HebraiskTro.no


ORD OG BEGREPER FORKLART


Av Kris Guleng













B’RIT HA DASHA:

Hebraisk for Det Nye Testamente. ‘Ny’ betyr egentlig ‘fornyelse av den samme gamle pakten’ som ble inngått med fedrene. Det betyr at ‘ny’ ikke erstatter det ‘gamle’, men tvert imot bygger på og utvider det gamle. Det er egentlig en og samme pakt i begge testamenter.


JESHUA:

Hebraisk, opprinnelig navn på Jesus. Messianske foretrekker å bruke Jeshua, fordi det er vår frelsers egentlig navn. Jesus er en gresk form, men kan også brukes. Det har ingen direkte betydning, siden det er en transkripsjon fra hebraisk. Jeshua betyr ‘JHVHs Frelse’.


MESSIAS:

Ha Mashiach betyr ‘Den Salvede’, og er det hebraiske ordet for Kristus (Christos), som er gresk. Begge ordene betyr det samme, men messianske foretrekker å bruke Messias. Særlig siden termen Kristus gjennom den kristne kirkes historie har utviklet seg til å bli en av-jødisert frelser. Vi beholder ham jødisk, slik han er og alltid vil være.


RUACH HA KODESH:

Hebraisk for ‘Den Hellige Ånd’.


PAKTEN:

Guds frelsespakt ble inngått med Abraham, Isak og Jakob (kalt Israel), og Israels folk, de tolv stammene etter Jakobs tolv sønner. Hedninger som tror på Israels Gud, kan få ‘adopsjonsstatus’ eller ‘innpoding’ i Israels tro gjennom Jeshua.


HEDNINGER:

Hebraisk ord for hedning, er ‘Goyim’ som betyr folkeslagene. Hedning betyr ikke opprinnelig en ‘umoralsk, utsvevende, ugudelig’ person (slik det brukes i moderne språk for ‘hedonisme’ i dag), det er bare en samlebetegnelse for alle folkegrupper som ikke tilhører Israels folks tolv stammer.


ISRAELS FOLK:

De 12 stammene fra Jakobs 12 sønner. Folket ble etter en tid delt opp i to riker, kalt Israels Hus og Judas Hus.


JUDAS HUS:

Besto av hovedsakelig 2 av stammene; Juda stamme og Benjamins stamme. Men der var også deler av Simeons stamme representert, samt levitter fra Levi stamme. Levi stamme var prestestammen, og de skulle ikke ha egen jord, men tjene som prester fordelt på de andre 11 stammene. Judas Hus er i praksis det som i dag kalles jøder. Ordet jøde stammer fra Jakobs sønn Juda. Tostammeriket ble tatt til fange av Babylon og sendt i fangenskap der i 70 år, før de vendte tilbake.


ISRAELS HUS:

Besto av de resterende 10 stammene. Fordi Levi stamme ikke hadde jord og levde sammen på samme måte som de øvrige stammene, ble Josefs stamme delt i to: det var etter hans to sønner Efraim og Manasse. Noen ganger blir hele Israels Hus kalt bare Efraim eller Israel. Det er derfor viktig når man leser Israel, at man sjekker om det er Israels Hus (10-stamme riket) eller Israels FOLK (alle 12 stammer). Tistammeriket ble bortført av Assyria, og har helt eller delvis blitt assimilert i hedningefolkene. Det er gjenstand for stor debatt hvem som utgjør disse i dag.


DIASPORA:

Dette er en benevnelse for jødefolkets utbredelse i fremmede land gjennom de siste 2000 årene. Den profetiske opprettelsen av den moderne staten Israel i 1948 ga startskuddet for hjemvendelse for jødene spredt over hele kloden.


ALIYAH:

Jødene hjemvendelse fra diasporaen til landet (eretz) Israel.


ISRAELS LAND OG FOLK:

Landet kalles Eretz Israel, folket kalles Am Israel. Bibelen bruker flere sekkebetegnelser: når det står Jakob, Sion, Jerusalem, så kan dette henspeile på både selve den geografiske plassen og på folket som helhet.


JERUSALEM:

Hebraisk Yerushalayim, er hovedstaden i Det Hellige Land, Guds egen hovedstad. Jordens Navle og snublesten for folkeslagene.


JHVH:

Kalles også ‘tetragrammet’, og er Guds egennavn. Det består av fire bokstaver: Jud, Heh, Vav, Heh. Hebraisk leses fra høyre mot venstre, motsatt av norsk. Uttalen av navnet er gjenstand for ulike meninger, for ingen vet med sikkerhet hvordan det ble uttalt opprinnelig, siden hebraisk språk kun har konsonanter og ikke vokaler. Noen mener det uttales Yahovah, andre mener det uttales Yaue/Yahwe, på norsk Jahve. Det er mest vanslig å bruke Jahve, eller bare JHVH.


ADONAI:

Betyr ‘Herre’. I bibelen blir termen Herre konsekvent skrevet i stedet for JHVH, av frykt for å komme i fare for å misbruke JHVHs navn (et av forbudene i loven). Men vi er ikke bedt om å ikke bruke dette egennavnet i det hele tatt, bare at det ikke skal misbrukes. Derfor pleier messiansktroende å bruke egennavnet.


ELOHIM:

Betyr ‘Gud’. Dette er en tittel og ikke et egennavn. Elohim er også en flertallsform som dermed kan indikere at JHVH har flere former eller personer.


SHEMA:

Betyr ‘hør’. Dette er den bibelske og jødiske trosbekjennelse som proklamerer sannheten om JHVHs identitet: "Hør Israel, JHVH vår ELohim, JHVH er én. Velsignet være Hans rike og Hans herlige navn til evig tid."


TREENIGHETEN:

Nettopp bekjennelsen ‘Shema’ om at JHVH er én, byr på debatt mellom kristne, messianske og jøder som ikke anerkjenner Jeshua som Messias. Treenighet står ikke i bibelen som ord. Det er utarbeidet av DKK, i et forsøk på å forklare diversiteten i forholdet Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Men mange messianske er ambivalente til treenighetsforståelsen, av mange grunner. Den H. Ånd er helt klart ikke et selvstendig individ, men selve JHVHs egen ånd. Jeshua er en forlengelse av JHVH, også kalt JHVHs ‘arm’ i Jesaja 52-53. Bibelen sier at det er JHVH som er vår frelser, ved sin ‘arm’ Jeshua Messias.


FRELSE VED TRO PÅ NÅDE:

Hele Tanak og NT har en og samme frelsesvei: nemlig stedfortredende soning for menneskers synd, og nåde mottat i bekjennelse, omvendelse og tro. Det er en stor misforståelse i den kristne verden at jødene i perioden før Jeshuas tid ble frelst av gjerninger, og at for tiden etter Jeshua gjelder andre regler, nemlig bare nåde. Det er skrifter fra Paulus (hebraisk: rabbi Shaul), som blir misforstått. Før Jeshua ble hebreerne frelst av nåde, symbolisert gjennom templets dyreoffringer. Etter Jeshua blir vi også frelst av nåde, men nå er Jeshua vårt soningslam og vår yppersteprest.


Å HOLDE LOVEN:

Dette uttrykket betyr ikke å bruke lovlydighet som vei til frelse. Det er ikke mulig, og har aldri vært det noengang heller. Loven holder man fordi man er frelst av nåde allerede, og ønsker å leve nær JHVH og Hans gode vilje for våre liv. Det er vår del av overholdelse av pakten. Ingen blir frelst av gjerninger, men vi er likevel gitt instrukser for å motta velsignelse fra JHVH. 


DEKALOGEN:

De ti bud, inklusiv bud om utskårede bilder og shabbaten, som DKK har fjernet senere.


SHABBAT:

Hebraisk for ‘hvile’ eller ‘slutte å gjøre’. Shabbat er på ukens 7. dag. Europeiske kalendre har plassert søndagen som 7. dag, men dette er en forskyvning som ble gjort i 1972, på den gregorianske kalender som er vanlig brukt i vesten. Det er en slags forfalskning av den opprinnelige ukes-syklusen. Søndag er det som bibelen kaller ‘den første dag i uken’. Konstantin d 1. og DKK endret shabbatspraksisen på 300-tallet, og forflyttet den til søndagen, som var solens dag i de gamle hedenske skikkene i Rom.


TORAHENS INNDELING:

Moralloven er dekalogen med utfyllende detaljer og beskrivelser. Moralloven gjelder fortsatt inklusiv shabbatsbudet. Det som ikke praktiseres er dødsstraff, og enkelte kontekstrelaterte forhold. Matloven er om rene og urene dyr, fugler og fisker. Den gjelder fortsatt til velsignelse for vår helse. Seremoniloven er for soningstjenesten i tabernaklet og tempelet. Seremoniloven ble oppfylt profetisk gjennom Jeshuas død og oppstandelse, og offring av dyr var ikke lenger nødvendig. Jeshua fullbyrdet soningen en gang for alle. Hebreerbrevet handler om dette. Derfor holder vi ikke seremoniloven.


JHVHS HØYTIDER:

Høytidene i Tanak er ikke ‘jødiske’, de tilhører JHVH, og kalles JHVHs høytider. Men de blir forvekslet til å være jødiske, fordi det er jødefolket som primært har trofast holdt dem i live gjennom sine tradisjoner. Det er ikke noe galt med tradisjoner, så lenge de er befalt av JHVH. De primære høytidene er fire om våren (Pesach, Usyrede brøds høytid, Førstegrøden, og Shavuot) og tre om høsten (Forsoningsdagen, Shofarenes høytid og Løvhyttefesten). I tillegg kommer to lavere høytider, som blir feiret av jødene, men som ikke er skriftlig forordnet på en direkte måte av JHVH (Purim, Hannukah).


KANON:

Betyr ‘rettledende’ og betegner de bøker som i dag er med i Bibelen, Tanak og B’rit HaDasha (NT).


KANONISERINGSPROSESSEN:

Frem til Jeshuas tid besto jødenes ‘bibel’ av løse skrifter, Torahen, Profetene, Skriftene, Historiebøkene, og mange andre skrifter som i dag regnes som apokryfer, de har ikke fått status som inspirerte eller autorative. Jødene foretok sin utvelgelse av rettledende skrifter i løpet av det første århundret etter Jeshua. Den kristne kirke som etterhvert utviklet sete i Roma, overtok jødenes kanon av Tanak (GT), men plasserte bøkene i en litt annen rekkefølge. Kanoniseringen av skriftene i B’rit Ha Dasha (NT) brukte kirken de neste to århundrene på å velge ut. Kirkens synoder (kirkemøter) debatterte de ulike bøkene lenge, før valget ble tatt.


ENOKS BOK:

Dette er et såkalt Gammeltestamentlig Pseud-Epigraf (Apokryf), som før Jeshuas tid var kjent, kjært, utbredt og høyt skattet som autorativt skrift. Men boken ble ikke tatt med da jødene kanoniserte sin Tanak i løpet av det første århundre etter Jeshua. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor, med tanke på at 1Enok forteller mye om en mannsperson i himmelen ved JHVHs side, som kalles Menneskesønnen. Dette er den benevelse Jeshua brukte aller hyppigst om seg selv, når han refererte til seg selv som den ventede Messias, Den Ene, Den Utvalgte, Den Salvede. Begreper fra Enok.


Enoks bok ble derfor ikke inkludert hverken i Tanak eller NT. DKK vurderte Enok og ville velge mellom Enok og Johannes Åpenbaring. De valgte det siste. Men i den Etiopiske Bibelkanon har Enoks bok vært med hele tiden. Det har bare vært ukjent for vestlige Bibellesere. Ergo er den ansett som rettledende der. Mange messianske anerkjenner den også, i det minste som en utmerket Bibelkommentar. Dette utgjør Enoks bok 1 og 2, noen ganger bare 1Enok.


DE GNOSTISKE EVANGELIER:

Dette er en skrifter som ikke ble med i NT. De stammet fra en gnostikerne (‘gnosis’ er gresk og betyr kunnskap). De forkynte et annerledes evangelium enn Evangelistene i NT. Det gnostiske frelsespremisset var ‘kunnskap’, mens premisset for frelse i hele Bibelen er stedfortredende soning for synd, og nåde mottat i bekjennelse, omvendelse og tro.


TALMUD:

Jødene fikk den skriftlige Torah gjennom Moses (Moshe) på Sinai. De hadde også en muntlig Torah-tradisjon, som skulle hjelpe dem til å tyde den skriftlige Torah slik at de kunne sikre seg at denne ikke ble overtrådt. Denne muntlige tradisjonen ble etterhvert skrevet ned, og inngår i samlingen Talmud. Det som Jeshua og Shaul kritiserte Fariseerne og de Skriftlærde for, var at de satte Talmud like høyt, og noen ganger over, den skriftlige Torah. Den var bare den skriftlige som var gitt av JHVH, den muntlige var ‘menneskebud’. Disse la unødvendige byrder på folket. Og det var aldri JHVHs hensikt at man skulle legge til noe ekstra på hans Torah.


TORAH:

De fem Mosebøkene, kalt ‘loven’. Torah betyr egentlig ‘instruksjon/undervisning/rettledning’.


TANAK:

Det Gamle Testamentes bøker i en litt annen rekkefølge enn i GT. Tanak er et akronym for Torah, Nevim, Ketuvim, (loven, skriftene, profetene).