HVORFOR TROR IKKE DE FLESTE JØDER PÅ JESHUA?
Av Kris Guleng
Den jødiske tro har ikke misjon som en del av sin religiøse utøvelse. Man ønsker å leve i fred med sitt livssyn og sin tradisjon uten å være til bry for andre. Man ønsker derfor å bli møtt med tilsvarende respekt tilbake. Dette er en grunnleggende menneskerett. Men opp gjennom århundrene har jødene blitt utsatt for konverteringspress fra den kristne kirke i de utroligste varianter.
Den første tiden i den nyfødte messianske (kristne) menighet var fredelig, majoriteten var jøder, og messiansk jødedom var ansett som en av flere forgreninger av jødedommen. Etterhvert som antallet ikke-jødiske medlemmer øket, fikk man over tid en kristendom blottet for sitt opprinnelige jødiske innhold. Grunnleggende bekjennelser og bærebjelker i jødedommen ble kastet ut til fordel for hedenske tradisjoner og avguderi. For mange kristne er disse elementene desverre helt eller delvis ukjent den dag i dag. Den kristne kirke blusset opp i jødehat, da den skjønte at jødene ikke var mottagelig for kirkens av-jødiserte evangelium. Erstatningsteolgien ble etablert og jødene ble fritt vilt. Kirkens ekstreme forfølgelse av jødene kulminerte i et altfor glemt blodbad under den spanske inkvisisjonen.
Jøder ble stilt for tre ‘valg’: landsforvisning, drap, eller tvangsdåp til katolisismen. Offentlig tortur og drap av vilkårlig valgte uskyldige jøder, enkeltvis eller i grupper, ble brukt som propagangda for å kue folket til underkastelse og innlemming i kirkens autoritære system. Og de som fortvilet lot seg tvangsdøpe for å redde livet, ble likevel kirkens pariakaste uten jevnbyrdig verdighet med ikke-jødiske kristne. Tusenvis av jøder fikk smake den bitre smak av Jesu misbrukte navn, og tvunget i kne under korsets banner. Kristendommen ble for jøder ensbetydende med hat, vold, forfølgelse, forkastelse, overgrep og mord. Det sier seg selv at korset og navnet Jesus fikk en grufull betydning for jøder, langt hinsides det noen kristne i dag kan fatte.
Da Hitlers naziregime feiet over verden, ble antisemittiske skrifter fra Luthers penn brukt i propagandaen og rettferdiggjørelsen av mordet på 6 mill. jøder. Så horribelt det enn høres ut, er det et tragisk faktum at mange jøder fikk grunn til å tro at nazismen var kristen! Like lite som kristne har nyansert innsikt i de ulike forgreninger av jødedommen, har jødene greie på nyansene i de ulike kristne trosretninger. En jøde vet ofte ikke forskjell på en katolikk og en protestant, en metodist og en pinsevenn. Alle kristne går under ett, og bare ordene ‘kristen’ og ‘kors’ kan få en jøde til å vemmes, pga. assosiasjonsbyrden i ordet.
I vår tid har kristen misjon overfor jøder fått andre og mildere uttrykk. Det har oppstått en vennskapsrelasjon mellom enkelte kristne og jøder som er rotfestet i sionistisk enighet og støtte for jødenes rett til sitt hjemland Israel. Flere og flere kristne tar avstand fra erstatningsteologien, og anerkjenner jødene for den status de alltid har hatt som Guds utvalgte paktsfolk. Løfter og profetier blir holdt gyldige til evig tid.
Men det er desverre en utbredt oppfatning blant kristne at jødedommen ikke representerer begreper som nåde, tilgivelse, nestekjærlighet, barmhjertighet og toleranse. Man tror at Jeshua innførte noe nytt i den jødiske æra. Men dette er en myte! Jeshua representerte jødedommen og levde hele livet i tråd med den Mosaiske lov (Torah). Når han snakket om nåde og kjærlighet, og underviste i form av lignelser, var dette kjente verdier fullt ut i harmoni med jødisk lære og tradisjon. De første kristne, som var jøder, diskuterte faktisk seriøst hvorvidt hedninger først måtte la seg omskjære og konvertere til jødedommen før de kunne ta imot evangeliet og bli frelst!
Takket være jødedommen har en kynisk verden fått opprettholdende etiske verdier gjennom rettferdighetsbasert lovgivning. Når mange jøder i dag ikke aksepterer Jeshua som Messias, bygger det bl.a. på et teologisk grunnlag som mange kristne ikke forstår fordi kristendommen har fjernet seg så langt fra sin jødiske rot. Hvis kristne kjente sin jødedom, ville jødens argumenter være lettere å forstå. La meg nevne noen av argumentene her.
1. Erstatningsteologien
Denne teologien er basert på den ubibelske idéen om at jødenes enestående pakt med himmelens Gud gikk ut på dato omtrent da kristendommen oppsto. Den guddommelige utvelgelse gikk angivelig over til kirken, som en slags stafettpinne. Det finnes ikke bibelsk belegg for denne læren hverken i Tanach (Det Gamle Testamentet) eller i Det Nye Testamentet. Dette handler ikke bare om teologi, men også om identitet. Det ligger i sakens natur at en jøde ikke kan akseptere en slik falsk ideologi, ei heller konvertere til den instans som iverksatte den.
2. De ti bud
For jøden er det ikke rom for å tukle med den loven som ble gitt gjennom Moses. Men det er nettopp hva den katolske kirke har gjort (ved keiser Konstantin I, år 321). De 10 bud som skrevet i 2Mos. 1-17, fremstår i katekismen (Luthers protestantiske troserklæring) i en ganske endret form. Protestantismen har ikke gått tilbake til det opprinnelige. Det andre bud er fjernet, hvilket forskyver den opprinnelige nummerrekken. Det fjerde bud er sterkt amputert (se neste pkt), og for å slippe å sitte igjen med ni bud, delte man det tiende to! Dette er intet mindre enn en alvorlig forfalskning av det universets Herre selv har skrevet med sin egen finger på to stentavler. Det er essensielt at kristne ser denne sammenhengen og ikke underkjenner Herrens lov som fortsatt er gyldig. Jeshua opphevet ikke loven.
3. Shabbat
Shabbaten står som et udiskutabelt fundament, en påle, i jødisk religion og kultur. Den ble innsatt ved skapelsen, lenge før jødene så dagens lys, og er innfelt i de 10 bud. Katekismen nevner bare at hviledagen skal helligholdes, og har fjernet presiseringen om hvilken dag det er snakk om, nemlig shabbat, den syvende dag i uken. Søndagen er den første dag i uken. Kirkens forfalskning av den opprinnelige hviledagen, har fått teologiske bortforklaringer om at søndagen feires pga. Jeshuas oppstandelse. Dette har ingen rot i Bibelen. Shabbaten er universell, og hverken Yeshua eller disiplene forandret noe i shabbatens gyldighet eller hellighet. Den har ikke mindre betydning enn de øvrige budene om bl.a. løgn, tyveri, og mord.
4. Treenigheten
Den jødiske trosbekjennelse består av proklamasjonen om at ‘Herren er én’. Tanken om en guddom bestående av tre personer i én, blir fremmed. Når jøden mener at Jeshua ikke kan være Gud, så er han tro mot Tanack. For der står det, i tillegg til at Herren er én, at man ikke skal ha andre guder enn Ham. Gud er opphøyet og usynlig for mennesker. Å tilbe mennesket Jeshua, vil for en jøde fremstå som avguderi, et avgjørende forbud. Dette er altfor lite forstått og anerkjent blant kristne. Treenighetstanken er fremmed for den gammeltestamentlige forståelse av Guds identitet. Det minner for mye om de hedenske polygame gudsbegreper (flerguderi). Faktum er at ordet ‘treenighet’ ikke eksisterer i Bibelen overhode. Det ble konstruert på kirkemøtet i Nikea, år 325, i et forsøk på å forklare Jeshuas antatte guddommelighet.
5. Messias' rolle og identitet
I jødisk forståelse av Messias-begrepet, er det ingen selvfølge at Messias skulle være Gud eller ha del i guddommelig natur. Man tenker seg at Messias først og fremst er et menneske med et bestemt kall, salvet til en særegen oppgave på vegne av det jødiske folk spesifikt, ikke nødvendigvis på vegne av hele verden. Messias vil være en person med evne til å hjelpe jødene med tanke på den utsatte posisjon man har som gjenstand for tidløst, globalt hat. Messias vil redde jødefolket fra sine fiender, forhindre utslettelse, og skape et fredsrike. Dette perspektivet er langt mer presserende og nødvendig i jødisk overlevelse enn kristne vil anerkjenne behovet av. Tanken om at Gud som et opphøyet, ikke-materielt vesen skulle kunne komme til verden som et menneske, er simpelthen utenkelig. Disse to vesens natur lar seg ikke forene.
6. Hellenisering
Utformingen av den kristne lære i de første århundrene skjedde langt utenfor rammen av den jødiske opprinnelse. Gammel gresk filosofi og en rekke hedenske tradisjoner fikk innpass i teologien. Det jødiske fundamentet smuldret mer og mer bort og man fikk inn helgendyrkelse, Maria-dyrkelse, avlat, julefeiring, barnedåp, søndagsfeiring, helveteslære, erstatningsteologi, osv. Man brukte greske navn og betegnelser i stedet for hebraiske: Jesus i stedet for Jeshua, Kristus i stedet for Messias, Maria i stedet for Miriam, kristendom i stedet for messianisme, osv. Derfor har kristendommen blitt ugjenkjennelig for jøder. Det ligger i sakens natur at når troen på Jeshua innebærer så mange fremmedelementer, blir det håpløst for en jøde å fortsatt være jøde. Og jøden kan ikke fornekte seg selv. Er det rimelig å forvente det?
7. Ateisme
Er det noen ateist i verden som virkelig har min forståelse, så er det den jødiske. Etter 2. verdenskrig og holocaust, har mange jøder ikke vært i stand til å tro på noen Gud. Holocaust utgjør en smerte, også i teologisk forstand, som ingen andre har mulighet til å forstå dybden av. Hvor var Gud? Hvorfor forhindret Han det ikke? Hvordan kunne han tillate et slikt mareritt mot sitt eget utvalgte folk? Svarene uteblir, og mange jøder finner ingen grunn til å tro at det finnes noen Gud å få svar fra i det hele tatt.
Blodig historie, religionsforfalskning og vektige teologiske argumenter bidrar til at kristen misjon kan vekke smerte og forakt blant jøder. Hvis kristne ønsker en jevnbyrdig og fruktbar dialog med jøder, er det nødvendig å kjenne til disse forhold. Lettsindig eller arrogant ordbruk omkring Jeshua i retning omvendelsespress, kan føre til større avstand. Hvis man vil dele sin tro med hverandre, er det en forutsetning at lytteren er interessert. Betingelsesløst vennskap mellom kristne og jøder innebærer det første og viktigste i enhver relasjon; respekt og anerkjennelse for den man er. Takket være jødenes troskap mot sin identitet, har jeg som kristen en unik sjanse til å lære om min egen tros røtter; en uvurderlig kilde til innsikt om universets Herre og forholdet til Ham.
Kilde:
1) Bibelen Guds Ord, Norsk King James-oversettelse, Bibelforlaget, 1997.
2) Booker, Richard: Hvordan korset ble et sverd, Alef forlag 2000.
3) Brown, Michael L: Det dere har gjort mot en av disse..., Hermon forlag 1993.
4) Doukhan Jacques B: Israel og kirken, Norsk Bokforlag 2006.
5) Goldstein, Clifford: Den glemte velsignelsen, Her & Nå forlaget 1993.
Av alle de folkegrupper i verden som den kristne kirke har drevet misjon overfor, er antakelig jødefolket den mest spesielle og utsatte.
Man skulle kanskje tro at jødene ville være den første og viktigste målgruppe som åpnet seg for forkynnelsen om Jeshua (Jesus), siden Jeshua selv var jøde.
Men historien har vist at misjon har resultert i overgrep og ydmykelser mot det jødiske folk. Som Jeshuas etterfølger tar jeg naturligvis avstand fra dette.