KONFLIKTEN I MIDTØSTEN
Av Dennis Prager, transkribert og oversatt av Kris Guleng
Semester etter semester diskuterte vi Midtøsten-konflikten som om det var den mest komplekse konflikten i verden, mens den i virkeligheten antakelig er den enkleste konflikt i verden å beskrive. Den kan hende den er den vanskeligste å løse, men den er virkelig den enkleste å beskrive. Og egentlig, i et nøtteskall, handler den om dette:
Israelere ønsker å eksistere, og anerkjenner palestineres rett til å ha en stat. Men palestinere, derimot, og mange andre muslimer og arabere anerkjenner ikke en Israelsk jødisk stat å eksistere.
Alle meningsmålinger blant palestinere viser at majoriteten av palestinere ønsker at det ikke skal eksistere noen Israelsk stat, eller at den har noen eksistensberettigelse. Dette har vært sant siden 1948, da britene dro og FN etablerte en delingsplan. Palestina skulle deles i to, en jødisk del og en arabisk del. Jødene godtok det, mens araberne godtok det ikke. Og det som skjedde det øyeblikket den ble proklamert, var at omtrent sju arabiske arméer angrep den jødiske staten med det formål å tilintetgjøre den.
Til alles overraskelse overlevde den lille jødiske staten, og det var det, stort sett. Så skjedde det igjen, i 1967, da Egypts diktator Nasser sa ”nå skal vi utrydde den jødiske Israel-staten”. Og Jordan slo følge med ham, og Syria likeså. Men Israel angrep først og på den måten overlevde Israel. Og det er slik, og bare slik, Israel kom til å okkupere det som nå kalles Vestbredden av Jordanelven, hvor mange palestinere bor fordi mange av dem bodde i den delen av staten Jordan.
Så krigen var over i 67, og hva gjorde araberne? De dro alle sammen til Khartoum, Sudan, og annonserte ”ingen anerkjennelse, ingen fred, og ingen forhandling”, de tre kjente ‘benektelser’. Hva skulle Israel foreta seg?
Da gikk Israel med på å gi hele Sinai-halvøya, et landområde større enn Israel, med olje, tilbake til Egypt, - fordi de sa de ville gjøre fred med Israel. Israel gir territorier tilbake i bytte mot fred. Og det vil de alltid gjøre. Men er der virkelig et ønske om fred fra Israels fiender, som i sending etter sending i TV og radio i de palestinske områdene handler om hvordan jøder bør drepes og hvordan Allah ønsker at jøder skal drepes? Det er den typiske formidling på palestinsk fjernsyn.
Så det er ikke vanskelig å forklare Midtøsten-disputten. En av sidene ønsker den andre siden død. Hvet du hva mottoet til Hamas er? Hamas’ motto er: ”Vi elsker døden, like mye som jødene elsker livet”. Så fortell meg – hvordan skal Israel kunne skape fred når folk tror det som Hamas tror?
Her kommer en av de viktigste tingene som ingen snakker om. Alle snakker om en palestinsk stat. Hvorfor snakket ingen om en palestinsk stat den gangen palestinere levde under Jordansk styre? Fordi sannheten er at folk begynte å snakke om en palestinsk stat først da palestinerne kom under Israelsk styre, fordi det ble alltid et middel til å utrydde den jødiske Israelske staten. Og jeg sier den ‘jødiske staten’, fordi det er hva det er.
Der er mange, mange arabiske stater (Kuwait, Irak, Bahrain, Qatar, Oman, Yemen, Jordan, Somalia, Libanon, Saudi Arabia, Syria, Egypt, Sudan.... osv.), men det er bare én jødisk stat. Den er omtrent på størrelse med New Jersey. Faktisk er Israel på størrelse med El Salvador.
Allikevel er det slik at hvis en marsboer kom til jorden og besøkte FN eller leste verdens aviser eller så på verdens tv-sendinger, da ville de tro at det aller største problem på jorden er en stat på størrelse med New Jersey og El Salvador, denne Israel-staten. Denne opptattheten av en bitteliten demokratisk, human stat, er absolutt irrasjonell. (Mellom 2006 og 2010 har FN’s menneskerettighetskommisjon fordømt Israel i 20 av sine 25 resolusjoner. Myanmar fire ganger. Nord-Korea én gang.)
Og her er et annet spørsmål som må stilles: Hvis Israel i morgen la ned sine våpen og sa ‘vi vil ikke kjempe lenger’, hva ville skje? Hvis de arabiske landene omkring Israel sa ‘vi vil ikke sloss mere, vi legger ned våre våpen’, hva ville skje?
I det første tilfelle ville det som skjedde være en umiddelbar utslettelse av staten Israel, med massemord av Israels jøder. Det andre scenariet jeg presenterte der araberne la ned sine våpen og sa ‘alt vi vil ha er fred’, - da ville det bli fred neste onsdag.
Faktum er, som jeg sa tidligere, det er et veldig enkelt problem å beskrive: Én side ønsker den andre siden død (se pannebånd med teksten ‘drep jøder’). Og dersom de ikke ville dette, ville det vært fred!
Og likevel, vær snill å huske dette: der har aldri vært, aldri i verdens historie, vært en stat i dette området som geografisk kalles Palestina, som ikke var jødisk. Israel er den den tredje selvstendige jødiske staten som eksisterer i dette området. (Første stat: år 1000-586 f.kr. Andre stat: år 538 f.kr.-63 e.kr. Tredje stat: fra år 1948 e.kr.)
Der var aldri noen selvstendig arabisk stat, der var aldri noen selvstendig muslimsk stat, der var aldri noen selvstendig stat av noe slag. Det er saken. Hvorfor kan ikke en liten stat på størrelse med El Salvador, som kaller seg for Israel, få tillatelse til å ekstistere? Dette er, i et nøtteskall, problemet i Midtøsten.
Kilde:
