HVEM OG HVA ER PROFETIENS ÅND?
Av Kris Guleng
Åp. 19:10:
"10 Jeg kastet meg ned for engelens føtter og ville tilbe ham. Men han sa til meg: «Gjør ikke det! Jeg er en tjener som du og dine søsken, de som har Jesu vitnesbyrd. Gud skal du tilbe!» Jesu vitnesbyrd er ånden i profetordet."
Profeten Johannes fikk en rekke sterke apokalyptiske syner og visjoner om tiden som skulle komme etter ham. I dette verset ser vi at han var så overveldet at han ville bøye seg for, og tilbe, den Guds engel som talte med ham.
Da fikk han klar beskjed: ikke tilbe et skapt vesen. Både engler og mennesker, om enn av forskjellig natur, er skapt av Gud. Ingen av oss er evige i oss selv. Og vi skal ikke tilbe hverken engler eller mennesker. For vi er alle kun tjenere for den evige JHVH og Jeshua, Hans Sønn.
Deretter konkluderer engelen med å si at 'Jeshuas vitnesbyrd' er 'ånden i profetordet'. Altså de profetier som Johannes hadde fått ble gitt av noen, en bestemt ånd; Jeshuas vitnesbyrds ånd. Hvilken ånd snakker vi om da?
Joh. 14:15-17 og 25-26:
"15 Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. 16 Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid:
17 Sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere.
25 Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. 26 Men Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere."
Joh. 5:39:
"39 Dere gransker skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem – men det er de som vitner om meg!"
Joh. 8:18:
"18 Jeg vitner om meg selv, og Far som har sendt meg, vitner også om meg."
Joh. 10:25:
"25 Jesus svarte: Jeg har sagt det til dere, men dere tror meg ikke. De gjerningene jeg gjør i min Fars navn, vitner om meg."
Her ser vi hvem og hva som vitner om Jeshua:
1) Den Hellige Ånd.
2) Skriftene, Bibelen.
3) JHVH, Far i himmelen.
-
4)Jeshuas egne gjerninger.
Disse solide vitnesbyrdene er 'Ånden i profetordet'. Det er disse som Bibelen forteller oss er sanne vitner om Jeshua, hans identitet og rolle som Messias og frelser. Disse solide holdepunktene er inspirert av Talsmannen som Jeshua skulle sende sine disipler etter sin himmelfart.
Denne Talsmannen har mange oppgaver, bl.a. å minne om alt Jeshua sa og underviste, å bidra til å holde de troende i et nært og intimt forhold til Jeshua, og ikke minst bidra til at de troende holder Jeshuas bud, som er Torahen. Det er Torahen som er del av 'Skriftene' som vitner om Ham på alle nivåer av hans Messias-gjerning.
Gir disse momentene noe som helst rom for å titulere et kjødelig, dødelig menneske med benevnelsen 'profetiens ånd' - ? Nei, selvsagt ikke. Å sidestille et ufullkomment menneske med JHVH selv, med Den Hellige Ånd, med Bibelen og med Jeshuas gjerninger er ikke annet enn grovt blasfemisk. Hvordan vet vi det?
2Mos 20:1-7:
"Gud talte alle disse ordene: 2 Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset. 3 Du skal ikke ha andre guder enn meg.
4 Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. 5 Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem!
For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg, 6 men viser trofast kjærlighet i tusen slektsledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.
7 Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren frikjenner ikke den som misbruker hans navn."
Som vi ser fra de tre første budene i tibudsloven, skrevet på stentavler med JHVHs egen finger (som det eneste i hele Bibelen), så er det komplett uforenlig med Guds lov å sidestille noe skapt vesen med JHVH, universets skaper, han som har skapt alt og alle. Skaperen kan ikke senkes til samme nivå som det han selv har skapt. Han står til evig tid høyt hevet over alt det skapte.
Det første budet forbyr å sidestille JHVH med noe eller noen, for bare Han skal tilbes, og ingen andre. Tilber man noen andre, utgjør dette en avgud, og JHVH hater avgudsdyrkelse. Det er å regne som 'åndelig hor'. Slik 'ekteskapelig utroskap' straffes med de strengeste midler. Det ser vi gjennom hele Bibelhistorien. Er det noe vår Gud ikke tolererer, så er det avgudsdyrkelse.
Engelen som talte til profeten Johannes kjente sin Gud og Skriftene. Han visste hva han sa; ingen skal tilbe engler eller noe annet skapt ting eller vesen, heller ikke mennesker. Likevel har adventistkirken klart å heve sin falske profetinne til samme nivå som JHVH selv ved å kalle henne for nettopp ‘ånden i profetordet’...
Ved å gjøre dette, bryter man samtlige av de tre første budene. Dette er grovt misbruk av den hellige tittel som er forbeholdt JHVH selv. Det er bare han som ved Den Hellige Ånd er i stand til å inspirere sanne profetier, slik det ble gjort til Johannes og alle de andre profetene i Bibelen.
Mennesket Ellen Whites opphøyde status som sidestilt med Vårherre selv er ren blasfemi. Å se på henne som ensbetydende med JHVH er avgudsdyrkelse på høyt og raffinert nivå.
Det er såpass skjult at det kan ta lang tid før man forstår hva som egentlig menes med tittelen. Man må kjenne sjargongen internt for å forstå hvilken guddommelig stilling hun blir gitt. Dette er fullstendig forkastelig basert på de kriterier som Bibelen gir.
Adventistkirken, som anerkjenner henne som profetinne og forsvarer hennes blasfemiske tittel, vil lett omtolke saken og tåkelegge denne åndelige utroskapen, ved å påstå, uten rot i fakta, at alt hun sa er i harmoni med Bibelens budskap. Det er det definitivt ikke.
De vil også hevde at hun sa om seg selv at hun ‘bare var det lille lys som pekte hen mot det store lys (Bibelen)’, altså ‘bare en tjener’. Dette er heller ikke sant.
Og om det var sant, har adventistkirken uansett hevet henne til et høyere nivå enn Bibelen selv, fordi alt Bibelen sier blir overprøvet av, og tolket gjennom, hennes utsagn. Bibelen blir ikke tolket alene og som selvstendig dokument, basert på seg selv. Den må tolkes gjennom hennes brilleglass.
La meg sitere fra kirkens doktriner fra 2015, punkt 18:
"Skriftene bevitner at en av Den Hellige Ånds gaver er profeti. Denne gaven er et identifiserende merke ved den siste menighet og vi tror at dette ble manifestert i Ellen G. Whites tjeneste. Hennes skrifter taler med profetisk autoritet og besørger trøst, veiledning, instruksjon og korreksjon til kirken. De gjør det også klart at Bibelen er den standard ved hvilken all undervisning og erfaring må testes."
Dette er deres doktrine om hennes overordnede profetinnestatus, og utad høres dette tilsynelatende greit ut. Men i virkelighetens praksis innad i kirken, fungerer det ikke slik.
Teoretisk sett er Bibelen den standard all annen skrift må testes mot. Men i praksis fungerer det stikk motsatt: Ellen G Whites skrifter er den standard som Bibelen, og all annen litteratur, testes mot. Og dersom man må velge mellom Bibelteksten og Whites uttalelser, er det alltid Whites utsagn som trumfer Bibelen.
Dette gjør henne til en autoritet over Vårherre selv. Det er blasfemi og avgudsdyrkelse på sitt mest subtile og forførende, fordi argumentasjonen er så finurlig og krever tid og god kjennskap for å avsløre. Men går man den etter i sømmene, ser man hvor selvmotsigende dette er.
Jeg fraråder enhver befatning med Whites paradigme, dvs. hennes forutfattede rammeverk for forståelse av Bibelens og universets virkelighet. Hun er en falsk profetinne, som så mange andre likesinnede fra 1800-tallets Amerika. Se disse linkene:
Moderne profeter, del 1: Testkriterier
Moderne profeter, del 3: Ellen G White
Kilde:
https://szu.adventist.org/wp-content/uploads/2016/04/28_Beliefs.pdf
Illustrasjoner:
-
1.Øverst: Bokserie av Ellen G. White med tittelen ‘Spirit of Prophecy’ (Profetiens Ånd).
-
2.Ellen G. White sammen med sin mann James White i yngre år.
-
3.Ellen G. White på sine eldre dager.
-
4.- 7. Glorifiserte fremstillinger av Ellen G. White.
