MESSIANSK JØDISK TEOLOGI OG BIBELFORSTÅELSE
Av Prof. Dr. Daniel Juster, Messianic Jewish Theology, transkribert og oversatt av Kris Guleng
Først vil jeg si noe om hvordan vi tolker Bibelen. Jeg kommer til å si ting som ikke er kontroversielt, men du vil se når vi fortsetter, at de er kilden til kontrovers.
Vi tror at Bibelen er Guds Ord, at de eksakte bøkene vi har, som utgjør de 39 bøkene i den protestantiske bibel (GT) og, i en forskjellig rekkefølge, de samme bøkene i den hebraiske bibel (Tanack/GT), pluss samlingen med 27 bøker som utgjør Det Nye Testamentes Skrifter (NT), er Guds Ord. Vi tro at de er absolutt pålitelige, og at hver tekst lærer kun det som er sant når det er forstått i henhold til hva forfatteren påstår at han underviser i.
Vi tror også at den primære betydningen av Bibelteksten, er at hver tekst må forstås innen sitt eget meningsrammeverk, som er i henhold til forfatterens tilsiktede mening, som skrev det under Guds inspirasjon, slik at forfatterens tilsiktede mening og Guds tilsiktede mening, og hva de prøver å si, er det samme.
Vi tror også at teksten må tolkes i henhold til hvordan det originale publikum ville ha forstått det. Det er noen åpne spørsmål i den sammenheng, når det gjelder tekster som virker uforståelige, eller som ikke ble skikkelig forstått, som var lukket for den personen det ble diktert til.
Diktat er en annen inspirasjonsmetode. Diktat er ikke normen. Den måten som Skriften kommer på, er at Den Hellige Ånd kommer over den bibelske forfatter slik at Hans hensikt og undervisning er den samme som Guds hensikt, og disse harmonerer med hverandre. Vi tror at hele Bibelen er fullstendig pålitelig, men at den må tolkes i henhold til hensikten til de opprinnelige forfatterne.
Når jeg har sagt dette, vil jeg åpne opp for et hovedtolkningsproblem som vi som messianske jøder står overfor, og det er problemet med erstatningsteologien eller avskaffelseslæren. Jeg skal forklare det, og da vil du se forskjellen på hvordan vi tilnærmer oss Bibelen i motsetning til de som forsvarer erstatningsteologien.
Avskaffelse og erstatning
Erstatningsteologene sier at basert på Det Nye Testamentes åpenbaring, så har de grunnlag for å omtolke de hebraiske Skriftene (GT) i henhold til Det Nye Testamentes betydning. Dette konseptet med omtolkning er fundamentalt. Det blir trodd at fordi det jødiske folket som helhet ikke tok imot Jeshua, så har det jødiske folk som Guds utvalgte folk blitt erstattet av det nye og sanne Israel; de troendes kropp eller kirken. Dette kalles avskaffelseslæren, nemlig at kirken erstatter Israel, og i en faglig verden er ikke ‘erstatning’ rett term, selv om det er en god og populær term. I faglig verden er den rette termen ‘avskaffelse’.
Mange kirkesamfunn har etter holocaust avvist avskaffelseslæren på grunn av sin sympati for det jødiske folket. Dette ser man til og med i den romersk-katolske katekismen, i paragraf 6.74 som erklærer at jødefolket er fortsatt utvalgt. Og de mange kirkesamfunns tidsskrifter etter holocaust avviser at det er en avskaffelse. Likevel gjør denne læren et stort comeback i dag, fortrinnsvis fra noen av de ledende evangeliske teologene. Så jeg skal forklare hvordan avskaffelseslæren fungerer litt mer detaljert.
Generelt sett tenker avskaffelsesteologer at det jødiske folket som helhet under Sanhedrin, ikke tok imot Jeshua som Messias og frelser, som Guds himmelske Sønn, som kom inn i verden inkarnert. Det er dette som har ført til den forferelige dommen over Jerusalems ødeleggelse, som Jeshua forutsa. De tenker at denne ødeleggelsen, og andre tekster i Det Nye Testamente, viser at etnisk, nasjonal Israel ikke lenger er et bestemt utvalgt folk. Utvelgelsen skjæres ned til at Jeshua selv blir det representerende Israel og Guds utvalgte konge, Han utgjør Israel i kjødet i sin person, og de som skal fortsette å være Guds folk, må ta imot ham.
Så nå forandrer utvelgelsen seg fra hva det var før Jeshuas komme, til nå å være innsnevret til utelukkende å gjelde de av det jødiske folket som følger Jeshua. Og det inkluderer bare de fra nasjonene som følger Jeshua. Så utvelgelse er nå forminsket og avgrenset til å bare gjelde dem som følger Jeshua. Det er disse som er Guds utvalgte nå. Og derfor er ikke etnisk, nasjonalt Israel lenger et bestemt folk etter Guds utvelgelse. De er et bestemt folk, men ikke et utvalgt bestemt folk blant verdens nasjoner.
Antisemittisme
Dette ble satt sammen med en temmelig god porsjon antisemittisme i kirkens historie. De trodde at å ha den kontinuerlige unike identiteten til jødefolket, hadde en bestemt verdi, ikke mht. utvelgelse, men for å vise hva som skjer med folk som avviser Guds åpenbaring og kommer under en forbannelse. Så jødefolket skal bevares som et eksempel på Guds forbannelse over dem. Og kanskje ha den negative funksjon, men ikke lenger bli ansett å ha en utvalgt hensikt i Guds store plan.
Kanskje den fremste teksten innen denne omtolkningen, er Gal. 3:26: ”Dere er alle Guds sønner gjennom troen på Messias Jeshua. Dere ble alle døpt i Messias, har ikledd dere Messias. Det er hverken jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne, for dere er alle én i Messias Jeshua. Hvis du hører til Messias, da er du Abrahams etterkommer og arvinger i henhold til løftet.”
Denne teksten blir fortolkningsrammeverket for hele tilnærmingen til de hebraiske Skriftene (GT) hos erstatnings- eller avskaffelses-teologene. Det er ikke den eneste teksten. Det er andre tekster som snakker om at vi ikke lenger er under loven, tekster som snakker om at jøde og hedning er et nytt menneske, i Efeserne, som blir tolket i en bestemt skjev retning. Men denne bestemte teksten er den mest fundamentale. Derfor, når jøde og hedning nå sammen utgjør Abrahams etterkommere, de som fra nasjonene tar imot Jeshua fordi de er i Messias, de er i Abraham. Og de er kalt utvalgt av Gud, et presteskap, jmf. 2Peter.
Man tenker derfor at Israels nasjon, i sin distinkte etniske nasjonale identitet, ikke lenger er det utvalgte paktsfolket, og ikke lenger åndelige særskilt. Dermed leder dette til en tilnærming til Det Gamle Testamentes løfter til Israel der de må bli omtolket. F.eks. en tekst som sier at jødefolket vil bli samlet fra alle nasjonene i verden og bli bragt tilbake til sitt land, og i Amos kap. 9 aldri skal bli rykket opp igjen, og i Esek. kap. 36, at de vil blitt gitt en ny ånd etter denne gjensamlingen, og at Gud ville legge et nytt hjerte i dem, fylle dem med Den Hellige Ånd, og bevege dem til å overholde hans forordninger, lover og dommer, hvilket er Esekiels oppsummering av Den Nye Pakts betydning parallellt til Jeremiah kap. 31.
Dette blir vanligivis omtolket fra å bety samlingen av det jødiske folk tilbake til Det Lovede Land, til nå å måtte omtolkes som samlingen av de troende, de kristne, fra hele verden til Jeshua ved hans andre komme. Og at inngangen til Det Lovede Land, ikke har å gjøre med Israels land som sådan, men alle de troendes arv i den kommende tidsalder. Ergo blir Det Lovede Land omtolket til å bety det kommende land, Israel er den kristne kirke, og gjensamlingen fra nasjonene, er samlingen av de som tror på Jeshua ved hans andre komme. På den måten kan vi se alle disse dimensjonene ved omtolkning som finner sted i askafningslæren eller erstatningsteologien.
Det er en bestemt type tolknings-rammeverk som vi kaller hermeneutikk. Og fordi det står at ”det er hverken jøde eller hedning”, så er det galt å gjøre en forskjell på livsstilen for jøde og hedning, de er ikke kalt til noen annerledeshet, særpreg i sitt liv, for nå er jøder og hedninger kalt til å leve det samme type liv i Jeshua. Så den grunnleggende messiansk-jødiske overbevisning om at Israel fortsatt er utvalgt og at jøder som kommer til tro på Jeshua fortsatt er kalt til å leve i samsvar med denne utvelgelsen, det blir forkastet.
Omtolkning av loven
Dette gjelder ikke bare vedr. løfter til etnisk Israel, som blir avvist og omtolket, men det er også andre utsagn om loven som blir omtolket i dette rammeverket av erstatning.
Enkelte teologer, særlig dispensasjonalister, som for øvrig aksepterer viktigheten av det jødiske folk i Guds plan på sett og vis, har en omtolkning av loven. Slik at alle utsagnene i Salme 119 og Salme 19 og andre tekster om hvor stor loven er, hvor fantastisk, og hvilken gave det er til jødefolket, og hvor priveligert vi er som folk over å ha den, blir nå omtolket. Det gjøres i henhold til den ideen at den mosaiske pakt er en døds-dispensasjon, at loven ikke er god, at den var midlertidig. Og derfor skal vi ikke ha noe å gjøre med loven, for nå skal vi bare vandre i Ånden og i Herrens nåde. Men calvinismen avviste dette veldig sterkt.
Hva skal vi si til denne måten å tilnærme seg Skriften på? Jeg tror vi trenger å si, som messiansk jødisk folk at vi har en fundamentalt annerledes forståelse av hvordan vi tilnærmer oss Skriften, og at denne bestemte tilnærming, tolkning eller hermeneutikk, tilgodeser ikke den hebraiske skrifttekst, men den underkjenner hva det betyr i sin kontekst.
Jeg vil referere til den velkjente professor Walter Kaiser, som i mange år var professor i Gammeltestamentlig teologi ved Trinity Divinity School. Jeg er enig med Dr. Kaiser i at den eneste måten å tolke Skriften på en ikke-subjektiv måte, er å ta hver tekst rett fram i sin sammenheng i henhold til sin opprinnelige betydning. Det inkluderer forståelsen av symbolisme, hva som forstås bokstavelig og hva som forstås som metafor. Men den originale sammenheng for hver tekst avgjør dens grunnleggende mening.
Derfor kan man ikke senere forandre tekstens mening og gjøre vold mot den på en måte som er uforenlig med, og usammenhengende, i forhold til hva teksten opprinnelig betyr. Derfor, når vi studerer de hebraiske skriftene, så har den sin egen mening i henhold til den opprinnelige forfatterens intensjon. Den har sin egen mening i henhold til hvordan den opprinnelige lesergruppe ville ha forstått den, og den grunnleggende meningen må ivaretas.
Første åpenbaring grunnleggende
I tillegg til dette, vil jeg legge til noe i forhold til hva Dr, Kaiser sier. Den opprinnelige, første åpenbaringer fra Gud, må være fundamentet for testing av alle de senere åpenbaringer fra Gud. Slik at Torah, de fem første bøkene i Bibelen, blir den grunnleggende åpenbaring som alle andre åpenbaringer må samstemme med. F.eks. 5Mos. kap. 13 og 18, som lærer at hvis en profet står frem og underviser i strid med Torah, i strid med åpenbaringen som allerede var etablert, så skal han kalles en falsk profet og bli avvist. Det betyr at all senere åpenbaring og profeti må være sterkt i overensstemmelse med den åpenbaring som allerede er kommet.
Når vi kommer til de profetiske bøkene, ser vi at de alltid kaller nasjonen til troskap mot den opprinnelige åpenbaringen i Torah. De erklærer alltid sin lojalitet mot Torah, og de er godtatt som del av den jødiske kanon (rettledende skrifter), fordi det er klart forstått at den åpenbaring de bringer henger sammen med, er forenlig med og er en legitim forlengelse av, den grunnleggende åpenbaringen. Hvis ikke, ville den ikke blitt godtatt.
Dette er tilfelle med Den Nye Pakt også. Enhver tolkning av Den Nye Pakt som får den til å være i strid med den likefremme meningen i den hebraiske bibelteksten, kan ikke være en sann tolkning av Det Nye Testamente. Det må være enten en falsk tolkning, eller som jødene sier, at Det Nye Testamentes skrifter er ikke i overensstemmelse med de hebraiske skriftene (Tanack/GT), og derfor må de avvises. Jødene tar feil i å tro at Det Nye Testamente ikke er i overensstemmelse med de hebraiske skriftene. Men de har rett i at hvis Det Nye Testamente var i uoverensstemmelse med GT, da ville jøder være forpliktet til å forkaste det.
Mange jøder godtar at særlig Paulus, men noen ganger Jesus, bragte en lære som var uforenlig, og noe av dette er sammensatt av den saken at jødene tar imot kirkens erstatningsteologi som noe NT sier, og derfor er NT en falsk åpenbaring. Vi tror ikke at det er en korrekt tolkning av den hebraiske teksten.
Forholdet mellom testamentene
La meg legge til denne påstanden – vi hører fra kristendommen, i sin historiske forståelse, at NT-åpenbaringen er profetisk innbakt og forutsett i GT, at GT må tolkes innenfor NT. Og jeg må si at det er noe delvis sannhet i denne påstanden, som er en veldig vanlig og populær setning man hører i kirker. Men vi tror at denne typen påstand for det meste er feil, fordi man må se GT og NT i en slags kreativ spenning overfor hverandre, slik at GT må være rammeverket for å kunne tolke NT korrekt.
NT gir ny innsikt og åpenbaring til GT, men aldri på en måte som gjør vold på den originale meningen. NT bringer ut videre tilleggsmening. Når det gjelder f.eks. Messias’ lidelse, så har vi en større forståelse av dette enn man får selv ved å lese Jesaja 53. Når det gjelder det faktum at hedningene ville komme inn i Guds rike, så ser man ikke åpenbaringen i GT om at det ville bli en lang tidsperiode og evangeliets tilbud til nasjonene. Dette gir oss et nytt og annerledes perspektiv, men det øver ikke vold mot det originale teksten i GT. Og dette er veldig viktig.
Når jeg har sagt det, så tror jeg at når vi forstår GT i sin sammenheng, så leder det oss til en sterkt kritikk av erstatningsteologien. Douglas Harrick sier i sin bok ‘Paulus blant post-liberalerne’, at den måten erstatningsteologene tolker bibelen på ville være en grusom spøk for det jødiske folket. Fordi i tekst etter tekst, leser vi om at Gud til slutt skal tilgi syndene til den jødiske nasjonen, etnisk Israel, bringer dem tilbake til sitt land for aldri å rykkes opp igjen, og at nasjonene ville få kjennskap til Gud og at Israel og nasjonene ville bli ett under Messias’ styre.
Alle disse tekstene gir oss et bestemt bilde eller forståelse der erstatningstolkningen ville vært en grusom spøk mot jødefolket. I forretningsverdenen sier man ‘å kjøpe katta i sekken’; man vinner folk med en bestemt presentasjon, men så finner de ut at det de kjøpte var noe helt annet. Bibelen har alle disse tekstene ”trøst, trøst henne, mitt folk – at hennes strev er over, hun mottar dobbelt for sine synder”, og hun skal bli bragt tilbake til sitt land. Det skal bli en endelig fullbyrdelse med etnisk Israel.
Men denne grusomme spøken, er at dette ikke omhandler etnisk Israel allikevel, at tilbakevendingen til landet i dag, bare er en feiltakelse, at alt som har skjedd bare muligvis er et avvik. At dette kunne føre til at kristne blir forført, fordi bare kristne er det nye og sanne Israel. Derfor har alle disse ordene om trøst, tilbakeføring og gjensamling bare med kirken å gjøre. Hvilken grusom spøk, fordi alle disse løftene er fjernet fra det jødiske folket som et etnisk folk! Og det er dette som skjer i askaffelseslæren og erstatningsteologien.
Så mitt syn på hvordan du gjør bibelsk teologi, er at du begynner med 1Mosebok og får en Torah-teologi. Når du har Torah-teologien på plass, går du videre til profetenes teologi, så får du en teologi basert på betydningen av Messias, forutsigelsene av Den Nye Pakt.
Og så, når du har din GT-teologi solid plassert i sin kontekst, så du vet hva det er, da kan du teste tolkningen av Den Nye Pakt. Da går du til NT og er nødt til å tolke NT-skriftene som overrensstemmende med den teologien som ligger i GT.
Dette er en veldig annerledes tilnærming enn det som er kjent innen erstatningsteologi. Derfor vil jeg komme med en sterk bønn om et annerledes tolkningsparadigme for måten vi introduserer den messiansk jødiske teologiens retning.
Kilde:
Messianic Jewish Theology | School of Messianic Theology Teaching - YouTube
