YOM KIPPUR, DEN STORE FORSONINGSDAGEN
Av Roy Otto Dyrli
Påbudet var til og med belagt med dødsstraff for dem som ikke å fastet. Dette er den eneste sabbatsdagen man skal faste, ellers skulle man aldri faste på en sabbat, dagene skal være festdager.Ikke at vi har et eneste eksempel på at noen virkelig fikk dødsstraff for ikke å faste, men det var heller ikke poenget. Poenget var å vise alvorlighetsgraden av å søke forsoning med medmennesker og Gud.
Ennå i dag bruker jødene de 40 siste dagene før Yom Kippur til å søke forsoning med YHVH og hverandre. “Dette skal være en evig lov for dere: Den tiende dagen i den sjuende måneden skal dere faste og ikke gjøre noe slags arbeid, verken den som er født og fostret i landet, eller innflytteren som bor iblant dere. 30 For den dagen skal det gjøres soning for dere, og dere skal renses for alle deres synder, så dere blir rene for Herren.” (3Mos 16)
Den store forsoningsdagen har funnet veien helt inn i norsk språk. Vi snakker ennå i dag om at noen blir gjort til syndebukk. Og det er her vi er i denne høytiden:
Israels folk trengte ikke å møte i Jerusalem på denne dagen. Dette er en seremoni som ble utført av prestene og ypperstepresten alene. Først ville han gjøre soning for seg og sin familie igjennom å slakte en ung okse som syndoffer og så en vær som brennoffer.
Ypperstepresten ville så måtte gå igjennom et mikve, en rituell renselse, der han dyppet hele kroppen under vann i et ‘dåpsbasseng’. Deretter ville han ta på seg hvite klær av lin for å gjøre seg klar til offeret for nasjonen Israel. Alt han hadde på seg; hodeplagg, benklær, kjortel og belte, måtte være av hvitt lin. Ypperstepresten skulle denne dagen fremstå som ren.
To geitebukker ble så leid frem. De skulle være identiske, så like som mulig. Jødisk tradisjon sier at det var en bukk for Jacob og en for Esau. Men så skjer det noe som gav bukkene ulik skjebne. Man trakk lodd mellom bukkene. En skulle bli offeret for nasjonen, den andre skulle bli syndebukk.
Det ble ansett som et godt tegn for nasjonen når loddet for bukken som skulle ofres kom ut i høyre hånd.Bukken ble så slaktet, og røkelse lagt på alteret så røken skjulte inngangen til det aller helligste.
Ypperstepresten ville så på denne en dagen i året gå inn i Det aller helligste og 7 ganger med fingrene stenke blod foran paktens ark. Denne handlingen gjorde soning for folket.
Etterpå ville syndebukken bli leid frem i forgården. Ypperstepresten ville legge sine hender på bukkens hode og symbolsk overføre alle synder for nasjonen Israel på bukken. Bukken ville så bli leid ut i ørkenen ‘for Azasel’.
Her stopper historien i Bibelen, men jødisk tradisjon gir oss mere:
Når trekkingen av bukkene var foretatt, ville et rødt ullbånd bli knyttet til syndebukkens horn, og den andre delen av båndet ville bli knyttet på tempeldøren. Når syndebukken var død, skjedde det et under; ulltråden på tempeldøren ble hvit som et tegn på at nasjonen var tilgitt.
Babylon Talmud forteller oss i traktaten Yoma 4, II.5:
A. Våre rabbinere underviste på Tannaite autoritet:
B. Førti år før ødeleggelsen av helligdommen,
kom loddet (for Herrens bukk) ikke opp i høyre hånd,
og den røde tråden ble aldri hvit,
og den vestligste lys [på menoraen, den syvarmede lysestaken] ville aldri skinne,
og tempeldørene til forgården ville åpne av seg av seg selv.
I 40 år før ødeleggelsen av det 2. tempelet ble nasjonen Israel ikke tilgitt, til tross for at de ofret forskriftsmessig. Prestene så det, registrerte det og førte det senere inn i Talmud.
Vi sitter igjen med flere spørsmål etter dette:
Hva skjedde 40 år før tempelet ble ødelagt?
Hvem er Azasel?
Hva er sannsynligheten for at en 50-50 trekning skal ha et utfall 40 ganger på rad?
Var tempelets ødeleggelse forutsagt, og hvor?
Var det forutsagt at tilgivelsen av Israel som nasjon ville opphøre?
Vil tempelet noen gang bli gjenoppbygget?
Det enkleste spørsmålet er det med sannsynligheten, det lar seg løse matematisk. Ca 1/10 billiontedels sjans. Det skjer ikke i det virkelige liv.
På det neste spørsmålet; ‘Var tempelets ødeleggelse forutsagt, og hvor?’, svarer Tamud på i neste setning: …”inntil Rabbi Johanan ben Zakkai irettesatte dem og sa: Hekal, Hekal, hvorfor vil dere være alarmene selv? Jeg vet om deg [Tempelet] at du må bli ødelagt, for Sakarja ben Ido har allerede profetert om deg: Åpne dine dører, O Libanon, så brannen kan oppsluke dine sedertrær." (Sak 11,1)
De andre spørsmålene får vi la ligge litt... Men de har svar, alle sammen, og den som leter, han vil før eller senere finne…..
Baruch haba beshem YHVH...Velsignet være ham som kommer i YHVHs navn.
