JESHUA FRA 1MOSEBOK TIL JOH. ÅPENBARING, del 10
Foredrag av Eddie Chumney, transkribert og oversatt av Mati Jochanan
Den bortkomne og den hjemmeværende sønnen
I denne lignelsen underviser Jeshua Juda (sørriket) om at Faderen JHVH vil vise miskunnhet, nåde og barmhjertighet overfor Israel/Efraim som er de 10 ‘tapte’ stammer. Dette 10-stammeriket er nordriket, og kalles i Skriften også for Israel eller Efraim. Jeshua sa selv ”Jeg er ikke kommet for noen andre enn de tapte får av Israels hus”. La oss nå se på lignelsen:
De to sønnene er Efraim/Israel og Juda
Luk 15:11: ”Så sa Han: En mann hadde to sønner.” De to sønnene er Efraim og Juda, og mannen er Israels Elohim. Efraim er termen for det nordre riket (de ti stammer), fordi denne stammen var den ledende av de 10. Av denne grunn finner vi at det ofte bare brukes navnet Efraim når det snakkes om de 10 Israels stammer.
I sørriket var Juda den ledende stammen, derfor brukes navnet Juda som term for sørriket. Det var egentlig ikke bare 2 stammer i sørriket, men kanskje 4-5, dvs. en rest av noen av stammene i nordriket ble værende igjen i sørriket. Men hovedsakelig var det 2 hovedstammer i sørriket, og av disse var Juda den største og ledende.
I nordriket, som ikke nødvendigvis hadde akkurat 10 stammer, kan ha hatt (mener de mer lærde) alt fra 7-10 stammer, men det er blitt tradisjon å kalle nordriket for tistammeriket. Vi vet at det var både rester etter de samme stammer både hos Juda/sørriket og Efraim/nordriket. I Skriften finner vi uansett at navnene Israel eller Efraim brukes på nordriket og navnet Juda brukes på sørriket, fordi disse var de ledende stammene i de to rikene. Altså er sørriket det samme som Juda (ordet jøde ble først brukt på de som er av Juda stamme, og ikke på de som var av nordriket).
Nasjonen Israel er en sønn, Efraim er en sønn
2 Mos 4:22: ”Da skal du si til Farao: Så sier JHVH: Israel er Min sønn, Min førstefødte sønn.”
Ja, Israel er en sønn.
Jer 31:20: ”Er Efraim min dyrebare sønn? Er han et barn til velbehag? For selv om Jeg ofte måtte tale imot ham, må Jeg sannelig huske på ham igjen. Derfor blir Jeg rørt i Mitt indre for hans skyld. Jeg skal sannelig vise ham barmhjertighet, sier JHVH.”
Ja, Efraim er en sønn.
At Elohim ofte måtte tale imot Efraim, hva betyr det? Hvordan ble det så ofte talt imot Efraim? Jo, ved profetene. Spesifikt og direkte kan vi se dette når vi leser profeten Hoseas bok. I begynnelsen av Hoseas bok leser du om fordømmelsen av nordriket, og senere om den profetiske/fremtidige gjenopprettelsen av det nordre riket. Barmhjertigheten som skal bli vist Efraim er gjenopprettelsen gjennom Messias (som hyrde) som skal føre dem tilbake til å følge Toraen/Loven. Det var til Efraim eller nordriket førstefødselsretten ble gitt.
Josef/Efraim har fått førstefødselsrett
1Krøn 5:2: ”Dette er sønnene til Ruben, Israels førstefødte. Han var egentlig den førstefødte, men fordi han gjorde sin fars seng uren, ble førstefødselsretten hans gitt til sønnene til Josef, Israels sønn. Derfor er ikke ættetavlen nedskrevet etter førstefødselsretten. For Juda ble den mektigste blant sine brødre, og fyrsten (Messias) skulle komme fra ham, selv om førstefødselsretten tilhørte Josef.”
Førstefødselsretten tilhører altså Josef, og Josef fikk to sønner: Efraim og Manasse. Efraim var den ledende i nordriket, og dette riket ble derfor ofte kalt med navnet Efraim.
Den yngre sønnen (Efraim) krever sin arv
Luk 15:12: ”Den yngste av dem (Efraim) sa til sin far: Far, gi meg den delen av eiendommen som tilfaller meg (Førstefødselsretten og arven). Så delte han eiendommen sin mellom dem.”
Førstefødselsretten blir gitt slik at om noen forlater familien, kan den som har førstefødselsretten spille rollen som den som forløser/gjenoppretter/får eller tar tilbake… slik at han kan bringe tilbake til familien de som har gått bort eller forlatt familien.
Imidlertid ser vi her at den som hadde førstefødselsretten (Efraim), forvillet seg bort, ‘han’ gikk til ‘andre guder’ og levde et ‘uverdig/ugudelig/troløst’ liv. Det vil si, den yngste sønnen levde en horkvinnes liv, levde som en skjøge og sløste bort alt.
Efraim begår hor
Esek 23:2-5: ”Menneskesønn, det var to kvinner, de var døtre av én mor. De drev hor i Egypt, i sin ungdom drev de hor. Der ble deres bryster klemt, og der ble deres jomfrubarm omfavnet. Deres navn var Ohola, den eldste, og Oholiba, hennes søster. De var Mine, og de fødte sønner og døtre. Når det gjelder deres navn, er Samaria Ohola (Efraim), og Jerusalem er Oholiba. Ohola (Efraim) drev hor selv om hun tilhørte Meg. Hun hadde begjær til sine elskere, til assyrerne, som stod henne nær.”
I Luk.15:13 ser vi hvordan den yngre sønnen (Efraim) driver ‘hor’: “Ikke mange dager etterpå samlet den yngste sønnen (Efraim) sammen alt sitt og drog til et land langt borte. Og der sløste han bort alt han eide i et nedbrytende liv (liv som en skjøge/horkvinne).”
I profeten Amos’ bok 8:11, leser vi om at det skulle komme en hungersnød i landet: ”Se, dager kommer, sier JHVH Elohim, da Jeg skal sende hungersnød over landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre JHVHs ord.”
På kvelden for Messias komme vil det være en hungersnød, en hunger etter JHVHs Ord. Fordi det er fattig med JHVHs Ord er det en JHVHs ords nød/hungersnød blant alle generasjonene i landet. JHVHs Ord er det samme som Torahen. Ordet Torah oversettes ofte med ‘lov’, men det er ikke først og fremst ‘lov’ ordet Torah betyr. Torah betyr først og fremst lære, undervisning, den rette vei, peke ut med fingeren for å vise vei og hva målet er… dvs. Elohims vilje for menneskene. Om vi legger termene ‘lære, undervisning, den rette vei’ i ordet Torah eller ‘Lov’, blir vår forståelse mer riktig.
I Luk 15:14 står det at det ble en stor hungersnød i landet etter at sønnen hadde sløst bort alt. Denne hungersnøden kan vi sammenligne med at det var mangel på Torah. Mangel på JHVHs Ord. Luk 15:14: ”Men da han hadde brukt opp alt, ble det en svær hungersnød (Ingen Torah/rettledning) i det landet, og han begynte å lide nød.”
Dette kan sammenlignes med Amos 8:11 sitert ovenfor. Fordi sønnen er uten Torah/JHVHs Ord, blir det nød. Skriftens Torah blir sett på som vårt brød og vårt vann. Sønnen hadde ikke JHVHs Ord og kom derfor i nød. Han befinner seg i en åndelig fattigdom… og kommer i stor trengsel.
Videre i Luk 15:15–16 leser vi: ”Da gikk han av sted og slo seg sammen med en av dem som bodde i landet. Og han sendte ham ut på markene for å mate svin. Og han spiste seg gjerne mett på de skolmene som grisene åt av, for ingen gav ham noe.”
Dette kan vi sammenligne med det som står skrevet i profeten Hoseas bok 9:3-4:
”De skal ikke bli boende i JHVHs land, men Efraim skal vende tilbake til Egypt. I Assyria skal de spise det som er urent. De skal ikke utøse vinoffer for JHVH, og deres slaktoffer skal ikke være til behag for Ham. Det skal være som sørgendes brød for dem. Alle som spiser det, skal bli urene. For deres brød skal være for deres egen sjel. Det (brødet) skal ikke komme inn i JHVHs hus.”
Efraim, den yngste sønnen, nærer seg av svinenes mat (uren mat)
Det vi leser om her (Hos 9:3-4) er den dommen Efraim, nordriket, får pga. sin troløshet. De urene gjerningene de gjør i Assyria (i et land langt borte). Barnet som Hosea og Gomer får, i Hos 1:4, blir navngitt med Jisre’el som betyr ‘Elohim vil spre ut’. Efraim som er Israel, ble spredd ut og assimilert blant verdens nasjoner.
Vi ser i Luk 15 at den bortkomne sønnen mater svin i et fremmed land og eter uren mat. I Hos 9:3 profeteres det at Efraim skal returnere til Egypt pluss at de skal spise uren mat i Assyria. Det var også dette som skjedde med Efraim/nordriket. Vi ser at dette er en parallell til Luk 15:15 der sønnen i et fremmed land spiser av de fremmedes, urene mat. “Da gikk han av sted og slo seg sammen med en av dem som bodde i landet. Og han sendte ham ut på markene for å mate svin”.
Det blir så mye enklere å skjønne dette når det går opp for oss at Jeshua vandret rundt omkring i Israels land og evangeliserte blant jødene og israelittene, Jakobs hus. Det var dem Han vandret blant og talte til. Det var dem Han helbredet fra alle typer sykdommer. Det var blant dem Han gjorde store undere og mirakler. Det var dem Han åpenbarte seg for. Og all Hans undervisning til dem ble utledet fra Tanach, Det Gamle Testamentet, sentrert rundt det som Skriftensier JHVH Jeshua vil gjøre for Israels folk, Jakobs Elohims hus.
”Å reise seg/stå opp” er et hebraisk språkuttrykk/idiom for oppvåkning fra åndelig søvn
Salme 102:14: ”Du vil reise Deg og vise barmhjertighet mot Zion. For tiden for å vise henne nåde, ja, den fastsatte tid, er kommet.”
Jes 60:1: ”Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer! JHVHs herlighet stiger opp over deg.”
Jer 31:6: ”For det skal komme en dag da vaktmennene skal rope på Efraim-fjellet: Stå opp, og la oss gå opp til Zion, til JHVH vår Elohim.”
Vi leser i Luk 15:18: ”Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og framfor deg.”
Dette er et uttrykk for å våkne opp fra en åndelig søvn og komme tilbake til Torahen. Det å våkne opp, eller stå opp, er et hebraisk uttrykk som lignes med det å komme tilbake til JHVHs Ord, Torahen. Dette ser vi også tydelig i Neh. 8 når Esra den skriftlærde leder folket tilbake til JHVHs Ord, som er Torahen.
Neh 8:1-4: ”Hele folket samlet seg som én mann på den åpne plassen foran Vannporten. De bad Esra, den skriftlærde, å komme med boken med Mose lov (Toraen), den som JHVH hadde befalt Israel. På den første dagen i den sjuende måneden kom presten Esra med loven (Torahen) fram for forsamlingen av menn og kvinner, og alle som kunne forstå det de hørte. Så leste han fra den rett foran den åpne plassen foran Vannporten, fra morgenen til midt på dagen, foran mennene og kvinnene og alle dem som kunne forstå det. Hele folket lyttet oppmerksomt til Lovboken (Torahen). Esra, den skriftlærde, stod på en plattform av tre, som de hadde laget for Ordet (Toraen).”
Alltid når folket vender tilbake til Ordet (som er Torahen) blir det vekkelse. Vi ser at når sønnen kommer til seg selv, innser han sin åndelige situasjon, og det går opp et lys for ham. Les Luk 15:17-18: ”Men da han kom til seg selv, sa han: Hvor mange av min fars leietjenere har brød i overflod, mens jeg selv går til grunne av sult! Jeg vil stå opp og gå til min far…”
Å stå opp ser vi er et uttrykk for å våkne opp av en åndelig søvn. Derav har vi også ordet vekkelse, det å bli vekket opp. Hva blir en vekket opp fra? Jo, fra en søvn. Hvorfor kom han i denne åndelige søvn? Fordi han hadde forlatt Torahen, sin Far og sin arv. Han var kommet i hungersnød på grunn av mangel på skikkelig føde, Torahen. Torah lignes med brød og vann i Skriften. Sønnen sier ”Jeg vil stå opp og gå til min far.” Han vil gå og be om tilgivelse for sin synd. Han vil returnere til sitt hjem.
Før vi går til Lukas igjen, skal vi se litt på 3Mos 26:40-42: ”Men dersom de bekjenner sine misgjerninger og sine fedres misgjerninger, sammen med den utroskap de har vist Meg, og bekjenner at de også har gått Meg imot. … Da skal Jeg minnes Min pakt med Jakob, og Min pakt med Isak, og Min pakt med Abraham skal Jeg minnes. Også landet skal Jeg minnes.”
Vi ser prinsippet angående det å omvende seg, at omvendelse må komme før gjenopprettelse og tilgivelse. Om folket Israel omvender seg og bekjenner sine misgjerninger, da vil JHVH huske sin pakt med Jakob og huske på landet. Omvendelse og deretter gjenopprettelse. Først må syndene bekjennes og angres, deretter kommer tilgivelse (og ikke omvendt!).
Den bortkomne sønnen i Luk 15:18 har til hensikt å vende tilbake til sin far for å bekjenne sine synder: ”Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og framfor deg,… ”. Hva er det han ber om tilgivelse for? For sin synd. Hva er synd? Vel, se 1Joh 3:4: ”Hver den som gjør synd, gjør også lovbrudd, og synd er lovløshet.”
Vi ser at synd er det samme som å gjøre lovbrudd. Hva er lovbrudd? Lovbrudd er brudd på Torahen som er Elohims vilje. Å gjøre synd er å bryte Torahen, og synd er Torahløshet, dvs å være løst fra Toraen (Mange falske lærere underviser at vi som Jeshua-troende er løst fra Toraen/Loven, en renspikket løgn fra avgrunnen). Å overtre Torahen er synd, å bomme på målet, å gå bort fra Veien.
Vi er ikke løst fra Torahen, men løst fra den første ekteskapskontrakten på grunn av synd. Ved Jeshuas død og oppstandelse er vi gjenopprettet og tilbake i pakten igjen, for forbannelsen er sonet, forbannelsen vi hadde over oss på grunn av Lovbrudd. Den første ekteskapskontrakten inngikk JHVH med Sitt Folk Israel ved Sinai (dette har med ekteskapsloven i Torahen å gjøre, forholdet mellom Elohim og Elohims Folk, men pakten ble brutt).
Vi har en ny Ektemann, og en gjenopprettet og fullkommengjort pakt gjennom Messias Jeshua, Han som er hodet for ‘qahal’, menigheten, Elohims Folk, Israel og Juda, Jakobs Elohims hus, som vi nå er blitt podet inn i. Det er dette Paulus forklarer i Rom 7.
I denne fornyede pakt har vi fått Elohims Ånd i våre hjerter som driver oss til å holde Torahen. Fordi vi har fått Torahen i våre hjerter og elsker JHVH Jeshua, vandrer vi i Torahen etter Elohims Ånd, etter det indre menneske (Esek 36:26 og Jer 31:31-34).
Rom 7:22-25: ”For jeg fryder meg i Elohims lov (Toraen) etter det indre menneske. Men jeg ser en annen lov i lemmene mine (synd/lovløshet). Den ligger i strid med loven (Torahen) i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov (lovløshet), som er i lemmene mine. Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme? Jeg takker Elohim, ved Jeshua Messias, vår Herre! Så tjener jeg da Elohims lov (Toraen) med mitt sinn, men syndens lov (lovløshet) med mitt kjød (den falne natur som aldri kan bøye seg under Toraen, men gjør opprør mot den).”
Derfor om vi gjør synd ved å bryte Torahen, må vi bekjenne vår synd og omvende oss. For synd er lovløshet. Johannes skrev Første Johannes brev for å formane til at det ikke ble gjort Torahbrudd, som er synd. Vi skal slutte med å forlate Torahen og heller følge Torahen.
Efraim omvender seg og blir vist nåde/barmhjertighet
Det profeteres i Jeremia 31 at Efraim skal omvende seg, og ved å gjøre det vil han få nåde fra sin Far. Jer 31:18-20: ”Jeg har sannelig hørt Efraim sørge over seg selv: Du har tuktet meg, ja jeg ble tuktet som en utemmet ungokse. Omvend meg Du, så blir jeg omvendt, for Du er JHVH min Elohim. Sannelig, etter at jeg hadde vendt meg bort, angrer jeg (betyr på hebraisk: ‘omvendte jeg meg’). Etter at jeg har fått forstand, slår jeg meg på låret. Jeg ble til skamme, ja jeg ble ydmyket, for jeg bærer min ungdoms vanære.”
Jer 31:20: ”Er Efraim min dyrebare sønn? Er han et barn til velbehag? For selv om Jeg ofte måtte tale imot ham, må Jeg sannelig huske på ham igjen. Derfor blir Jeg rørt i Mitt indre for hans skyld. Jeg skal sannelig vise ham barmhjertighet, sier JHVH.”
Efraim: Den fortapte sønnen blir vist nåde av sin far
Luk 15:20: ”Og han stod opp og kom til sin far. Men da han fremdeles var langt unna, så hans far ham og fikk inderlig medlidenhet med ham. Han sprang ham i møte og falt ham om halsen og kysset ham.”
Sønnens far så ham langt borte fra, på lang avstand. Vi ser at faren ønsket ham velkommen tilbake. Foreningen av de tolv Israels stammer lignes med gleden i et bryllup.
Jes 51:3: ”For JHVH trøster Zion, Han trøster alle de øde stedene der. Han vil gjøre hennes ødemark lik Eden, og hennes ørken som JHVHs hage. Fryd og glede skal finnes i den, lovprisning og lyden av sang.” Trøstingen av Zion, som er slutten på eksilet, lignes med glede og fryd, lovprisning og sang, slik som i et bryllup.
Jer 31:11-13: ”For JHVH har forløst Jakob og løskjøpt ham fra hånden på ham som er sterkere enn ham selv. … Da skal jomfruen glede seg i dansen, og de unge mennene sammen med de gamle. For Jeg skal vende deres sorg til glede, Jeg skal trøste dem og gi dem glede i stedet for sorg.”
I sammenhengen her, snakkes det om tiden da eksilet er kommet til sin ende. Vi ser videre at dette står i forbindelse med et giftemål som inngås, dette fordi uttrykket ”jomfru” blir brukt, en jomfru som skal gifte seg. Gleden er gleden fra en bryllupsfeiring.
Samlingen av de i eksil lignes med gleden i et bryllup
Jer 33:7: ”Jeg skal føre de bortførte av Juda og de bortførte fangene av Israel tilbake, og Jeg skal gjenoppbygge dem slik som ved begynnelsen (Det første ekteskapet som ble inngått ved Sinai, men som ble brutt).”
Jer 33:10-11: ”Så sier JHVH: Dere sier om dette stedet: «Det er øde, uten mennesker og dyr.» Men på dette stedet, i byene i Juda, på gatene i Jerusalem som ligger øde, uten mennesker, uten noen som bor der og uten dyr, der skal det igjen høres røsten av fryd og røsten av glede, røsten av brudgom og røsten av brud, røsten av de som sier: Pris hærskarenes Herre, for JHVH er god, for Hans barmhjertighet varer evig. De skal komme med takkeoffer til JHVHs hus. For Jeg skal gjøre ende på landets fangeskap (tilbakekomsten og samlingen), som i begynnelsen, sier JHVH.”
Vi ser at det er bryllupsnakk. Hva blir det bryllup av? Jo, av at folket vender tilbake fra landet der de er i fangenskap, de samles slik som i begynnelsen. Da går vi tilbake til Lukas.
Den fortapte og bortkomne sønnen (Efraim) blir mottatt med gleden som i et bryllup
Luk 15:21-24: ”Sønnen sa til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og framfor deg, og jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn. Men faren sa til sine tjenere: Hent fram den beste festdrakten og ha den på ham, og sett en ring på hånden hans og sandaler på føttene hans! Kom så hit med gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade! For denne sønnen min var død og er blitt levende igjen. Han var fortapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade.”
Hva er det som er den ‘beste festdrakten’ og denne ‘ringen’? Hva betyr det at sønnen var død? Det betyr at han var i eksil, død i et land borte fra JHVH Han ble levende fordi han vendte tilbake og fulgte Torahen. Når han omvender seg og returnerer til sin far, blir han levende: Når Efraim vender tilbake til Faderen og følger Hans Torha blir han levende.
Han var fortapt fordi han hadde forlatt JHVH med det Levende Ord som er Jeshua som er Den Levende Torahen. Men han ble levende da han kom tilbake til JHVH med det Levende Ord som er Torahen. Det hele ender med fest og glede, som under en bryllupsfest.
Den eldre sønnen (Juda) hører musikk og dans
Luk 15:25-26: ”Nå var hans eldre sønn ute på marken. Og da han var på hjemvei og nærmet seg huset, hørte han musikk og dans. Så kalte han på en av tjenerne og spurte hva alt dette skulle bety.”
At han var ute på marken er en referanse til det å være på utsiden av Farens hus. Likeså at han var i verden… at han ikke er så nær Faderens hus som han kunne ha vært. Han var nær Faren, men ikke helt, fordi han var ute på marken. Det beste er å være i Faderens hus. Se 1Mos 25:27, hvor det snakkes om Jakob og Esau: ”Guttene vokste opp. Esau ble en dyktig jeger, en villmarkens mann. Men Jakob var en rolig mann som holdt seg ved teltene.”
Esau var en villmarkens mann, ‘langt borte’, men Jakob holdt seg ved teltene, ‘nær ved’. At Jakob var nær ved, kan lignes med å lære Torahen og å høre Torahen. Å være langt borte, slik som Esau, kan lignes med å ikke høre på Torahen/Elohims Ord eller det å ikke lære og følge den. Derfor ser vi at den eldre sønnen (dvs. Juda) i Luk 15:25 er på marken.
Teksten sier at den eldre sønnen ikke er så nær Faderen som han kunne være, men var nær ved. Men da han (Juda) kom nær huset hørte han musikk og dans. Da kalte han på tjenerne og spurte hva dette var. Dette er virkelig en profeti som er verdt å legge merke til. For de av oss som ønsker å komme tilbake til det bibelsk opprinnelige, vi forstår at Jeshua er Lovgiveren. Vi ønsker å tro på Ham og følge/gjøre etter Hans bud. Siden vi tror på Jeshua, vil vi følge Hans Torah i ånd og sannhet. Vi trenger å følge alle de 10 budene, holde de forskjellige sabbatshøgtidene (påske, pinse, basunhøytiden, forsoningsdagen, løvhyttefesten), inkludert ukesabbaten.
Vi trenger å holde oss borte fra uren mat som Torahen forbyr. Videre må vi holde oss borte fra sjalusi, mord, falskhet, baktalelse, hovmod/stolthet, akkurat som Torahen sier. Med andre ord; ikke gå våre egne veier, men på JHVHs vei. Vi må leve et liv som viser til den rette JHVHs Vei, som er Torahen. Som Jeshua sa: ”Jeg er ikke kommet for å oppheve Torahen, men for å oppfylle den”, og ”Hold Torahen, ikke bedriv lovløshet.” (Se Matteus kapittel 5 og kapittel 7).
Vi må droppe jul og andre hedenske høytider, og bare overholde de bibelske fastsatte høytidene ene og alene. Hvorfor skal vi bygge på anti-bibelske høytider og tradisjoner som bare gir seg ut for å være bibelske? Hvorfor ikke i all enkelthet følge det Bibelen sier vi skal følge? Hvor i Bibelen sies det at vi for eksemplet skal feire jul og sankthans m.m.?
Den eldre sønnen (Juda) tror at han følger Torahen
Luk 15:27-29: ”Han sa til ham: Din bror (Efraim) er kommet (funnet tilbake til Torahen), og fordi din far fikk ham tilbake i beste velgående, har han slaktet gjøkalven. Men han ble harm og ville ikke gå inn. Derfor kom hans far ut og bønnfalt ham. Så svarte han med å si til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg (ved å følge Torahen). Jeg har aldri noen sinne overtrådt ditt bud (jeg fulgte trofast Torahen). Likevel har du aldri gitt meg så mye som et kje, så jeg kunne ha fest sammen med vennene mine (velsignet meg for å følge Torahen).”
I sitt hjerte ville han (Juda) ikke ta imot sin bror (Efraim). Han syntes det var urettferdig at Efraim (som ikke hadde holdt Torahen) ble så godt mottatt da han kom tilbake til Torahen, i og med at Juda hele tiden hadde vært så trofast i å overholde Torahen. Dette førte til at Juda ble misunnelig og ville derfor ikke gå inn og feire sammen med broren, Efraim.
Du ser at Juda er skeptisk til å åpne armene for de som er utenfor de jødiske og opprinnelige, bibelske røttene. De er skeptiske til å ta imot oss som en del av Elohims familie, som del av Jakobs hus. Derfor må det komme fra Faderen, dvs. at Han taler til Juda og forklarer dem hvordan det hele henger sammen. Det er Faderen som må overbevise dem.
I Luk 15:29 sier 'Juda’: ”Jeg har jo trofast holdt meg til Deg og holdt Ditt Bud (Torahen)”, ”Hva med meg? Jeg har jo vært trofast! Og så gjør du som dette med din troløse sønn og viser ham ære på denne måten og lager fest?!”.
Juda var ikke så nær Faderen som han kunne ha vært, han var ute på marken. Men i sine egne øyne var Juda så nær ved, at det i hans øyne var slik det skulle være. Juda ser seg selv som en som følger Torahen. Han er overbevist om at det er rett av ham å følge Torahen, og det har han også rett i. Juda ser på sin bror (Efraim) som har kastet bort hele arven sin i et løssluppent liv. Han blir harm, irritert og misunnelig på Efraim når han ser at Hans Far lager i stand fest for ham.
Juda har sett på at broren Efraim har begått ekteskapsbrudd, levd som en skjøge, forlatt Torahen og fulgt andre guders lærdommer. Dette synes ikke Juda er rettferdig, at Hans Far tar imot Efraim på dette vis, med glede og dans. Derfor flyter begeret over når han ser hvordan Faderen tar imot ham. Av denne grunn var det ikke lett, men vanskelig for Juda å ta imot denne yngre sønnen som hadde levd et liv i ugudelighet og tomhet. ”Dette er blodig urettferdig”, sier Juda. ”Hva i all verden er dette? Lager Min Far fest for denne troløse Efraim. Når Efraim, min bror, er kommet tilbake, bør han jo straffes pga. av sin troløshet og ugudelighet, men her lages det fest for ham!”.
Videre i Luk 15:30–32: ”Men så snart denne sønnen din (Efraim) kom, han som har sløst bort arven etter deg sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham. Men så kommer Faderens svar: Og han (Faderen) sa til ham (Juda): Sønn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå er det rett at vi skulle fryde oss og være glade, for din bror var død (Efraim blant nasjonene) og er blitt levende (tilbake i Elohims hus), han var fortapt (borte fra Torahen), men er nå funnet igjen (tilbake til Torahen).”
Til slutt les gjerne hele Johannes kap. 15 i sammenheng.
Hos. 14,10: ”Hvem er vis, så han forstår dette? Hvem er forstandig, så han kjenner det? For JHVHs veier er rette. De rettferdige går på dem, men overtrederne faller der.”
Kilde:
Yeshua from Genesis 2 Revelation #1 - YouTube
Yeshua from Genesis 2 Revelation #2 - YouTube
Yeshua from Genesis 2 Revelation #3 - YouTube
Yeshua from Genesis 2 Revelation #4 - YouTube
Vi skal nå studere beretningen om den bortkomne sønnen i Luk 15. Lignelsen Jeshua gir er en beretning om de bortkomne av Israel/Efraim; om farens (JHVHs) kjærlighet overfor sønnen (Israel) som forlot Ham og mistet alt, men som til slutt kommer tilbake og får tilgivelse. Hemmeligheten her er altså at den bortkomne sønnen er Israel/Efraim.
