SHAVUOT, TORAH OG DEN HELLIGE ÅND
Av Kris Guleng
Torahen blir også kalt for 'frihetens lov', og er en paktsstadfestelse med det frigitte hebraiske folket der de knyttes i en åndelige ektepakt som 'brud' til sin 'ektemann' Jeshua, sin skaper og frigjører fra slaveriet. Shavuot er også tilknyttet det israelske landbruket, slik mange høytider er. Og derfor henger den også sammen med innhøsting og førstefrukten fra kornåkeren.
Jak. 1:25 og 2:12:
"25 Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, blir ikke en glemsom hører, men en gjerningens gjører. Et slikt menneske skal være lykkelig i sin gjerning. ... 12 Etter frihetens lov skal dere dømmes, etter den skal dere tale og handle."
Da Jeshua forlot disiplene ved sin himmelfart, ba han dem om å holde seg i ro i Jerusalem til han hadde sendt dem det han lovet. Jeshua døde og oppsto under pesach og dermed måtte det gå 50 dager før han skulle sende Den Hellige Ånds dåp under shavuot. Han skulle stadfeste sin frihets-Torah ved å gi denne loven i disiplenes hjerter og sinn.
Ap.gj. 1:4-5:
"4 En gang han spiste sammen med dem, påla han dem dette: ‘Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. 5 For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd’."
Disiplene visste ikke hva som var i ferd med å skje, men de lød Jeshuas befaling og holdt seg samlet i rolig avventing da hele Jerusalem ble fylt opp av tilreisende jøder fra omkringliggende strøk for å feire shavuot. Da skjedde det noe helt spesielt.
Vi leser om utgytelsen av Den Hellige Ånds dåp og utrustning til kraft i Apg. 2, og den oppsiktsvekkende overnaturlige begivenhet at helt enkle ulærde fiskere plutselig kunne beherske mange ulike andre språk enn sitt eget morsmål. Dette ga pangstart for evangeliseringen om Jeshua som Messias. Peter forkynte frimodig for de mange tilhørerne og siterte fra profeten Joel, for han forsto umiddelbart den profetiske sammenhengen fra den eneste bibel som eksisterte da; Tanak/GT.
Ap.gj. 2:16-21:
"16 Men her skjer det som er sagt gjennom profeten Joel: 17 I de siste dager skal det skje, sier Gud, at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal profetere, de unge skal se syn, og de gamle skal drømme drømmer. 18 Selv over mine slaver og slavekvinner vil jeg i de dager øse ut min Ånd, og de skal tale profetisk."
Hendelsen blir av kristne ofte feilaktig kalt for 'kirkens fødselsdag', fordi man mener at den kristne 'menighet' begynte der og da. Evangeliet ble forkynt på overnaturlig vis på mange fremmede språk som alle de forbløffede tilreisende jødene kunne forstå.
Men den 'menigheten' som ble 'født' under åndsutgytelsen var hverken 'ny' eller 'kristen'. Den var den gamle hebraiske menigheten og 'bruden' som inngikk en åndelig ektepakt med Jeshua på fjellet Sinai gjennom folkets mellommann Moshe.
Det som inntraff var en ny fase i denne menighetens historie og oppgave som det utvalgte folket. Det som ble 'født' var den messianske menigheten; det israelske folkets oppfylte messianske profetier. Det vi kjenner som den 'kristne kirke' så ikke dagens lys på enda noen århundrer.
I det første århundre var alle Jeshua-troende jøder, og de ikke-jøder fra folkeslagene som etter flere år sluttet seg til dem, også messiansktroende fordi det ikke eksisterte noen annen menighet enn den israelittiske, representert ved jødefolket. Vi leser om den oppfylte profetien i Jer. 31-33:
"31 Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels hus og Judas hus, 32 ikke som den pakten jeg sluttet med fedrene deres den dagen jeg tok dem i hånden og førte dem ut av Egypt; den pakten brøt de, enda jeg var deres herre, sier Herren. 33 Men dette er pakten jeg vil slutte med Israels hus i dager som kommer, sier Herren: Jeg legger min Torah i deres sinn og skriver den i deres hjerte. Jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk."
Vi ser i vers 33 at Jeshuas hensikt med den første shavuot-høytiden etter hans død under pesach, var nettopp å manifestere sin Torah fra Sinai i Israels sinn og hjerter i hht profetien i Jeremiah. Denne fornyede pakten var en en gjenopprettelse av Sinaipakten, som var blitt brudt tidligere, med det formål at de ikke skulle bryte den på nytt! Og denne 'nye' pakten, akkurat som den første, ble også gjort med Israels hus og Judas hus. Ikke med noen hedningefolk eller kristne.
Det eksisterer ingen annen pakt i hele verden med vår Skaper og Frelser Jeshua enn den han inngikk på Sinai med Israel; både den første pakten, som ble brutt av folket, og den gjenopprettede, fornyede pakten som ble lagt inn i folkets hjerter og sinn gjennom Den Hellige Ånds dåp. Denne sammenhengen mellom Torahen og Åndsutgytelsen er fundamental for å forstå hvordan Jeshua opererer med sin plan gjennom de ulike tidsaldre. Ektepakten er den samme til evig tid.
Og den eneste måten for oss 'goyim' (hedningefolkene) til å få del i denne evige pakten på, er gjennom medborgerskapet i israel (Ef. 2), som også kalles for innpoding i oljetreet (Rom. 11). Dette er uomtvistelig. Den som vil forkaste Torahen, forkaster også sin egen innpoding, sitt borgerskap i pakten. Og der med også sin frelse.
Ef. 2:17-19:
"17 Han kom og forkynte det gode budskapet om fred både for dere som var langt borte (hedninger), og for dem som var nær (jøder). 18 Gjennom ham har både vi og dere adgang til Far i én Ånd. 19 Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges (Israel, bruden) medborgere og Guds familie."
Torahen er det som kalles en ketuba, det er en ektepakts-kontrakt mellom brud og brudgom. (Se artikkelen: Jødisk bryllupsskikk symboliserer frelsen). Ingen kan bestå som del av bruden uten å holde ketubaen. Bryter man den, blir man regnet som lovløs/Torahløs, også oversatt til å ‘gjøre urett’, en status som Jeshua advarer sterkt imot.
Matt. 7:23:
"23 Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’ "
Luk. 13:27:
" 27 Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ "
Det fantes innpoding av hedninger allerede fra utgangen av Egypt. Det var mange egyptere som fulgte med da israelittene fikk sin frihet. Og disse ble etterhvert gjennom historien kalt for 'de fremmede som bor iblant dere'. De skulle følge de samme retningslinjer som israelittene, de ble regnet som medborgere blant Israel og skulle holde samme Torah.
2Mos 12:49:
"49 En og samme lov skal gjelde for den som er født i landet, og for innflytteren som bor hos dere."
2Mos. 20:8-10:
"8 Husk sabbatsdagen og hold den hellig. 9 Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, 10 men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken slaven eller slavekvinnen din, verken buskapen din eller innflytteren som bor i byene dine."
Disse versene er bare ett av mange eksempler på hvordan Torahen gjentatte ganger inkluderer ‘den fremmede som bor hos deg’ i alle de retningslinjer Gud gir for liv og levnet i Israels folk. En og samme lov for alle, enten man var israelitt eller ‘innvandrer’, ingen segregeringslover eller apartheid, alt var likt for alle.
Da rabbi Shaul (Paulus) skrev om innpoding og medborgerskap i NT, siktet han til en allerede gammel praksis som jødene hadde; nemlig at ikke-jøder kunne slutte seg til dem på den betingelse at de holdt samme Torah og leveregler. Dermed ble de regnet med blant israelittene i kraft av denne tilslutningen. Dette var ikke noe nytt som Paulus fant opp i sin egen levetid. Det hadde alltid vært sånn.
Den såkalt 'nye' pakt, handler ikke om noe helt nytt som ikke har eksistert før, og som samtidig automatisk diskvalifiserer det foregående. Tvert imot; på grunnteksten ser vi at ordet for 'ny' betyr fornyet og gjenopprettet. På norsk har vi for dårlige oversettelser, som ikke får med seg alle betydningsnyansene i grunntekst-språket.
Den såkalt 'gamle' pakt, er gammel i kraft av å ha bestått i flere årtusen. Men ikke gammel i betydningen ugyldig og ubrukelig fortsatt. De bibelske paktene bygger på hverandre suksessivt, de river ikke hverandre ned. De diskvalifiserer ikke, fjerner ikke den foregående pakten. De settes oppå hverandre og bygger videre på samme grunnlag og premiss.
La oss juble og glede oss i den evige pakten Jeshua inngikk med Abraham, Moshe, og alle som bar denne pakten videre på vegne av både Israels folk og resten av denne falne verdens mennesker. Vi er priveligert. Og shavuot minner oss om nettopp det. Vi får gjennom Ånden vår egen ketuba internalisert i vårt indre.
Og hvis dette er ekte, vil det ta form gjennom at vi lever slik kontraktens betingelser for ekteskapet sier at vi må leve for å beholde ektestanden og ikke bryte den. Den Hellige Ånds kraft er gitt oss nettopp med tanke på dette. Takk, Jeshua, for at du er vår sanne brudgom og frelser og livgiver til alle tider i all evighet.
Symbolikken i høytidene består av mange lag som legges oppå hverandre gjennom historiske faser.
Shavout er det hebraiske navnet på høytiden vi kaller pinse. Shavuot betyr 'uker' og henspeiler på de 50 dager (7 uker og 1 dag) som skal gå etter at pesach/påske/forbigang er over. Da kommer shavuot.
Pesach er til minne om utgangen fra slaveriet i Egypt, og omtrent 50 dager etter dette, skjedde den historiske begivenheten da Moshe fikk Torahen av Jeshua på Sinai fjell. Shavuot er til minne om overleveringen av Torahen.
