte i en voksende befolkning i Landet. Da jødene kom til Landet, fant de en malaria-infisert sump i nord og en ubeboelig ørken i sør. Det var som om Bibelens Gud hadde holdt Landet bortgjemt i glemsel inntil dets rettmessige eiere, - jødene, kom tilbake for å ta sin rett.
Jødisk fremgang tiltrakk arabere
De jødiske pionerene stjal ikke Landet fra araberne. De kjøpte Landet til høyst oppblåste priser fra fraværende landeiere som bodde utenfor Landet. Ettersom jødene bearbeidet Landet, begynte det å blomstre. Siden det var jøder og arabere som bodde i Landet, var det mange fattige innflyttede arabiske landarbeidere som arbeidet i de omkringliggende arabiske landene som trengte arbeid. Da de hørte at Landet hadde fremgang under jødiske hender, flyttet de til Palestina for å få arbeid hos jødene. I tillegg til det, britene tillot mange tusen arabere å komme til Palestina illegalt mens de forhindret jøder i å komme inn i Landet. For det meste består de arabiske palestinere av disse bøndene og illegale innvandrerne.
‘Palestinere’ har aldri vært et bestemt folk, de har aldri hatt et suverent land kalt Palestina, Jerusalem har aldri vært deres hovedstad, det eksisterer intet palestinsk språk eller kultur, og der er ikke noe palestinsk folk. Det er en myte skapt etter at jødene frigjorde Jerusalem i 1967.
Før staten Israels opprettelse, benektet selv arabiske ledere eksistensen av et arabisk land kalt Palestina. I 1937 sa den arabiske lederen Auni Bey Abdul-Hadi "Det eksisterer ikke noe sånt land (som Palestina)! 'Palestina’ er en term som sionistene har funnet opp! Det eksisterer ikke noe Palestina i Bibelen. 'Palestina' er fremmed for oss; det er sionistene som har introdusert det." I 1946 sa en distingvert Princeton professor og arabisk historiker "Der eksisterer ingen slik sak som Palestina i arabisk historie, absolutt ikke."
Alle som bodde i Landet, jøder, arabere, og kristne, ble kalt palestinere. Avisen Jerusalem Post ble faktisk kalt Palestine Post. Under det britiske mandatet ble jødene gitt en stat. Før denne staten ble virkeliggjort, tok kolonisekretær Winston Churchill i 1922 bort 77% av det geografiske området som var lovet til jødene og skapte Transjordan som en stat for de palestinske araberne. Israel skulle være for de palestinske jødene og Transjordan (nå Jordan) for de palestinske araberne.
Israel ble en stat i selvstendighetskrigen i 1948. På den tiden flyktet omtrent 600.000 arabere for å bli flykningepant i hendene på arabiske nabostater. Et visst antall arabere forble i Israel og ble israelske borgere. Da vi selvsagt sympatiserer med de arabiske flyktningers tilstand og knipe, så kunne deres problem enkelt blitt løst hvis deres arabiske brødre brydde seg nok til å assimilere dem slik jødene gjorde med sine egne 800.000 jødiske immigranter fra arabiske land.
2. MYTEN OM ARABISKE FLYKTNINGER
Da Israel ble en nasjon flyktet 800.000 jødiske flyktninger fra de arabiske statene til Israel. Mens det tok enorme offer ved dannelsen av en ny nasjon, ble disse flyktningene hvis land og penger ble konfiskert av araberne, assimilert i den flyktningebaserte nye staten og ble produktive borgere i Israel. Den voksende arabiske palestinske befolkningen var ikke så heldig. Arabiske ledere fra nabolandene erklærte krig mot Israel. Deretter instruerte de arabiske palestinere til å rømme fra den jødiske staten inntil jødene var utslettet. Så kunne de vende tilbake og innta landet. Selv om det ikke er tvil om at jødiske krigere jaget noen arabere vekk, så oppmuntret det jødiske lederskapet araberne til å bli værende. Den store majoritet av arabere ble ikke utvist, med dro uten å ha sett en eneste israelsk soldat.
De forhatte "jøde-sionistene" tvang ikke araberpalestinerne til å dra vekk. Deres egne ledere tvang dem til å forlate landet. Dette skapte det arabisk-palestinske problem. De arabiske land har nektet å assimilere araber-palestinerne og ta hånd om deres behov. I stedet fortsetter de å bruke dem som politisk pant i deres kamp mot Israel.
Ved å love dem ære, penger og paradis, og jeg må legge til CNN-kamera, har PLO og andre terroristorganisasjoner ingen problemer med å rekruttere unge araberpalestinere for å bekjempe ‘sionist’-fienden. Yasser Arafat driver faktisk ungdomsleirer der han underviser de unge hvordan de kan bekjempe jøder. Han kler opp små barn i uniform og lærer dem hvordan de kan sprenge seg selv i stykker som martyrer. Og som hele verden nå vet, sender han barn ut for å kjempe hans kamper for ham.
FN's avdeling UNWRA, ble gitt ansvaret med å administrere flyktningeproblemet. De milliarder av dollar gitt av UNWRA til å hjelpe ‘flyktningene’ kommer først og fremst fra de amerikanske skattebetalerne. Dette har blitt en ‘storhandel’ som tusener profitterer på økonomisk. Ingen forbundet med dette har noen som helst interesse av å avslutte klemmen med de feilplasserte araberpalestinerne. Den virkelige lovlige rett til disse menneskene er å bli assimilert av de arabiske landene hvorfra de opprinnelig kom.
3. MYTEN OM MUSLIMSK TOLERANSE
En annen av de ‘store løgner’ er at jøder som levde under muslimarabisk styre før staten Israel ble født, hadde harmoniske relasjoner med araberne og ble behandlet med verdighet og toleranse. Implikasjonen er at hvis Israel ville overgi seg til arabisk styre ville slåssingen slutte og muslimer, jøder og kristne i Midtøsten ville leve lykkelig alle dager. Yasser Arafat har sagt "Vi er ikke imot jøder. Tvert imot, vi er alle semitter og vi har levd med hverandre i fred og broderskap. Muslimer, jøder og kristne i mange århundrer." Men hvor er fakta?
Før Muhammeds tid levde jøder og arabere i relativ fred med hverandre. Ikke desto mindre, da jødene avviste Muhammed som profet vendte han seg mot dem med slik hevngjerrighet som har blitt sett i hans voldelige handlinger mot jødene. Hans negative holdning kan finnes i de mange fiendlige kommentarer mot jødene i Koranen. Kaliffen som etterfulgte Muhammed var Omar. Han produserte et dokument, Omar Deklarasjonen, der han kodifiserte dvs. samlet spredte rettsregler til en helhet av de betingelser som jødene skulle leve ved under islamsk styre. Her er noen av de betingelser for fred og broderskap som jødene nøt gleden av. Kristne levde under lignende restriksjoner.
- Det var forbudt for jøder å berøre Koranen.
- Det var påkrevet for jøder å gå med bestemte klær.
- Jøder var pålagt å bære et gult tøystykke som et kjennetegn, (blått for kristne).
- Jøder var ikke tillatt å utføre sin religiøse praksis offentlig.
- Jøder hadde ikke lov til å eie en hest, som var tegn på en adelsmann.
- Jøder var påkrevd å begrave sine døde uten å sørge offentlig.
- Jøder var pålagt å betale spesielle skatter.
- Jøder hadde ikke lov til å forsvare seg mot en muslim.
- Jøder hadde ikke lov til å vitne mot en muslim.
- Det var forbudt for jøder å bygge nye synagoger.
- Jødiske hus og graver hadde ikke lov til å være høyere enn muslimenes sådanne.
- Jødiske graver måtte være jevne slik at hvem som helst kunne gå over dem.
- Gjennom århundrene led jøder og kristne under islamsk styre enorm forfølgelse og ydmykelse, med en intensitet som ble avgjort av den aktuelle muslimske herskers mennesketype. Selv under relativt tolerant styre strevde jøder for å overleve og levde i konstant frykt for sine liv. Så mye for broderlig fred og ro.
I moderne tider, da Jordan illegalt okkuperte Øst-Jerusalem fra 1948-1967, ble alle jødiske bosettinger utestengt med gitter fra Vestmuren. Det jødiske kvarter, inklusiv alle femtiåtte synagogene, ble ødelagt eller skjendet. Omtrent 74% av gravstenene på den jødiske gravplassen på Oljeberget ble plukket fra hverandre og brukt til å tjene som militærlatriner. Dette ble gjort under Kong Husseins styre, den mest moderate av arabiske herskere.
Det er ingen tvil om at en islamsk palestinsk stat ville gjøre synagoger og kirker om til moskéer og utestenge jøder og kristne eller tvinge dem inn i et liv med frykt for ydmykelse. Ønsker den kristne verden egentlig at Arafat skal kontrollereden hellige gravkirken, den tomme grav og fødselskirken? Ønsker den jødiske verden virkelig at Arafat skal kontrollere tempelhøyden, oljeberget og gamlebyen? Ønsker jøder og kristne i Israel og i Amerika virkelig å leve under islamsk styre?
Kilde:
Sound of the Trumpet, Institute for Hebraic-Christian Studies:
