HVA BLIR RESULTATET AV VOLD MOT BARN?
Av Alice Miller, oversatt av Kris Guleng
A) VOLD MOT BARN ER VIRKER MOT SIN HENSIKT OG FARLIG
Hvorfor er juling, klaps og sågar tilsynelatende harmløse slag som smekk på hånden farlig
for en baby?
-
1)Det lærer barnet voldelighet.
-
2)Det ødelegger den opplevelse babyen trenger av å være absolutt sikker på at den er elsket.
-
3)Det forårsaker angst: forventningen om neste angrep.
-
4)Det formidler en løgn: det gir seg ut for å være til oppfostring og læring, men foreldre bruker dette egentlig for å få utløp for sitt eget sinne. Når de slår, er det fordi de som barn selv ble slått.
-
5)Det provoserer frem sinne og ønsket om hevn, hvilket forblir fortrengt for bare å komme til uttrykk mye senere.
-
6)Det programmerer barnet til å godta ulogiske argumenter (jeg slår deg for ditt eget beste) som forblir lagret opp i kroppen deres.
-
7)Det ødelegger følsomhet og medfølelse for andre og for seg selv, med det reaultat at det begrenser kapasiteten til å vinne innsikt.
Hvilke langsiktige lekser lærer babyen av å få juling eller få andre slag?
Barnet lærer:
-
1)At et barn ikke fortjener respekt.
-
2)At noe godt kan læres gjennom straff, hvilket faktisk er feil. Straff lærer barn bare at de ønsker å straffe når det er deres tur.
-
3)At lidelse ikke må føles, den må bli oversett (hvilket er farlig for immunsystemet).
-
4)At vold er en form for kjærlighet (frembringer perversjon).
-
5)At benektelse av følelser er sunt (men kroppen betaler prisen for denne feilen, ofte langt senere).
Hvordan får undertrykket sinne svært ofte utblåsning?
I barndom og ungdom:
-
1)Ved å gjøre narr av den svake.
-
2)Ved å slå klassekamerater.
-
3)Ved å plage lærerne.
-
4)Ved å se på TV og spille videospill for å oppleve forbudt og opplagrede følelser av raseri og sinne, og ved å identifisere seg med voldelige helter
-
5)Barn som aldri har blitt slått er mindre interessert i grusomme filmer, og som voksne vil de ikke produsere skrekkprogrammer.
I voksen alder:
-
1)Ved vedvarende juling, som et angivelig læremessige og effektivt middel, ofte hjertelig anbefalt til andre. Mens det i virkeligheten handler om at ens egen lidelse blir hevnet på den neste generasjonen.
-
2)Ved å nekte å forstå forbindelsen mellom tidligere erfart vold og den vold man gjentar aktivt i dag. Derved blir samfunnets uvitenhet forplantet videre:
-
3)Ved å gå inn i yrker som krever vold.
-
4)Ved å være lettroende overfor politikere som utpeker syndebukker for den vold som har blitt lagret opp i dem, og som ustraffet endelig kan få utløp for det.
... "urene" raser, etnisk "rensing", utfrysning av samfunnsminoriteter, andre religiøse samfunn, osv.
-
5)På grunn av lydighet mot vold som barn, ved villighet til å adlyde enhver autoritet som minner om foreldrenes autoritet,
... slik Tyskerne adlød Hitler, Russerne Stalin, Serberne Milosevic.
På en motsatt måte, blir noen oppmerksom på den undertrykkelse og universelle fornektelse av barndommens smerte, og erkjenner hvordan vold overføres fra foreldre til barn, og stopper å slå barn uansett alder. Dette kan gjøres, og mange har lykkes, så snart man har forstått ... At årsaken til "oppdragelses"-vold er gjemt i foreldrenes fortrengte historie.
B) VOLDENS RØTTER
I noen år nå, har vi hatt bevis for, at de ødeleggende virkningene etter overgrep mot barn, har sin uunngåelige virkning på samfunnet - et faktum som det fremdeles er forbudt å anerkjenne. Denne kunnskapen angår hver og en av oss, og - hvis den blir vidt nok frigjort - vil lede til fundamentale forandringer i samfunnet; fremfor alt, hanke inn den blinde fremkomsten av vold. De følgende 12 punkter er ment å klargjøre min mening:
-
1)Alle barn er født til å vokse, utvikle seg, leve, elske, og til å gi uttrykk for sine behov og følelser for å beskytte seg selv.
-
2)For å utvikle seg trenger barn den respekt og beskyttelse fra voksne som tar dem på alvor, elsker dem, og oppriktig hjelper dem til å bli orientert i verden.
-
3)Når disse livsviktige behovene blir forkludret og barn i stedet blir mishandlet gjennom voksnes behov, ved å bli misbrukt, slått, straffet, utnyttet, manipulert, neglisjert, eller bedratt, uten inngripen fra et vitne, da vil deres integritet bli varig forringet.
-
4)De normale reaksonene på slik skade vil være sinne og smerte. Men siden barn i disse smertebringende omgivelser forbys å uttrykke sitt sinne, og siden det ville være uutholdelig å kjenne på sin smerte helt alene, blir de tvunget til å undertrykke sine følelser, fortrenge alle minner fra traumet, og idealisere de som er skyldig i overgrepet. Senere vil de ikke huske det som ble gjort mot dem.
-
5)Dissosiert (adskilt) fra den opprinnelige årsak vil deres følelser av sinne, hjelpeløshet, desperasjon, lengsel, angst og smerte finne uttrykk i ødeleggende handlinger mot andre (kriminell adferd, massemord) eller mot dem selv (stoffavhengighet, alkoholisme, prostitusjon, psykiske sykdommer, selvmord).
-
6)Hvis disse menneskene blir foreldre, vil de da ofte rette hevnhandlinger for sin egen mishandling i barndommen mot deres egne barn, som de bruker som syndebukk. Mishandling av barn er fremdeles gjenstand for positiv respons, og virkelig høyt ansett - i vårt samfunn, så lenge det defineres som barneoppdragelse. Det er et tragisk faktum at foreldre slår sine barn for å unnslippe følelsene som stammer fra hvordan de selv ble behandlet av sine egne foreldre.
-
7)Hvis mishandlede barn ikke skulle bli kriminelle eller mentalt syke, er det essensielt at de i det minste èn gang i deres liv kommer i kontakt med en person som vet uten noen tvil at feilien ligger i omgivelsene, ikke hos det hjelpeløse, forslåtte barnet. I denne sammenheng kan samfunnets kunnskap eller uvitenhet bli et instrument i enten å redde eller ødelegge et liv. Her ligger den store mulighet for slektninger, sosialarbeidere, terapeuter, lærere, leger, psykiatere, offentlig ansatte, og sykepleiere, til å støtte barnet og tro på ham eller henne.
-
8)Hittil har samfunnet beskyttet den voksne og skyldt på offeret. Det har blitt medskyldig i sin blindhet av teorier, ved å fremdeles holde med de pedagogiske prinsippene fra våre oldeforeldre, som går ut på at barna er slu skapninger, dominert av onde drifter, som finner opp historier og angriper sine uskyldige foreldre eller begjærer dem seksuelt. I virkeligheten er det slik at barn heller legger skylden på seg selv for sine foreldres grusomhet og frikjenner sine foreldre, som de uforandret elsker, fra alt ansvar.
-
9)I noen år nå, har det vært mulig å bevise, gjennom terapeutiske metoder, at undertrykte traumatiske opplevelser i barndommen er lagret opp i kroppen og, selv om de er ubevisste, utøver innflytelse også i voksen alder. I tillegg til det, så har elektronisk testing av fosteret åpenbart et faktum tidligere ukjent for de fleste voksne, at et barn gir respons på og lærer både ømhet og grusomhet helt fra den tidligste begynnelse.
-
10)I lys av denne kunnskapen, finner man at selv den mest absurde adferd gjemmer sin tidligere skjulte logikk, straks barndommens traumatiske opplevelse ikke lenger trenger å forbli innhyllet i mørke.
-
11)Vår økte følsomhet med grusomhet som barn blir behandlet med og konsekvensene av slik behandling, inntil nå allment benektet, vil selvfølgelig bringe en slutt på den gjentagende vold fra generasjon til generasjon.
-
12)Mennesker hvis integritet ikke har blitt ødelagt i barndommen, som ble beskyttet, respektert, og behandlet med ærlighet av sine foreldre, vil bli - både i sin ungdomstid og som voksen - intelligente, ansvarlige, empatiske og høyst følsomme. De vil glede seg over livet og vil ikke føle noe behov for å drepe, ikke engang skade andre enn dem selv. De vil bruke sine krefter på å forsvare seg selv, ikke på å angripe andre. De vil ikke være i stand til å gjøre noe annet enn å respektere og beskytte den som er svakere enn dem selv, inkludert sine egne barn, fordi dette er det de har lært fra deres egen erfaring, og fordi det er denne kunnskapen (og ikke erfaringen med grusomhet) som har blitt lagret opp inni dem fra begynnelsen. Det vil være ufattelig for slike mennesker at tidligere generasjoner måtte bygge opp en svær krigsindustri for å føle seg trygg og sikker i denne verden. Siden det ikke vil være deres ubevisste drivkraft i livet å verge seg mot krenkelser opplevd i veldig tidlig alder, vil de være i stand til å håndtere krenkelser i sitt voksne liv mer rasjonelt og mer kreativt. Det vil aldri bli fred i verden, så fremt vi ikke begriper disse fundamentale forhold.
C) VOLD ER IKKE GENETISK
Den forledede hjerne og de bannlyste følelser
Voldens røtter er ikke ukjent. Her er fakta: Utviklingen av den menneskelige hjerne er avhengig av at den blir brukt. Hjernen utvikler sin struktur i løpet av de første fire årene av livet, avhengig av de opplevelser omgivelsene tilbyr barnet. Hjernen til et barn som for det meste har kjærlige erfaringer vil utvikle seg forskjellig fra hjernen til et barn som har blitt behandlet med ondskap.
Nesten alle barn på vår planet blir slått i løpet av det første året de lever. De lærer fra starten av vold, og denne leksen blir en del av deres utviklende hjerner. Ikke noe barn ble noensinne født voldelig. Vold er ikke genetisk. Vold eksisterer fordi slåtte barn bruker, i sin voksne alder, den lekse deres hjerne lærte. Fordi slåtte barn ikke er tillatt å forsvare seg selv, må de undertrykke sitt sinne og sitt raseri imot sine foreldre som har ydmyket dem, drept deres medfødte empati og krenket deres verdighet. De vil ta ut sitt raseri senere, som voksne, overfor syndebukker, for det meste på sine egne barn. Fratatt empati, vil noen av dem rette sitt sinne imot seg selv (i spiseforstyrrelser, rusavhengighet, depresjon, osv.) eller mot andre voksne (i kriger, terrorisme, kriminalitet, osv.)
Spørsmål og svar
Foreldre slår sine barn uten å tenke over det, for å få dem lydige. Ingen, med unntak av en svært liten minoritet, protesterer imot denne farlige vanen.
Hvorfor er den logiske sammenheng, fra å være et forledet offer til å bli en forledende overgriper, fullstendig ignorert over hele verden?
Hvorfor har sågar Paver, ansvarlig for den moralske oppførsel for millioner av troende, inntil nå aldri informert dem at å slå barn er en forbrytelse?
Fordi nesten alle av oss ble slått, og måtte lære veldig tidlig at disse onde gjerninger var normale, uskadelige, og sågar til vårt beste. Ingen fortalte oss noen gang at de er forbrytelser mot menneskeheten. Denne gale, umoralske, og absurde lekse ble innbakt i våre utviklende hjerner og dette forklarer den følelsesmessige blindhet som styrer vår verden.
Kan vi fri oss selv fra den følelsesmessige blindhet vi utviklet i vår barndom?
Vi kan - i det minste i noen grad - befri oss selv fra den blindhet ved å våge å kjenne på våre undertrykte følelser, inklusiv vår frykt og forbudte raseri overfor våre foreldre som ofte har vettskremt oss i perioder på mange år, og som skulle ha vært de vakreste årene i våre liv. Vi kan aldri ta tilbake disse årene. Men takket være muligheten til å forstå sannheten kan vi forandre oss selv fra de barna som fremdeles lever i oss, full af frykt og benektelse, til å bli ansvarsfulle, velinformerte voksne som har fått tilbake sin empati, den man tidlig ble frarøvet. Ved å bli følende personer kan vi ikke lenger benekte at å slå barn er en forbrytelse som skulle blitt forbudt over hele planeten.
Konklusjon
Å ha omsorg for våre barns følelsesmessige behov betyr mer enn å gi dem en lykkelig barndom. Det betyr å bidra til at hjernen til fremtidens voksne kan fungere på en sunn, rasjonell måte, fri fra perversjon og galskap. Å bli tvunget til å lære i barndommen at det å slå barn er en velsignelse for dem, er en absolutt absurd og forvirrende lekse, med de mest farlige konsekvenser. Denne leksen som sådan, sammen med det å være avkuttet fra sine sanne følelser, skaper voldens røtter.
Kilde:
Alice Miller - Child Abuse and Mistreatment
The Roots of Violence are NOT Unknown | Alice Miller en
Spanking is counterproductive and dangerous | Alice Miller en
