MODERNE PROFETER - EKTE ELLER FALSKE?
Del 3: Ellen G. White og Adventistene
Av Roy Otto Dyrli
Både Miller og de som etterhvert støttet opp rundt hans ideer trodde rett nok de hadde funnet noe i Bibelen som ingen andre hadde sett. De hevdet likevel aldri at de var profeter.
Bevegelsen de skapte, Millerismen, falt som et korthus i oktober 1844 da det var helt klart at Jesus ikke kom igjen. De hadde hatt tusenvis av tilhengere hovedsakelig i New England-statene, folk som hovedsakelig hadde Metodist, Baptist og Presbyteriansk bakgrunn. Miller var ikke ute etter å starte noen ny menighet, bare forberede de troende på Jesu annet komme. Likevel ble forkynnere og tilhengere av bevegelsen i stor grad kastet ut av sine hjemmemenigheter.
Vi skal la Miller ligge igjen her, ettersom han ikke i noen definisjon av ordet var er profet.
Etter 1844-fadesen stod han offentlig frem og innrømmet at han hadde tatt feil. Han trakk seg så tilbake fra predikantvirksomheten og døde bare 5 år etterpå, i 1849. Han trodde likevel til sin død at Jesu gjenkomst var nært forestående.
Bevegelsene som oppstod etter ham fikk fellesbetegnelsen adventister, selv om det ikke dreide seg om hverken en menighet eller en tro. De er likevel viktige fordi to av 1800-tallets fremste profeter kom fra hver sin gren av adventistene.
Den ene var en kvinne, Ellen Gould Harmon, senere gift med pastor James White. Dette ekteparet kom til å bli sentrale i starten og oppbygningen av Syvendedags Adventistene (SDA).
Den andre var Charles T. Russel, fra starten en Second Adventist. Han skulle bli grunnleggeren av Jehovas Vitner.
Ellen G. White
Ellen Gould White (født Harmon 1827 – 1915) kom som tenåring inn i Millers bevegelse.
Flere personer i denne bevegelsen hadde 'Ånden', og hevdet å ha hatt syn der de ble vist fremtiden.
I ettertid er det Ellen White som har blitt stående som den som blir husket, først og fremst for hennes forfatterskap, men også fordi hun og hennes trosfeller startet Syvendedags Adventistene fra restene av en knust Millerisme. Godt hjulpet at Ellens syn kom bevegelsen seg sakte men sikkert på beina, og ble stiftet som egen menighet i 1963. Da hadde rett nok menigheten eksistert en stund, men uten noen egentlig organisasjon.
Ellen White leste bøker, skrev og turnerte USA og Australia som taler så lenge hun levde. Hun var også en tur i Europa, og kom til Norge. Mest kjent er hun for sitt omfattende avholdsarbeid, kamp mot prostitusjon, helsebudskapet, kamp mot tobakk og for sitt etterhvert stadige mere evangeliske syn på Bibelens budskap.
Hun og hennes tidlige kolleger blant Syvendedags Adventistene (SDA) var fra starten av nærmest arianske i sitt syn på guddommen. De trodde på både en Far, en Sønn og Den hellige Ånd, men var noe usikker på om det kunne ha vært en tid før Sønnen ble til. Ettersom menigheten vokste og årene gikk, har SDA valgt å nedfelle treenighetslæren i trospunktene. Et lite mindretall har til denne dag protestert ivrig mot dette, uten at det er helt klart hva disse egentlig tror.
I 1870 startet Ellen utgivelsen av en serie bøker som på norsk fikk navnet 'Profetienes ånd'. Bøkene i serien var 'Patriarker og profeter', 'Profeter og konger', 'Slektenes håp' og 'Den store strid'. Bøkene ble veldig populære, og selv om de i hovedsak inneholdt gjenfortelling og forklaringer til Bibel og reformasjonshistorie, inneholdt de også Ellens profetiske fremtidsforståelse. Denne var i stor grad bygd på hva en engel hadde vist og fortalt henne, sammen med hennes og de andre pastorene i bevegelsens forståelse av endetidsprofetier.
Som forholdet var med Willam Miller, og for hvem som helst andre, er det en ærlig sak både å lese Bibelen, misforstå den, og så etterpå med fynd å klem forkynne det man ikke skjønte til fra starten.
Men Ellen gikk et skritt lenger, hun 'så' ting, ble 'vist' både det ene og det andre, og startet mange av sine profetiske utsagn med 'Said the angel:' Det er følgelig ikke henne vi skal måle, hun hadde nemlig all mulig rett til å ta feil. Den retten kan vi ikke gi engelen hennes. Det er derfor først og fremst engelen vi bør sette på prøve.
“I et syn gitt 27. juni 1850 sa min medfølgende engel, 'Tiden er nesten ferdig'. Deretter ble jeg pekt mot jorden, og så at det måtte bli en forberedelse blant dem som er de siste siste til å omfavnet den tredje engels budskap. Sa engelen: 'Gjør deg klar, gjør deg klar, gjør deg klar. Dere er nødt til å dø en større død for verden enn dere noensinne ennå har død'. Jeg så at det var et stort arbeid å gjøre for dem og bare lite tid til å gjøre det.
Da så jeg at de syv siste plager snart ble spredt ut over dem som ikke hadde noe skjul; men verden ser dem ikke mer enn som vanndråper som var i ferd med å falle. Jeg ble da gjort i stand til å forklare det forferdelige synet av de syv siste plager, Guds vrede. Jeg så at hans vrede var fryktelig og forferdelig, og hvis han skal rekke ut sin hånd, eller løfte den i sinne, ville innbyggerne i verden være som om de aldri hadde vært, eller vil lide av uhelbredelig sår og tæres bort." (Early writings s. 64)
"Sa engelen; 'Nekt selvet, du må gå fort'. Noen av oss har hatt tid til å få sannheten og å gå frem trinnvis, og hvert skritt vi har tatt har gitt oss styrke til å ta neste. Men nå er tiden nesten slutt, og det vi har fått år på å lære, må de lære i løpet av noen måneder. De vil også ha mye å avlære og mye å lære igjen.” (Early writings s. 67)
Engelen varsler her Ellen om at det bare er måneder igjen til de 7 siste plager faller. Synet ble gitt i 1850. 170 år har snart gått, og plagene har ennå ikke falt. Problemet her er som nevnt over at det er en engel som advarer henne, dette er tilsynelatende ikke hennes egen forståelse av teksten. Engelen må følgelig ha vært dårlig informert, eller kanskje han lurte Ellen for å få litt fart på bevegelsen?
The shut door - Early writnings s 42 - 46
'The Shut door'-doktrinen var en tro som ble holdt av Milleritt-gruppen fra 1844 til ca. 1854, av dem som senere dannet kjernen i Syvendedags Adventistkirken. Doktrinen hevdet at etter at William Miller hadde gitt det endelige kall til frelse, gikk alle som ikke aksepterte hans budskap fortapt. Frelsens eller nådens dør ble stengt, derav begrepet 'Shut door'. Denne doktrinen er i dag ukjent for de fleste adventister.
Adventistene endret senere syn til at det handlet om helligdommen i himmelen og ikke hendelsene på jorden. De forlot så sin tidlige forståelse. Tolkningen av året '1844' ble fra 1854 knyttet til 'Den undersøkende dom', som danner en av de offisielle 28 grunnleggende trospunktene til denne dag. At begrepet ‘Den undersøkende dom’ ikke finnes i Bibelen, og til og med kan hevdes å være i strid med Bibelen, er ikke her problemet. Spørsmålet er hva engelen viste Ellen i forbindelse med dette:
"Sabbat, 24. mars 1849, hadde vi et godt og veldig interessant møte med brødrene i Topsham, Maine. Den Hellige Ånd ble øst ut over oss, og jeg ble tatt av Ånden til den levende Guds by.
Da ble jeg vist at Guds bud og Jesu Kristi vitnesbyrd om den lukkede døren ikke kunne skilles, og at tiden for Guds befalinger skulle skinne ut med all sin betydning og at Guds folk skulle bli prøvd på sabbatssannheten, var da døren ble åpnet til Det aller helligste i Den himmelske helligdom, hvor arken er, som inneholder de ti budene.
Denne døren ble ikke åpnet før Jesu mekling var ferdig i Helligdommen i 1844. Da reiste Jesus seg og lukket døren til Det hellige sted og åpnet døren inn i Det aller helligste og gikk inn igjennom det andre forhenget, hvor han nå står ved arken, og hvor Israels tro nå rekker.
Jeg så at Jesus hadde lukket døren til det hellige, og ingen kan åpne den; og at han hadde åpnet døren inn i det aller helligste, og ingen kan stenge den (Åp 3: 7,8); Og siden Jesus åpnet døren til Det aller helligste, som inneholder arken, har befalingen lyst ut til Guds folk, og de blir nå testet på sabbatsspørsmålet.
Jeg så at den nåværende testen på sabbaten ikke kunne komme før Jesu mekling i Det hellige var ferdig, og han hadde gått inn igjennom det andre forhenget; Derfor hviler de kristne som sovnet før døren åpnet i Det aller helligste, da midnattsropet var ferdig, i den syvende måneden i 1844, og som ikke hadde holdt den sanne sabbaten, nå i håp; for de hadde ikke lyset og testen på sabbaten som vi nå har, etter at denne døren ble åpnet.
Min ledsagende engel ba meg se etter sjelens kamp for syndere slik den pleide å være. Jeg så, men kunne ikke se den; for tiden for deres frelse er forbi." (Early Writings, s 46)
Det Ellen White med syn bekrefter over her, er at frelsen ifølge engelen er betinget av Jesu tjeneste i den himmelske helligdom, ikke av hans død på korset. Jesu egne ord 'Det er fullbrakt' blir forbigått i stillhet hver gang dette spørsmålet kommer opp. Engelen er på gyngende grunn her, og det har også mange adventistpastorer sett igjennom årene. Mange pastorer har på grunn av manglende tro på denne doktrinen forlatt menigheten. Engelen sa også at: 'tiden for deres frelse er forbi'.
Troen på at ingen kunne bli frelst etter 1844, fortok seg likevel relativt raskt. Etter 10 år var den offisielt borte, noe som er bemerkelsesverdig hvis det kom fra en engel - ?
I 1844, da Jesus ikke kom igjen, fikk tilhengerne det travelt med å finne en ny forklaring på hva som egentlig hadde skjedd. P.g.a. et av Ellen Whites syn var det ikke mulig å bare løpe fra dette årstallet.
"Jeg har sett at 1843-plakaten (Millers plansje) ble regissert av Herrens hånd, og at det ikke skulle bli endret; at tallene var som han ville ha dem, at hans hånd var over og gjemte en feil i noen av tallene slik at ingen kunne se det, til hans hånd ble fjernet." (Early writngs side 74, 1888-utgaven)
Denne plakaten hadde blitt brukt i Millers 1843-kampanje og den forutsa Jesu gjenkomst i 1843. Da Jesus ikke kom, oppdaget man at år 0 ikke eksisterer og la til et år, slik at gjenkomsten ble korrigert til 1844. Den ene feilen førte nå til den neste, når man ble tvunget av et 'syn' til å holde fast ved et årstall og en forståelse som var gal i utgangspunktet.
Igjen, problemet er ikke at man leser Bibelen og misforstår teksten. Det er ikke en predikant og ikke en menighet som ikke har gjort det. Problemet er igjen at Ellen ble vist dette av en engel. Engelen er igjen på villspor, og kan ikke engang regne, tiltross for at samme engel må ha vært i live i år 0! (Nuvel, hvis vi da tror at engelen i det hele tatt eksisterte....)
'Den undersøkende dom' ble etterhvert løsningen, og 'The shut door' (Den lukkede dør) ble forlatt. Bare de som nå forstod at sabbaten var den rette hviledag og holdt den, ville i ettertid kunne håpe på å bli frelst. Søndagsholdere som kjente sabbaten, men avstod fra å følge den, lå dårlig an. Et tilsynelatende logisk problem her er at før 1847 holdt ingen adventister sabbaten, de kjente ikke til denne doktrinen før Joseph Bates brakte læren til dem fra Syvendedags Baptistene.
Synet på den undersøkende dom har blitt kraftig moderert med årene, men er fortsatt gjeldene. Ingen tror lenger at søndagholdere er fortapt. Den egentlige 'Shut door', at bare de som hadde gått igjennom den store skuffelsen ville bli frelst, ble forlatt tidlig på 1850-tallet, men adventistene tror fortsatt at 'Nådens dør' vil bli lukket i en kort periode før Jesu gjenkomst, på samme måte som døren til Noahs ark ble lukket før regnet startet.
Jerusalem gjennoppbygget
På 1850-tallet var to bevegelser i hard arbeid. Den ene var den kristne sionistiske bevegelsen, som trodde at endetiden ikke ville komme før jødene var tilbake i Israel, og Jerusalem og tempelet var gjennoppbygget.
Samtidig hadde den tidlige kristne jødiske bevegelse begynt å vokse i flere land, både i Øst- og Vest-Europa. I England ble The Hebrew Christian Alliance of Great Britain stiftet 1866. Flertallet av jødene som ikke trodde på Jesus som Messias, holdt fast på drømmen om å vende tilbake, og 'Neste år i Jerusalem' var deres slagord igjennom alle århundrer.
På denne tiden besøkte både Karl Marx og Mark Twain det som da var den sørlige delen i den Ottomanske provinsen Syria. Karl Marx skrev at det bodde ca 8000 jøder i Jerusalem, at de utgjorde flertallet i byen, men at de var fattige. Mark Twain fortalte om et underbefolket land, der deler av Jerusalem lå i ruiner og Betlehem var folketomt.
Ellen White trodde ikke på sionistene. La oss være mere nøyaktig, engelen hennes trodde ikke på dette. På side 75 i Early Writings gir han Ellen en melding som ikke var mulig å misforstå:
"Så ble jeg vist til noen som er i den store villfarelse å tro at det er deres plikt å reise til Gamle Jerusalem, og tror de har et arbeid å gjøre der før Herren kommer.
Et slikt syn er beregnet for å ta tankene og interessene fra Herrens nåværende arbeid under den tredje engelens budskap; for de som tror at de ennå ikke skal gå til Jerusalem, vil ha sine tanker der, og deres midler vil bli holdt tilbake fra den nåværende sannhet* for å få seg selv og andre der. (*den nåværende sannhet var kodeordet for det som i dag kalles adventbudskapet)
Jeg så at et slikt oppdrag ikke ville utføre noe virkelig godt, at det ville ta lang tid å få et fåtall av jødene til å tro selv på Kristi første komme, enn mindre å tro på hans andre advent.
Jeg så at Satan hadde bedratt noen i denne saken og at sjeler rundt dem i dette landet kunne bli hjulpet av dem og ledet til å holde Guds bud, men de lot dem gå fortapt.
Jeg så også at det gamle Jerusalem aldri ville bli bygget opp; og at Satan gjorde sitt ytterste for å lede Herrens barns sinn til disse tingene nå, i innhøstingstiden, for å holde dem fra å kaste hele sin interesse for Herrens nåværende arbeid, og å få dem til å forsømme de nødvendige forberedelsene for Herrens dag."
Her ryker Ellen Whites engel totalt. Ikke bare tar hun feil teologisk, engelen hennes ryker totalt på fremtidens begivenheter. Den messianske Jesus-troende bevegelsen i Israel teller i dag 30.000, mens man på verdensbasis teller inn mellom 1,5 og 2 millioner i bevegelsen. Minst en million av disse er jøder, men holder tallene fra USA, tror i dag over 1 million jøder bare i USA at Jesus virkelig er Messias.
Men det stoppet ikke der: “Jeg så også at det gamle Jerusalem aldri ville bli bygget opp.” Jeg har stått noen ganger på Oljeberget og sett utover Jerusalem, og hver gang tenker jeg på hennes totalt feilslåtte profeti her. Jerusalem har aldri vært i bedre forfatning. Hennes tilhengere imøtegår meg med at Tempelet ikke er gjenoppbygget. Det kommer det til å bli i følge Bibelens profeter. Jeg velger å stole på dem.
Borgerkrigen
Adventistsamfunnet ble stiftet i 1963, midt i Borgerkrigen. Mange adventister lurte på hvordan de skulle forholde seg til denne krigen. De stolte på Ellen som profet, og presset var på henne hele tiden for å si noe om borgerkrigen. Hun lot seg lure til å si mye av tvilsom karakter, både om slavene og krigen.
Vi skal bare ta med et sitat her, og dette synet kom i januar 1862, ca et halvt år etter at krigen startet, der nordstatene alt hadde tapt slagene ved Bull Run, Virginia, Battle of Wilson's Creek, Missouri og Battle of Ball's Bluff, Virginia. Nesten alt gikk det første året sørstatenes vei, og Ellen fikk et syn som blir utledet over et helt kapittel i boka som på norsk kom til å hete 'Veiledning for menigheten'.
“Sa engelen: 'Hør, himmel, ropet til den undertrykte og lønn undertrykkerne dobbelt etter deres gjerninger'.
Denne nasjonen vil bli ydmyket i støvet. England studerer på om det er best å utnytte den nåværende svake tilstanden til vår nasjon, og våge å gå til krig mot oss. Hun veier saken og prøver å høre andre nasjoner. Hun frykter at hvis hun skulle starte krig i utlandet, at hun ville være svak hjemme, og at andre nasjoner vil dra nytte av hennes svakhet.
Andre nasjoner gjør rolige ennå aktive forberedelser til krig, og håper at England vil føre krig mot vår nasjon, for da ville de bedre muligheten til å ta hevn på henne for de fordelene hun har tatt fra dem i det siste og urettferdighet gjort mot dem.
En del av dronningens undersåtter venter på en god mulighet til å bryte sitt åk; men hvis England mener det vil betale seg, vil hun ikke nøle et øyeblikk med å forbedre sine muligheter til å utøve sin makt og ydmyke vår nasjon.
Når England erklærer krig, vil alle nasjoner ha sine egne interesser å tjene, og det vil bli generell krig, generell forvirring. England er kjent med mangfoldet av følelser blant dem som søker å kvele opprøret. Hun kjenner godt den forvirrede tilstanden til vår regjering; hun har sett med forbauselse på ledelsen av denne krigen - de langsomme, ineffektive trekk, inaktivitet av våre hærer, og ruinerende utgifter for vår nasjon.
Svakheten med vår regjering er helt åpen før andre nasjoner, og nå konkludere de med at det er fordi det ikke er et monarki, og de beundrer sin egen regjering, og ser ned, noen med medlidenhet, andre med forakt, på vår nasjon, som de har ansett som den mektigste på kloden. Hadde vår nasjon forblitt forent ville den ha hatt styrke, men delt må den falle. (Testamonies to the church, bind 1, s. 259)
Dette er politikk, ikke profeti. Oppsiktsvekkende nok inneholder Ellen Whites syn et år inn i borgerkrigen mange av de samme momentene Joseph Smith hadde skrevet ned 30 år tidligere (Se i del 2 om Smith og Mormornerne)
Som Smith trodde Ellen at USA ville få England inn på opprørernes side, nasjonen (Nordstatene) ville bli ydmyket i støvet og falle fra hverandre, og krigen ville spre seg til andre land. Ingenting av dette skjedde.
Merkelig nok - eller kanskje naturlig nok - kan Engelens innledningsbudskap forstås begge veier, selv om kanskje et tap for sørstatene er den tolkingen som ligger nærmest. Ellen White derimot, ser ut til å ha trodd på sørstatene. Hun hevdet i andre kapitler at Lincoln var en dårlig president, at slaveriets ånd aldri ville dø, at slavene fortsatt ville være i lenker ved Jesu gjenkomst, osv.
Historien har vist oss omtrent det motsatte: England kom aldri med, Nordstatene vant, slavene ble gitt fri, slaveriets ånd er kanskje ennå ikke helt død, men 'The south will never rise again'.
Dårlige instruksjoner fra engelen? Vi har funnet et eksempel som er ennå verre!
Konferansen i Battle Creek, Michigan i 1856
"Jeg ble vist deltakerne som var tilstede på konferansen. Sa engelen: 'Noen mat for ormer, noen offer for de syv siste plager, noen vil være i live og forbli på jorden for å bli herliggjort ved Jesu komme'.
Høytidelige ord var disse, talt av engelen. Jeg spurte engelen hvorfor så få var interessert i sin evige skjebne, så få forbereder seg på deres siste forvandling. Sa han: 'Jorden lokker dem, dens skatter synes å være verdt det for dem'.” (Testamonies to the church, bind 1, s. 131)
Igjen er det bare å underkjenne engelen. Hvis han i det hele tatt eksisterte, må vingene ha vært svarte. Den andre muligheten er selvfølgelig at han ikke eksisterte, selv en svart engel måtte kunne gjort en bedre jobb, særlig under borgerkrigen.
Ellen White holdt, som Joseph Smith, ikke hode over vann i profet-testen til Moses. Om vi skal kalle dem falske profeter er jeg likevel usikker på. Grunnen er ikke at jeg tror dem, heller at jeg forbeholder tittelen profet for noen som virkelig har fått et budskap, fra den ene eller andre siden. Disse to er så dårlige at jeg tror de diktet opp budskapene selv.
Vi vet at Ellen White hadde lest Joseph Smith. Det gjør ikke saken bedre. Begge var rene sjarlataner, dessverre. De har blitt sett på som grunnsteinene i sine respektive bevegelser, en grunnstein ingen av disse menighetene kunne klare seg uten. Deres bidrag var likevel hovedsakelig å lede folk bort fra Bibelens lære. Hadde de levd i Bibelens tid, ville begge blitt steinet.
Illustrasjoner:
-
1.Ellen Gould White.
-
2.Ellen White taler til Generalkonferensen i 1901.
-
3.William Miller.
-
4.William Millers plansje over tidsprofetier.
-
5.Bokserien som gjorde at Ellen White ble kalt ‘Profetiens Ånd’.
-
6.Presiden Lincoln hadde ingen militær utdannelse, men så likevel veien til seier klarere enn både generalene og Ellen White.
-
7.Jerusalem Light Rail, et trikkesystem som nå får flere linjer.
-
8.Fra King of Kings Messianic Congregation i Jaffa Street, Jerusalem.
-
9.Gamle Jerusalem har aldri vært i bedre stand. Her sett fra Oljeberget.
