NÅDEBEGREPET ER DET SAMME I TANAK/GT OG NT
Av Kris Guleng
Hele bibelen er tuftet på hebraisk paradigme, også NT, selv om grunnteksten vi kjenner i dag er på gresk. Men det er bare språklig sett på gresk. Selve tankesettet er likevel hebraisk, det ser man bl.a. i skrivemåtene og formuleringene. Poenget er at vår vestlige sivilisasjon er tuftet på gresk tenkemåte, ikke på den hebraiske. Ergo er vår tilnærming til bibelen ikke basert på det bibelske fundamentet for å forstå virkelighetsbegrepene. Vi trenger å lære hvordan hebraisk tenkesett fungerer. Ikke bare det, men også forstå de enorme mengder hebraiske idiomer (språkbilder) som brukes overalt i Skriften.
Et eksempel er uttrykket 'fattig i ånden' fra Jeshuas saligprisninger. Det blir konsekvent misforstått av kristne til å bety enten mentalt tilbakestående eller mindre begavet. Det er feil. Uttrykket 'fattig i ånden' sikter til å være i anger og omvendelse (eng: repentant), altså man kjenner seg ydmyk og skamfull og stiller seg liten i forhold til Guds høyhet og fullkommenhet, rettferdighet og nåde.
Ergo kan alle mennesker være 'fattig i ånden' når man erkjenner og bekjenner sine feil, angrer, ber Gud om tilgivelse, omvender seg og begynner på en ny og bedre vei. På hebraisk kalles dette 'Teshuva', omvendelse; hovedfundamentet for å motta nåde i tro!
Dette var bare ett eksempel. Bibelen har en hel rekke andre slike eksempler på hebraiske idiomer som ikke blir forstått når de tolkes gjennom vestlige/greske brilleglass. De kan bare forståes rett gjennom hebraiske virkelighetsbegreper og brilleglass.
Nådebegrepet er ikke forskjellig fra jødisk og kristen tro, selv om mange feilaktig tror dette. Det finnes bare ett nådebegrep i bibelen som går fra 1Mosebok til Åpenbaringsboken. Men den kristne lære, (bibelen fortolket gjennom greske og hedenske brilleglass) har med tiden fått en del begreper som ikke har rot i bibelen. NT blir i så stor grad feiltolket av kristne fordi man aldri har lært å akte på definisjonsbegrepene fra Tanak/GT og heller aldri har drømt om hvor forskjellige begrepsverdener det er snakk om.
Det må læres. Og denne læringen har uteblitt pga et gjennomsyret antisemittisk kristendomsregime i mange århundrer. Messianske jøder og andre bibellærere i vår tid innen teologien 'hebraiske røtter' gjør nå en gjenopprettende reparering ved sin undervisning basert på det hebraiske paradigmet og med de jødiske begrepene intakt i evangeliet. Kristne har endelig fått muligheten til å lære om det sanne fundamentet i sin tro.
På Jeshuas tid hadde jødedommen hovedsakelig tre forgreninger: farriseere, saduseere og esseere. Dagens ortodokse jødedom er det som ligger nærmest datidens farriseer-jødedom. Dette innebærer overholdelse av både den skriftlige Torah (JHVHs egen lov formidlet gjennom Moshe/Moses) og den såkalte muntlige loven (som senere er nedskrevet i verket Talmud). Det som Jeshua kritiserte farriseerne for, var særlig to forhold:
-
1)At de brukte muntlig lov til å overstyre skriftlig lov, altså påla folket regler som var utenom-bibelske menneskebud (muntlig lov), mens de dermed ugyldiggjorde Guds lov, skriftlig Torah. Når Torahen sier at ingen må legge noe til eller trekke noe fra Torahen, så sier det seg selv at muntlig lov både var utenom-bibelsk og ubibelsk. Jeshua gikk hardt i rette med dem for dette.
-
2)At de forkynte én ting og selv levde noe helt annet, altså hykleri. Det var ikke samsvar mellom ord og handling. De var nidkjære regelryttere mot folket, mens de selv tok seg friheter. Det var bl.a. i den forbindelse han kalte dem 'kalkede graver' og 'ormeyngel'. Det sto bra til utvendig men innvendig var det falskhet. Jeshua gjennomskuet og irettesatte dem. Det gjorde ham upopulær blant dem, mens blant folket ble han ansett som en sann profet. Men også blant de skriftlærde hadde Jeshua tilhørere, f.eks. Nikodemus.
I dagens jødedom finnes flere varianter enn den ortodokse, det er ultra-ortodoks, reformert, karaittisk og messiansk jødedom m.fl. Den karaittiske og messiansk jødedom fastholder kun skriftlig Torah og Tanak, og anser ikke muntlig lov som veiledende. Messiansk jødedom har i tillegg B'rit HaDasha (Det Nye Testamente) som bibel.
Messiansk tro forklarer hvordan bibelens ene nådebegrep går som en rød tråd gjennom hele GT og NT. Vi møter Guds nåde for første gang da Adam og Eva syndet. De fikk nåde. Neste gang da Kain drepte Abel, og videre til Noa, Abraham, Isak, Jakob, de tolv sønnene hans og nedover til Moses som fikk Torahen med forskriftene om soningstjenesten i tabernaklet.
Denne soningen borget for at Guds nåde ble tilveiebragt til folket, mottat i tro og utlevd i trofast pakt etter JHVHs bud. Det er den samme nåden som Jeshua gir gjennom sitt stedfortredende soningsoffer, den ultimate fullbyrdelse av tabernakel- og tempeltjenesten.
Hele NT er tuftet på Torah og Tanak. Det er fra Torahens evangelium forfatterne av NT utlegger evangeliet om Jeshua. Da rabbi Shaul (apostelen Paulus) forkynte for de mange folkegruppene utenfor Judea, så var det i kraft av Torahens soningsforståelse og det eneste nådebegrepet bibelen og verden noengang har hatt.
Det er derfor Torahen aldri vil forgå. Hvis man forkastet Torahen, ville man samtidig forkaste Jeshuas Golgata. For det springer direkte ut av Torahen. Jeshua kalles Ordet som ble kjød og tok bolig i blant oss. Immanuel. Den bibelske definisjonen av Ordet er Torahen. Uten Torah intet evangelium, intet Golgata.
I jødisk tro er oppfattelsen av nåde fortsatt den samme som i kristentroen. Det handler om nåde i rabbinismen også. Jødene feirer høytiden Yom Kippur hver eneste høst. Dette er til minne om Den Store Forsoningsdagen i tempeltjenesten. Da fornyes nåden for enda et år, og man gjør opp sine synder for Gud og mennesker i denne perioden. Man går igjennom året som gikk, veier seg selv og sine tanker, ord og handlinger, og går til sin Gud og sin neste for å gjøre opp, få og gi tilgivelse. Dette er nådebegrepet fra Torah, Tanak og fra Jeshua og apostlene. Presis samme sak.
Den hebraiske begreps- og virkelighetsforståelse (paradigme) er vesensforskjellig fra det greske paradigme. Hellenistisk tankegang er dualistisk, oppdelt, kategorisert og systematisert. Hebraisk tankegang er holistisk, sammenhengende, innbyrdes påvirkende og betingende. Disse forskjellene gjør seg gjeldende i hvordan jøder (som tenker hebraisk) og kristne (som tenker hellenistisk) tilnærmer seg bibelen, og tolker både Tanak/GT og NT.