KATOLISISMENS BABYLONSKE INNHOLD
3. I Babylon tjente også ugifte, sortkledde kvinnelige prestinner de mannlige ugifte prestene. Den katolske kirkes nonnepraksis har dette som opprinnelse.
4. I Babylon ble den runde solkaken spist av de innvidde i ‘gudekjøttritualet’. De trodde kaken (kjeksen), ble omgjort til solguden ved å uttale en magisk formel. I Den katolske messen, blir den runde solkjeksen ved den magiske formelen "Hoc est corpus meum", påstått omgjort til Guds Sønns reelle legeme og blod. Vårt begrep ‘hokus pokus’ kommer fra dette uttrykket. (Realpresens eller ‘transubstansiasjonsprosessen’). Den katolske messen har intet med Bibelens minnemåltid ‘nattverden’ å gjøre. I nattverden blir brødet brutt for å minnes Jesu brutte legeme. Den runde solkaken minner om noe helt annet og viser kirkens Babylonske røtter og solguden Baal (djevelen), er han som æres i denne hedenske seremonien.
5. I Babylon ble det runde solgudsymbolet også båret i en prosesjon. Symbolet var festet til en stang eller fane og befolkningen knelte og tilba ‘solguden’ når prosesjonen passerte. En nøyaktig kopi av Babylons runde solgud blir båret i prosesjoner i katolske land, mens befolkningen kneler og tilber. På 1200-tallet ble en fest innstiftet til ære for Kristi legeme (Corpus Christi.) Denne æresmessen ble skrevet av Thomas Aquinas og det var som en del av denne feiringen, at den runde konsekrerte (innvidde) ‘hostien’ (solkaken), ble båret i prosesjon gjennom byen. Folk falt ned og tilba den ‘reelle Kristus’ som var solkaken. Den var Baal (djevelen) de tilba ved solkaken på Babylons tid, og det den samme avgud som tilbes i denne hedenske skikken idag.
I Babylon var gudekjøttmåltidet betraktet som en offergave til Gud. Slik definerer også Den katolske kirke sin messe. Bibelen lærer at Jesu død på korset var Guds gave til menneskene. Han døde for oss, Ef. 5:13, ikke for å blidgjøre Gud, for Jesus og Gud er ett, Joh. 1:1. 10:30 14:9.
6. Den katolske helgendyrkelsen er ikke noe annet enn tilbedelse av Babylons mange småguder eller ‘situasjonsguder’. De hadde en gud for hver dag i året, for alle yrker og for de fleste vanlige opplevelser. Babylon hadde et system med mer enn 5000 guder og gudinner. De hadde helgen-guder for bakere, jordbrukere, fødende kvinner, sjøfolk etc. På nøyaktig samme måte har Den katolske kirke ‘helgener’ for de samme yrker og funksjoner. Noen av de katolske helgnene har til og med navn som er utledet fra Babylons småguder.
Disse helgengudebildene og statuene er ikke etter Guds plan og vilje. Om det gamle Babylon sa Herren gjennom sin profet; "Falt, falt er Babylon! Alle gudebildene i byen har han knust og kastet til jorden!" Jes. 21:9, Jer. 51:8. Om endetidens Babylon leser vi; "Falt, falt er Babylon den store, som har gitt alle folkeslag å drikke av sitt horelivs vredesvin," Åp. 14:8. Det samme gjentas i kap. 18:2, med "falt, falt er Babylon den store. Den er blitt et tilholdssted for onde ånder."- (vers 3.) "Tradisjonen med å tilbe hellige bilder og statuer utviklet seg gradevis", Cathol Encycl.VII, side 667.
Kirken fant i hedenske templer statuer av hedenske guder og teologene bestemte seg for ikke å fjerne dem, men inkludere dem i sin teologiske ramme. Som vi alt har sitert fra profetene Jesaja og Jeremia, ble det det sagt om Gud at; "alle gudebildene i byen har han kastet til jorden," Den katolske kirke sier; "La oss beholde disse gudebildene og flette dem inn i vår teologi." Hvem vil du høre på? Paven eller Herren?
7. Fra Babylon hadde den romersk keiseren overført til seg selv tittelen; ‘Den supreme pontiff’ (Pontifex Maximus). I Babylon betød denne tittelen ganske enkelt ‘øversteprest for Babylons okkulte mysterier’. I år 376 e.Kr., nektet imidlertid keiser Gratian, av kristne årsaker, å bære denne blasfemiske gudetittelen. Da overtok biskopen i Rom med glede utnevnelsen og samme år (altså år 376 e.Kr.), erklærte biskop Demasus i Rom seg å være den nye Pontifex Maximus. Fra da av har pavene både vært og båret tittelen; ‘Øversteprest for Babylons okkulte mysterier’.
En dag vil det gå opp for alle, at pavemakten ikke er en kristen kirke, men en gjenskapelse av den gamle hedenske djeveltilbedende Babylonreligionen ikledd kristen terminologi. Et bedre eksempel på ‘ulv i fåreklær’, Matt. 7:15. Ap.gj. 20:29, er det vanskelig å finne. De fleste kristne vil imidlertid oppdage bedraget for sent, selv om mange kapitler i Åpenbaringsboken er viet ene og alene til å advare mot dette bedraget.
8. De Babylonske prestene hadde ikke lov til å gifte seg og måtte derfor leve i sølibat. Pavemakten har hentet dette ubibelske påbudet fra sine Babylonrøtter.
9. Det symbolske trident-spydet (gaffelspydet), kan følges fra Babylons hedenske religion og inn i pavemakten. Dette herskersymbolet, som formidler Babylons herredømmet i himmelen, på jorden samt over det underjordiske, gjennomsyrer katolsk kirkeutsmykning og katolsk kunst.
10. Pavens Tiara (den tredelte kronen), er en nøyaktig kopi fra hedenskapet og kilden er Babylonsk. (Krishna guden er ofte avbildet med nøyaktig den samme tiara.)
11. De katolske biskopene og pavens to-tungede fiskehatt, er igjen en nøyaktig kopi av dagon-guden, som igjen er en Babylonsk tilpasning.
12. Det kjente ‘onde øyet’ eller kilden til den kosmiske Zodiac kraften, er kopiert fra Babylon og er å finne i omtrent alle katolske kirker og utallige steder i Vatikanet og i katolsk kunst.
13. Også det Babylonske ‘himmelskjellet’, ble adoptert av pavemakten og har funnet sin plass i katolske kirker. Ofte er døpefontener for den Babylonske barnesprinklingen gitt denne skjell-formen.
14. I samme forbindelse kan vi da også nevne, at i Babylon ble små barn renset for medfødte ‘onde ånder’ ved en vannsprinklings-seremoni. Dette er arvesyndens og barnedåpens røtter, som Den katolske kirke har plukket opp og videreført. Bibelen lærer ikke personlig arveskyld. Bibelens dåp er troende (voksen) dåp, ved neddykkelse, ikke for magisk å trylle bort nedarvet syndeskyld eller onde ånder, men som et vitnesbyrd om overgivelse til Kristus.
I Skriften er denne handlingen definert som "en god samvittighets pakt ("bekjennelse" i noen oversettelser), med Gud -." 1. Pet. 3:21. Det samme verset gjør det også klart, at dåpen nettopp ikke representerer en ‘avleggelse av kjødets urenhet’. Oppgjøret med Gud, overgivelsen og tilgivelsen skjer først, deretter vitner neddykkelsen i dåpens vann om denne ‘død’ fra selvet og synden og oppstandelsen til et nytt liv. Selve dåpen gjør ikke noe av det Babylon og Rom tillegger den. Den gamle skikken med ‘nød-dåp’ på sykehusene hvis et spedbarn ble født for tidlig eller på annen måte var i livsfare, bygger på denne hedenske Babylon/Katolske myten.
15. I Babylon-religionen, måtte medlemmene regelmessig røpe ‘sjelens innerste hemmeligheter’ og sine synder og misgjerninger, til en prest. Dette innsynet i alles private liv, ga presten enorm makt og kontroll. Han var også den eneste som kunne tilgi overtredelser. Den katolske kirkes skriftemål, er en kopi og har ikke en bibelsk opprinnelse. I Guds Ord er vi anmodet om å bekjenne våre synder til ‘hverandre’ (til de vi har syndet imot), og til Gud. Å plassere et menneske mellom synderen og Gud er en ubibelsk Babylon-tilpasning.
16. I nytestamentet er det greske ordet ‘prest’ (hiereus), kun benyttet med 2 ulike meninger. Enten henvises det til Det gamle testamentets jødiske prester i hebreernes tabernakeltjeneste, eller på alle troende som prester for Gud, med Jesus som vår øversteprest, (Åp. 1:6 5:10. 20:6. Heb. 4:14. 9:11).
I samme verk, side 334, er denne falske hierarki-ideen, nevnt som et eksempel på en ‘dogmatisk tradisjon’, som er umulig å tilbakeføre til Guds Ord. Protestantiske menigheter som har kopiert det katolske hedenskapets biskop, prest og legfolk-hierarki, har et oppgjør foran seg. Det samme gjelder samfunn, som nok unngår den falske prestetittelen, men har utviklet et pastoralt hierarki, med samme funksjon som pavemakten.
17. Levende lys, røkelse, ‘hellig vann’, bønnerepetisjoner (rosenkransen) og monoton sang-messing, er andre hedenske skikker trukket inn i katolsk tilbedelse.
18. Avlat og annen betaling i form av gjerning og penger for å oppnå egen eller avdøde familiemedlemmers himmeltilværelse eller redusert skjærsild opphold, er også opprinnelig babylonske skikker.
19. Til slutt kan vi inkludere opphøyelsen av ‘gudemoren’ (Semiramis i Babylon og Maria i katolisismen) til himmeldronning, med en midlerrolle mellom mennesker og gudesønnen.
Kilde:
