HVORFOR VALGTE ISRAEL Å GÅ TIL KRIG I 1967?
Del 8: Avgjørelsen
Av Roy Otto Dyrli
Møtet i generalstaben om kvelden lørdag 3. mai gjorde det klart at vakling og forhandlinger nå var et passert stadium. Dayan hevdet på dette møtet at man bare hadde to alternativer:
-
1.Godta blokaden av Tiran som et ‘fait accompli’ og forskanse seg for et permanent forsvar. Dette, mente han, var ikke et levedyktig forslag nå som araberne hadde blitt enige seg i mellom.
-
2.Gå til angrep på Egypt med en gang. Her hevdet han at den eneste muligheten til å vinne krigen var å ta initiativet og kjempe etter egne planer.
Man kunne da klare å holde stand på de andre frontene til Egypt var slått, før man flyttet hovedstyrken og gjorde opp med Jordan og Syria.
Hvor stod Eshkol nå? Det fantes ingen utsikt til diplomatisk løsning, og man hadde grunn til å frykte Sovjet. Som en bekreftelse på dette kom det et telegram fra Kosygin som klart sa fra om at Israel ville måtte ta konsekvensene av et eventuelt angrep.
Generalene vurderte situasjonen, og kom frem til at man ikke kunne vente hjelp fra noen, heller ikke USA. Rabin sa: ”Vi har kommet til en situasjon der det ikke er noen vei tilbake.” Han forklarte at ingen i generalstaben ville ha krig, men at de ikke så noen annen mulighet til å overleve. Denne påstanden var bare et spill for galleriet. Ledelsen for IDF hadde som vi har sett helt siden 15. mai forberedt seg på krig. De mente også at Israels beste mulighet lå i å starte krigen selv.
Flyvåpenets sjef, general Hod, var klar: ”Det er ingen grunn til å vente, ikke engang i 24 timer.”
General Hod hadde en plan som satset alt på et kort; Nesten hele Israels kamflystyrke vil gå til angrep på alle militære flyplasser i Egypt samtidig. Bare et par skvadroner ville bli holdt tilbake for forsvar hvis det kom et motangrep fra Syria eller Jordan. Hvis angrepet slo feil, ville ikke lenger Israel ha noe flyvåpen. Alt hang på hemmelighold og overraskelse.
Ariel Sharon sa: ”Hæren er rede til å stå imot et Egypts angrep, …og fjerne den egyptiske hæren.”
Det kom en del spørsmål fra statsrådene som var tilstede, og alle unntatt et ble besvart direkte. Det siste spørsmålet gjaldt hva som ville hende hvis Sovjetunionen gjorde alvor av trusselen og intervenerte. I stedet for et direkte svar ble det sagt at enhver forhaling nå gjorde Egypt sterkere, og den israelske hæren svakere. Uthalingen gikk ut over kampmoralen til soldatene.
Eshkol hadde nå kommet til et nivå der han innså at det kom til å bli krig innen 48 timer. Han bad generalene om tid til å informere USAs president, slik at Johnson ikke følte seg ført bak lyset. Han sa videre: ”Vi må stille oss spørsmålet om et land med bare 2 millioner innbyggere har råd til å gå til krig hvert 10. år. Ingenting vil bli avgjort ved en militær seier. Araberne vil fortsatt være her.”
Dayan hadde vært taus under møtet. Ikke før var møtet over, før han samlet Eshkol, Eban og Allon, samt Rabin og Herzog. Regjeringen burde komme sammen søndag morgen og gi hæren myndighet til å handle. Krigen burde begynne ved soloppgang neste dag, mandag morgen 5. juni. Hverken Eshkol eller Eban prøvde lenger å stå imot presset. Elban hadde fått en indikasjon fra Washington om at de ikke lenger ville holde Israel tilbake.
Søndag morgen 4. juni
I løpet av de to dagene som hadde gått etter at Dayan kom inn i regjeringen, hadde han tatt kontroll over beslutningsprosessen. Han ledet landet ubønnhørlig mot krig.
På møte søndag morgen fikk regjeringen høre en siste advarsel fra president Johnson der han blant annet gjentok: ”Israel vil ikke stå alene hvis de ikke bestemmer seg for å gå alene.”
Til dette sa Dayan: ”Nasser må fullbyrde den prosessen han har innledet…. Det er vår eneste mulighet til å vinne, å føre denne krigen på vår måte.” Eshkol reiste seg nå. Han hadde stått i mot et umenneskelig press i tre uker, og vist seg som en statsmann av format. Denne morgenen var det slutt: ”Jeg er overbevist om at vi i dag må gi IDF en ordre om å velge tid og sted for å handle.”
Vi må enda en gang stoppe og stille oss spørsmålet om hvordan Eshkol nå vurderte situasjonen. Segev skriver at Eshkol på dette tidspunktet visste at Egypt ikke ville angripe. Han visste også at Israel kom til å vinne. Segev skriver videre at det er tvilsomt om han nå trodde at Israels eksistens virkelig var i fare. Han ønsket å fremstå som en patriot, og patriotisme hadde i løpet av de siste dagene blitt det samme som krig. Det kan derfor se ut som om Eshkol her ikke bare veier for og i mot for Israel, men like mye for og imot for et videre liv for egen regjering.
Vi kan ikke uten videre ta Segevs ord for god fisk. Han skrev boken lenge etterpå, var ikke personlig ansvarlig, og ingen, hverken Eshkol eller for den delen Dayan, var utstyrt med en profetisk åpenbaring om utfallet av den forestående krigen. Segevs ord blir om mulig enda hulere når man ser den linjen avisen hans, HaAretz, har fulgt i årene som fulgte.
Det var protester, men da avstemningen kom var det 12 for krig og 2 imot.
Dayan gjorde et utkast til en beslutning og det ble som følger: Etter å ha hørt rapporter om den militære og diplomatiske situasjonen fra statsminister, forsvarsministeren, forsvarsjefen og sjefen for den militære etterretningen, har regjeringen fastslått at hærene til Egypt, Syria og Jordan er utplassert for et angrep på flere fronter som truer Israels eksistens. Det er derfor bestemt at vi skal innlede et militært angrep for å frigjøre Israel fra å bli omringet og forhindre et kommende angrep fra den forente arabiske militærkommandoen.
Tidspunktet ble deretter satt til neste morgen mellom kl 0700 og 0730, mandag 5. juni 1967.
