MOTSTAND MOT DE HEBRAISKE RØTTER
Av Kris Guleng
Innpodingsbegrepet er beskrevet godt særlig i Rom. 11. Dispensasjonalismen er en form for erstatningslære som strider imot dette konseptet. Mange kristne er opplært i dette paradigmet med oppdeling av bibelhistorien, nåtiden og fremtiden i såkalte tidshusholdninger.
Læren er så utbredt at mange kristne tror på den som en selvfølge. Men den har ingen rot i bibelens helhetlige budskap. Det er en ubibelsk oppdeling av Det gamle og Det nye testamentet, som bidrar til at jøder og hedninger blir adskilt, det presenteres som to ulike frelsesmetoder, og ulike typer frelse og pakter og løfter. Og ikke minst helt forskjellig fremtid.
Teologien er svært forvirrende og misvisende til tross for at den prøver å skape en form for orden. Den bunner i mangel på forståelse av at pakter bygger på hverandre, bekrefter og forsterker hverandre, ikke avløser hverandre med opphevelse av det forrige. Da blir det en form for erstatningslære som ikke er i samsvar med bibelens hovedtråd: Israels folk og de hedninger som får innpoding i pakten på Israels og Torahens premisser.
Oppklaring av grunnløse påstander og beskyldninger
I etpar facebook-grupper jeg var nytt medlem i, kom det noen flerrende innlegg og kommentarer fra en kristen mann som gikk imot de hebraiske røttene i evangeliet. Han fremstilte det som en grov villfarelse i endetiden, demonisert som en ‘fremmed ånd’, et ‘annet evangelium’, vranglære, forførelse, sekt og illustrert med et bilde av en ulv i fåreklær.
Jeg prøvde å komme ham saklig i møte og oppklare at hans forestillinger om min tro ikke stemmer med virkeligheten. Det førte desverre ikke frem. Fordommene lot ikke rikke på seg. Han forbeholdt seg retten til å selv definere meg og min tro, en person han aldri har møtt eller sett, overhode ikke kjenner, og nettopp hadde begynt å kommunisere skriftlig med.
Han påstår helt feilaktig at jeg formidler legalisme, å være 'under loven', dvs. at nåden i Jeshuas blod ikke er nok til frelse, men må legges noe til gjennom å holde loven, m.a.o. en form for selvfrelse.
Her er mitt svar, der jeg oppsummerer en rekke av hans kommentarer samlet:
"Det er ingen som er 'underlagt' Torahen. Det er ingen tvang i troen. Jeshua skapte oss med fri vilje til å velge ham eller la være. Torahen er en ektepakt mellom Jeshua og hans brud Israels folk. Når mann og kvinne gifter seg i dag, inngår man en gjensidig avtale/kontrakt om kjærlighet og troskap.
Hvis jeg gifter meg, er jeg ikke 'underlagt' min mann, ei heller han meg. Vi er jevnbyrdige og ekteskapet er gjort frivillig. Vi har gitt hverandre løfter og gifteringer som tegn på troskapen. Slik er Torahen den ektepaktsavtalen som Israel frivillig sa ja til da Moses kom ned fra Sinai med pakten. De svarte unisont 'JA' til denne rettledningen og betingelsen for utvelgelse.
Ef. 2 forteller at vi som hedninger får medborgerskap med Israel gjennom troen, fordi skillegjerdet rundt templet som holdt hedninger ute fra soningstjenesten der, ble fjernet. Da blir vi 'innvandrere' i nasjonen Israel og deres pakt med Jeshua. Da må vi også integreres i paktens betingelser.
En innvandrer i Norge og den norske folkenasjon må leve etter retningslinjene i Norsk lov. Slik må vi som får del i ektepakten med Jeshua gjennom Israels pakt, og derved medborgerskap i deres nasjon, også integreres der og følge de instruksjoner som gjelder for pakten. De som er realistisk, adekvat og mulig for oss å holde i praksis. Ikke alt er aktuelt eller mulig for oss i dag å holde.
Husk at 'den nye/fornyede pakt', beskrevet i Jer. 31:31-33, ikke er inngått med hedninger, men med Israels 12 stammer. Tistammeriket i nord, Israels hus, og tostammeriket i sør, Judas hus.
«31 Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels hus og Judas hus, …
33 Jeg legger min Torah i deres sinn og skriver den i deres hjerte. Jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk.»
Den eneste måten for oss å få tilgang til frelse ved nåde, er gjennom Jeshuas pakt med Israels 12 stammer, Jakobs hus. Noen annen frelse eksisterer ikke under solen, ingen annen pakt mellom Skaperen og skaperverket - enn denne.
Vi er priveligert som får denne muligheten. Og Paulus forklarer i Rom. 11 hvordan hedninger innpodes/integreres i det edle oljetreet Israel. Vi får sevje fra roten som er ektepakten med Jeshua, og nåde gjennom hans fullbragte soningsblod.
Gjennom hele Torahen står det at den samme lov som gjelder for Israel, også er gjeldende for 'den fremmede' som bor sammen med dem, altså hedninger. Integreringspremisset starter allerede der og er Guds hovedregel gjennom hele bibelhistorien.
Når Paulus forklarer dette forholdet gjennom lignelsen om oljetreet (Rom 11) og symbolikken med skillegjerdet (Ef 2), så stammer det fra hans kompetanse som Torah-kyndig. Han fulgte bare Jeshuas egne instrukser for spredning av Jeshuas nåde til hele verden ved å følge premisset i den samme ektepakten.
Det er ingen som tvinger meg til å gifte meg med en mann. Gjør jeg det, er det helt frivillig, og basert på kjærlighet. Å gi ham troskapsløfte om kjærlighet i gode og onde dager, hører med som fundament for at ekteskapet har overlevelsesmulighet.
Det er jeg selv som velger å inngå 'ektepakten' med Jeshua, jeg velger det helt frivillig fordi jeg elsker ham og tror at han har skapt meg, frelst meg, og vil komme tilbake for å gjenskape det fredsrike han først hadde til hensikt at jorden skulle være før syndefallet.
Jeg er ikke 'underlagt' noe som helst. Det er en glede for meg å følge de ti bud i all min ufullkommenhet. Jeg har ingen prestasjonsangst fordi jeg vet at min frelse ikke avhenger av dette. Og hvis jeg erkjenner at jeg har brutt dem, kan jeg alltid gå til Jeshua med en bekjennelse og bli tilgitt.
Det er den samme praksis som Torahen underviser om. Nåden stammer fra Torahen. Det er bl.a. derfor den ikke kan forkastes. Konsekvensene av det blir fortapelse. Men legalismen må forkastes. For ingen kan frelse seg selv ved å holde Torahen. Det vet jeg godt. Jeg har full hvile i nåden hele tiden, og er aldri i tvil om min frelse i Jeshuas blod. Nettopp fordi det ikke avhenger av meg selv, men av Jeshua alene. Halleluja."
Er bibelens definisjon av synd plutselig forandret?
En annen debattant stiller kronspørsmålet: "Hva er synd?"
Jeg svarer:
"1Joh 3:4: «Hver den som gjør synd, gjør opprør mot loven, ja, synd er opprør mot loven.»
Bibelen definerer synd som brudd på Torahen. Verset sier at den som ikke holder loven, synder. Å være 'under loven' handler ikke om å holde loven, hvilket både Jeshua og Paulus oppmuntrer til. Dette er et idiom, språkbilde, som sikter til legalisme. Og det har aldri frelst noen.
Det er grunnleggende forskjell på disse to forholdene:
-
1)Å holde Torah fordi man elsker Jeshua og følger hans vilje og ønsker å gjøre det som er rett, fylt av Den Hellige Ånd, ("Den som elsker meg, holder mine bud"). Fordi man er frelst 100% av nåde ved soningsblodet.
-
1)Å holde Torah fordi man tror man kan frelse seg selv på den måten. Dette kalles legalisme, også kalt 'å være under loven'. Det betyr å være under det falske åket om 'frelse ved å holde loven'. Det er umulig og har aldri vært Guds plan eller hensikt.
Ingen mennesker kan holde Torahen fullkomment, det vet alle. Men det er heller ikke noe poeng. Nettopp fordi det ikke er dette som gir frelse. Den ligger i det stedfortredende soningsblodet. I GT var dette dyreblod, i NT er dette fullbyrdet i Jesu blod.
Når Jeshua sier at han ikke har kommet for å oppheve Torah, men å oppfylle den, så kan ikke betydningen av å oppfylle være å oppheve. Det motsier seg selv og blir absurd. Å oppfylle betyr at han fullbyrdet soningsblodet. Han stadfestet, bekreftet og opprettholdt Torahen, ikke fjernet den.
Å 'oppheve og oppfylle' er også hebraiske språkbilder på å 'tolke rett eller feil'. Når jødene snakker om å tolke Torahen rett, 'oppfyller' man Torahen. Å tolke den feil kalles å 'oppheve' Torah. Så dette idiomet kan også henspeile på at Jeshua tolket Torahen korrekt. Nemlig i kjærlighet.
Hele Torahen er en instruksjon i hvordan Gud ønsker vi skal oppfylle de to oppsummerte hovedbudene: A) elske Gud over alle ting og B) sin neste som seg selv. Disse budene stammer fra Torahen og oppsummerer formålet med den: kjærlighet.
Det er Gud som er kjærlighet, ergo er det hans mandat å definere hva den består av i praksis. Og det er hva Torahens budskap omhandler; hvordan elske Gud og sin neste som seg selv. Da Jeshua repeterte dette utsagnet, siterte han den Torah som han tolket rett og oppfylte med sitt blod, og dermed stadfestet gyldigheten av til evig tid.
Når Den Hellige Ånd inspirerer oss til helliggjørelse, er det presis den samme Ånd, kjærlighet og hensikt fra Torahen som legges inn i de troendes hjerter. Da holder vi Torahen fordi vi elsker Jeshua som frelste oss av nåde alene, samtidig som vi får kraften til å gjøre det gjennom Sannhetens Ånd.
Det er nemlig et alvorlig logisk og teologisk problem å forkaste Torahen som instruksjon til å leve i kjærlighet. Hvis man vil forkaste hele Torahen, forkaster man også nåden, for det er der vi lærer om den. Uten frelse av nåde, ville hele offersystemet vært overflødig. Det er pga det stedfortredende soningsblodet på alteret det ble gitt nåde til folket.
Under Yom Kippur, Den Store Forsoningsdagen en gang i året, Herrens helligste høytid, sikret man tilgivelse for et helt år av gangen. Dette dyreblodet var et forbilde på Jeshuas blod som skulle besegle denne nådens frelse slik at dyreblod ikke lenger var nødvendig.
Det har aldri eksistert noen annen frelsesmetode gjennom hele bibelhistorien - enn nåde fra Gud, mottat i tro, manifestert og beseglet gjennom stedfortredende soningsblod. Det var Jeshuas blod som hadde forutvirkende kraft i perioden mellom syndefallet og korset. Da Jeshua beseglet dette blodsofferet på Golgata, ble også de som hadde bedt om tilgivelse for synd før hans tid - tilgitt.
Det har aldri eksistert noen tid da det var mulig for noe menneske å frelse seg selv gjennom egen innsats, uansett hva den måtte bestå av. Legalisme er betegnelsen på 'selvfrelse ved gjerninger', oversatt til ‘lovgjerninger’ i våre norske bibler.
Det var denne legalismen som Paulus prøvde å forklare i sine brev. Han var Torah-lærd og Torah-lærer, en teolog av beste fariseerskole i sin tid, opplært ved den kjente og høyt aktede Gamaliels føtter. Han var den som best kunne forklare forskjellen mellom legalisme og nåde. Han bruker termen 'loven' som et ordspill på 'legalisme'. Bibelen motsier ikke seg selv, og Paulus motsier ikke Jeshua.
Torahen er i sonings-øyemed fullbyrdet på korset. Men det er mange profetier i Torahen som enda ikke er oppfylt. Derfor har ikke 'alt skjedd' enda. Ergo står Jeshuas ord godt ved lag fortsatt. Desverre gjør ikke våre moderne oversettelser noen distinksjon på det som gjelder hele Torahen og det som gjelder enkelte regler i Torahen. Alt oversettes bare til 'loven'. Det er unyansert og fører dermed til misforståelser.
Det finnes nok av bekreftelser på at Paulus godkjenner at Torahen står ved lag til evig tid. Men fordi han bruker ord som 'lovgjerninger' eller 'loven' der han burde oversettes med 'legalisme', så blir han misforstått til å angivelig skulle forkaste Torahen. Det gjør han ikke. Hvis han hadde gjort det, ville han ikke vært en sann Guds apostel, men en vranglærer. Det var han ikke. Selv om mange i hans egen samtid misforsto og vrengte på hans uttalelser, slik Peter skriver om, så var han trofast i sin Torah-lære."
Den samme Torah for Israel er også for innflytterne/medborgerne
Den kristne mannens neste demoniserende kommentar om det jeg formidler, er ramsalt der han påstår jeg kommer med snedige og forførende ord, at Kristus er lovens ‘ende’ og dermed skal ikke kristne legge seg under loven. Han påstår frimodig at jeg kommer med forførende ord som fører til fortapelse, hvilket selvsagt er den ondes formål. Han sparer altså ikke på kruttet. Sterke beskyldninger, så jeg svarer ham dette:
"Å holde Torahen fullkomment kan ingen av oss. Det er heller ikke alle budene som gjelder for alle. De som er til levittene gjalt bare presteskapet (tempeltjenesten), de som er til menn spesifikt (f.eks. omskjærelse eller forsørgeransvar) gjelder ikke for kvinner, og vice-verca. Mye kan heller ikke holdes i dag fordi det var betinget av den tiden, stedet og kulturen som eksisterte da og ikke nå.
Men det vi kan holde, er vi bedt om å holde. De ti bud er et 'minste felles multiplum', for å bruke en term fra matematikken. Det er den oppsummerte hovedessensen. Resten av Torahen er detaljene om hvordan Gud vil at disse ti budene skal følges i praksis.
Mange av instruksjonene i Torahen er allerede nedfelt i Norsk lov samfunnsmessig og sekulært, og vi holder dem i kraft av å være lovlydige borgere i landet. Andre instruksjoner er av mer privat og interpersonell karakter. Men vi skjønner at de er av det gode. Norsk lov tillater tilbedelse av den gud man vil, mens Torahen tillater bare tilbedelse av Abraham, Isaks og Jakobs Gud, JHVH.
Er man frelst av nåde og fylt av Den Hellige Ånd, kan ikke Ånden bryte Jeshuas bud, fordi Ånden er Jeshuas egen ånd. Jeshua sier at når han sender Talsmannen Sannhetens Ånd, så skal han 'minne om det Jeshua sa'. Paulus motsier ikke sin egen frelser Jeshua."
Til slutt stiller han omsider et adekvat og saklig spørsmål:
"Så - hvor i Bibelen finner du at hedningene er underlagt Torahen som explisitt ble gitt Guds eneste utvalgte jordiske folk?"
Jeg svarer med disse skriftstedene fra den Torahen han forkaster:
"2Mos 12:49:
«En og samme lov skal gjelde for den som er født i landet, og for innflytteren (hedninger) som bor hos dere.»
4Mos 15:15-16:
«I forsamlingen skal en og samme ordning gjelde både for dere og for innflytterne (hedninger) som holder til hos dere, en evig ordning gjennom alle slekter (generasjoner). Dere og innflytterne (hedningene) skal stå likt for Herren. Samme lov og samme rett skal gjelde for dere og for innflytterne som holder til hos dere.»
2Mos 20:8-10:
«Husk sabbatsdagen og hold den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken slaven eller slavekvinnen din, verken buskapen din eller innflytteren (hedningene) som bor i byene dine.»"
Fra hvilket utgangspunkt definerer man vranglære?
Etter denne ordvekslingen sørget han for å skrive et langt innlegg i sin egen gruppe der han tok et saftig oppgjør med denne 'store og farlige forførelsen' som kalles hebraiske røtter. En skarp utlegning av hans egne fordommer fikk bred plass og ingenting av mine foregående oppklaringer hadde bidratt til at han kunne forstå bedre at jeg står for presis den samme frelse av nåde alene som han gjør selv.
Han sørget for å illustrere angrepet med tegningen av en ulv i fåreklær. Jeg kjenner ikke denne mannen, så jeg ville gjøre et nytt forsøk på å oppklare det jeg håpet i beste fall kunne være misforståelser. Det skjønner jeg nå at det ikke er.
Her er min siste kommentar til ham:
"Det som er hovedbudskapet i denne gruppen synes å være tuftet på den teologiske forståelsen som kalles dispensasjonalismen. Korriger meg gjerne hvis jeg tar feil. Men argumentasjonen og presentasjonen av bibelforståelsen minner om det.
Denne læren er i kristendomshistorisk og teologisk forstand relativt ung eller ny, fra 1800-tallet. Det oppsto mange forskjellige nye lærer på denne tiden, det eksploderte i nye tolkninger og forståelser både av fortiden, datiden og fremtiden.
Enhver teologisk skole/lære vil anse sitt eget som sant og rett, og alle andre som feil og vranglære. Det ligger i sakens natur. De som står for andre lærer betegnes som 'sekt' eller 'ulv i fåreklær' som kommer med 'et annet evangelium'. Slik får man dermed parkert en trosmotstander.
Men for å forstå hva termen 'annet evangelium' sikter til, må man forstå hva Paulus, som skrev dette, egentlig mente og hva det handler om i hans egen samtid. Jeg skal ikke gå inn i det nå, bare poengtere at apostlene sto overfor et omfattende bibelstridig paradigme den gangen, som kalles gnostisisme.
Det sanne evangelium er det som Jeshua selv og hans disipler forkynte. Noen større evangelist finnes ikke enn Jeshua Messias selv. Da han utvalgte sine disipler visste han hva han gjorde, også da han kalte Paulus, hvis navn egentlig var Shaul. Som jødisk teolog var han Rabbi Shaul.
Det sanne evangelium kan ikke divergere eller skille seg fra Jeshuas evangelium. Det er nettopp den teologien som vil skille Rabbi Shauls budskap fra Jeshuas budskap, slik dispensasjonalismen gjør, - som bidrar til noe av den motstanden vi i dag ser mot Paulus.
Denne motstanden baserer seg på at Shaul angivelig kom med et annet evangelium enn Jeshua. Derfor må han forkastes, slik ivrige røster hevder i dag, desverre. Og hvis man vil beholde ham, ender man opp i en ubibelsk deling av GT/Tanach og NT. Men det er ikke noe reellt skille mellom dem. De består av presis det samme nåde-evangelium.
Jeg forkaster ikke Rabbi Shaul, fordi jeg har lært noe om hvordan jeg kan forstå ham i hans egen trosmessige, kulturelle, språklige og historiske kontekst. Uten denne konteksten vil man lett kunne sage over greina man sitter på. Det er Shauls hebraiske kontekst som avgjør hvordan han forståes rett.
Men hverken dispensasjonalister eller Paulus-fornektere er villig til å høre på det øret. Tro meg, jeg har prøvd å nå frem i 10 års debatt på facebook. Det nytter ikke. Enhver er skjønt enig med seg selv i at deres egen tolkning må være den eneste rette. Alt annet er utenkelig.
Men det sier seg selv at alle ikke kan ha rett. Derfor har jeg villet granske hva han har til hensikt å si - i sin rette hebraiske kontekst. Og det møter selvsagt motstand i de nevnte kretser, hvorav en av dem er premiss for denne gruppens teologiske forståelse.
Det er helt greit for meg, jeg har full respekt for trosfriheten. Likevel kan jeg kommentere dette paradigmet, eller bibelforsåelse, ved å si at original-evangeliet kom først. Og det var 100% hebraisk. Alle andre senerekomne kristne teologier er basert på gresk paradigme, som er i strid med det hebraiske. Ergo kan de ikke være fullt ut i harmoni med det sanne evangeliet.
Fordi opprinnelsen, urevangeliet, er hebraisk er det dit jeg vil gå for å lære om Jeshua Messias og Paulus/Shaul. Først da finner jeg rot-trådene som styrer alt de sa og skrev. Alt de formidlet var tuftet på dette. Grunnlaget for all bibelsk lære stammer fra hebraisk språklig, begrepsmessig og virkelighetsbasert paradigme.
Avviker man fra dette fundamentet.... det er da man ender opp med vranglære…
Også dette ligger i sakens logiske natur. Det hebraiske evangelium kom før alle de greskfundamenterte avvikene. Historisk og teologisk sett.
Mye godt og rett er bevart i kristendommen i dag. Takket være reformasjonen for 500 år siden, kan vi som lever nå lese vår egen bibel og lære om Jesu evige nådes frelse. Det kunne de ikke på Luthers tid. Det er mye godt i mange kristne kirkesamfunn, men siden alle ikke er enig med hverandre, har dette bl.a. rot i at man ikke har lært om, eller forkaster, bibelens og evangeliets hebraiske røtter."
Når man mangler saklige argumenter...
Jeg forventet et krasst tilsvar, så jeg ble ikke så veldig overrasket da det kom, men det forbauset meg at han blokkerte kommentarfeltet etter sin egen kommentar. Jeg hadde håpet at han ønsket en dialog, men jeg ble fratatt muligheten til å oppklare mer.
Hovedforskjellen mellom dispensasjonalismen og hebraiske røtter teologien, er at det kun er sistnevnte som harmonerer med det opprinnelige urevangeliet fra Jeshua. Vår tro er en gjenoppdagelse og gjenoppfriskning av det sanne evangelium fra det første århundre. Den er to tusen år gammel. Dispensasjonalismen var helt ny på 1800-tallet, og i full strid med Jeshuas lære.
Når man står overfor en bibel der man forkaster hele Det Gamle Testamente, har man et så alvorlig teologisk problem at man ikke lenger kan argumentere saklig, og man mister hele grunnlaget for å kommunisere konstruktivt. Å demonisere og blokkere er enkelt. Å lytte er vanskeligere. Hvertfall for noen. Jeg ønsker ham alt godt i full respekt for hans frihet og rett til å tro akkurat hva han vil.
Oljekvisten passer som illustrasjon på den dialogen jeg vil gjengi deler av her. Den symboliserer Israels folk og de hebraiske røtter som vi hedningetroende er ‘innpodet’ i. Hedninger har ‘medborgerskap’ i nasjonen Israel. Men dette er det ikke alle kristne som liker, forstår eller tror på.
