HVORFOR VALGTE ISRAEL Å GÅ TIL KRIG I 1967?
Del 7: Diplomati og politikk
Av Roy Otto Dyrli
Rabin fikk vite at stredet var i ferd med å bli stengt kl 02:30 23. mai. Han uttalte senere at den viktigste brikken for at det skulle bli krig nettopp hadde kommet på plass. Nasser hadde med fullt overlegg skapt et casus belli, og nå lå det neste trekket hos Israel.
Rabin, sjefen for IDFs etterretning Yariv og general Weizman ville gå til angrep med en gang, de så dette som et spørsmål om å overleve. Dersom de ikke gjorde det ville det bli oppfattet som en svakhet som kunne lokke araberstatene til å ta et skritt til. Eshkol ville ikke. Han visste at USAs president Johnsen fortsatt var motstander. Han bestemte seg for enda en gang å vente.
USAs president Johnson gikk i nå i forhandlinger med på å sende forsyninger til Israel. Betingelsen var klar, Israel fikk ikke gå til angrep. Internt i Israel var det ikke enighet om hva man burde gjøre. Generalene fryktet at Israels evne til å avskrekke var svekket, og de fryktet også en krig dersom Israel ikke var den som startet.
Det som kom frem denne dagen var at hvis Israel skulle kunne vinne en krig mot Egypt der man samtidig risikerte en tofrontskrig mot Syria, måtte Egypts flyvåpen slås ut først. Hvis ikke ville man tape. Man beregnet hvor store tap Israel kunne forvente ved et første angrep, kontra hva som ville skje om Egypt fikk gå til angrep først.
Flere av politikerne med kjente navn som Shimon Perez og Menachem Begin støttet generalene i at Israel burde angripe. Men det fantes også motstandere som hevdet at de var villige til å sloss, men ikke til å begå selvmord. Ben Gurion, Dayan og Peres brukte situasjonen til å styrke egne interesser. Bare Dayan av disse skulle komme til nå sitt mål, og hans mål var å bli forsvarsminister.
Eshkol og utenriksminister Abba Eban ønsket en utsettelse. USA hadde bedt om 48 timer til forhandlinger. Det fikk de. Trykket lå nå på utenriksministeren, Abba Eban, som skulle forhandle med USA. Grunnen til at dette var så viktig synes å være frykten for en krig på flere fronter, der man risikerte å ha et Sovjetunionen som støttet fienden, og et USA som ikke ville støtte Israel.
Ut fra dette er den rimeligste konklusjonen at stengningen av stredet ikke var avgjørende. Det var tilstrekkelig som casus belli bare for de som allerede ville ha krig og ventet på et påskudd. Her har vi i all hovedsak generalene. Det var ikke tilstrekkelig for Levi Eshkol og Abba Eban. Den politiske ledelsen hadde også støtte fra en stor gruppe politikere som ikke ville ha krig. Fra dette tidspunktet har vi en politisk dragkamp mellom to fraksjoner. Det finnes med andre ord et reelt valg.
7.2 - Generalene planlegger
Hos IDF ble det lagt planer og beregnet konsekvenser. Man mente at man først måtte bruke all kraft på å slå ut Egypt. Mens man gjorde dette, ville Galilea ikke ha nødvendig beskyttelse, særlig ikke i lufta. Man var også redd for krigen som antakelig også ville komme mot Jordan, og for forbindelsen inn til Jerusalem igjennom den såkalte Latrun-korridoren.
På egyptisk side var ikke situasjonen stort annerledes. Styrkene Egypt hadde utplassert i Sinai var det landet kunne oppby av militær kraft. Hvis løsningen ble et egyptisk angrep skulle ”Operasjon Daggry” startes med en første bølge på 9000 mann og 200 stridsvogner og kanoner og rettes mot den nordlige delen av Negev-ørkenen. Morgenen 25. mai ble det meldt fra om at alt var klart på egyptisk side og at et angrep kunne startes om to dager. Den egyptiske hæren ble av egypterne selv beregnet å være tre ganger så stor som den israelske.
Hos IDF var ikke panikken langt unna når de så den styrkeoppbyggingen som fant sted på egyptisk side. En av generalene som selv hadde overlevd Holocaust skrev senere: ”Vi hadde sett bilder av gassangrepene i Jemen. Vi hadde allerede begynt å tenke på tilintetgjørelse, både nasjonalt og personlig.” IDF, IAF og Mossad var nå enige om en ting, Egypt kunne nå starte angrepet når som helst. Hva ventet IDF på? Under den klare forutsetningen av at den som slår først antakelig vinner, prøvde de nå å legge press på Eshkols regjering for å komme i gang.
7.3 - Internasjonale forhandlinger
Dagene mellom den 23. mai og 1. juni var preget av forhandlinger på alle plan. Eban snakket med amerikanerne, egypterne snakket med Sovjetunionen. Sovjetunionen truet Israel med å holde dem ansvarlig dersom det ble krig, men ikke en gang i Egypt var man sikker på at Sovjetunionen ville bli med på arabisk side i en krig. Egypterne følte seg likevel sterke nok. De var sikre på at de ville vinne. I USA var man av en annen oppfatning. Hvis Egypt begynte, ville Israel trenge to til tre uker på å vinne. Hvis Israel begynte, ville de klare det på en uke.
USAs dilemma var fortsatt det samme, hvis de hjalp Israel ville de bli uvenner med alle de arabiske nasjonene, hvis de ikke hjalp Israel ville de bli sett på som papirtigre. Til israelerne sa Johnson i et møte 26. mai: ”Israel vil ikke stå alene hvis de ikke bestemmer seg for å gå alene.” Rett etter dette møte skal Johnson ha sagt: ”Jeg mislyktes, de kommer til å gå til krig.”
Dagen etter ble det sendt en formaning til Egypt om at hvis Egypt angrep, ville USA føle seg frie fra alle tidligere gitte løfter, underforstått, USA ville da komme inn på Israels side. Nasser svarte med å forsikre at Egypt ikke ville starte noe, bare forsvare seg hvis de ble angrepet.
Amer på sin side hadde samme syn på dette som de hadde hos motparten i IDF: Hvis Egypt lot Israel begynne, så ville Egypt tape.
Sovjetunionens posisjon så ut til være at man hele tiden ønsket å være på randen av krig, uten at den brøt ut. Igjennom Pravda og andre nyhetskanaler egget man Egypt og Syria til krig, samtidig som man sa til Israels ambassadør at USSR var det siste landet på jord som ville ha krig i Midtøsten. I Pravda ble det skrevet: ”Hvis noen prøver å utløse aggresjon i Det nære Østen, så vil han stå overfor ikke bare de arabiske landenes forenede styrke, men også sterk motstand fra Sovjetunionen og alle fredselskende folk.” En klar advarsel til Israel, med andre ord.
Nassers usikkerhet fikk ham til slutt til å kansellere operasjon Daggry, det planlagte angrepet på Israel. Han gjorde det fordi han var usikker på den totale situasjonen. Han var redd for å få USA imot seg uten at USSR grep inn. Han var følsom for internasjonal opinion. Og han viste at operasjon Daggry var avslørt, den ville ikke lenger komme som en overraskelse. Nådestøtet kom ved at fem offiserer ble tatt til fange av IDF. Disse offiserene kjente til planen. Operasjon Daggry var dermed en død plan fra morgenen 27. mai.
7.3 - Israel veier for og imot
I Israel var ingenting avblåst. Landet var fullt mobilisert og stod overfor en vanskelig situasjon. Situasjonen i syd var nå så spent at når Israel kvelden den 26. mai sendte 500 kjøretøyer vestover fra Eilat, omgrupperte Amer øyeblikkelig sine styrker for å møte et eventuelt angrep ved Kuntilla i Sinai, der IDF hadde brutt igjennom forrige gang.
Israel kunne likevel ikke forbli mobilisert lenge, det kostet rett og slett for mye penger. Man ville få problemer med kampmoralen i en stor mobiliseringshær som ble liggende uvirksom. Og man kunne ikke demobilisere så lenge man hadde en tre ganger så stor egyptisk styrke foran seg. Dessuten var Tiranstredet fortsatt stengt. Alt dette talte for et israelsk angrep.
Men det fantes også motargumenter. Salman Aran, en israelsk politiker i partiet Mapai, talte for at man burde bruke tiden til å finne en fredelig løsning. Dessuten, ettersom både Egypt og Israel hadde bestemt seg for ikke å angripe først, virket det som om krisen hadde nådd høydepunktet. U Thant kom 27. mai med sitt moratorium der han bad partene unngå krigshandlinger og i stedet forhandle igjennom en FN-oppnevnt megler.
I Israel bestemte Eshkol seg for å demobilisere 40 000 reservister. Nasser trakk dermed den slutningen at man hadde fått en to ukers pustepause.
Denne demobiliseringen foran en så sterk fiende er mer enn bare en permisjon. Den beviste etter mitt syn at Israel fortsatt stod i en reell valgsituasjon. Eshkol må nå ha antatt at det ikke ville komme noe angrep. Han testet hypotesen med å permittere et stort antall soldater. Det kom ikke noe angrep. Min oppfatning er at man med dette kunne ha startet på en forhandlingsvei som hadde redusert spenningen på begge sider.
Men det skulle komme til å gå i en annen retning. Og grunnen til at det går i en annen retning ligger ikke i Eshkols hender. I Sovjetunionen trodde man på dette tidspunktet at Israel hadde atomvåpen. Hele spillet mot Egypt og Syria ble høyst sannsynlig satt i gang for å teste om Israel var villig til å bruke atomvåpen hvis de ble presset nok.
Sovjet var ikke alene om å tro at Israel hadde skaffet atomvåpen. I USA trodde man det samme. Begge land satt med flyfoto av Dimona anlegget og begge land var klar over at dette var helt likt, i det minste sett fra luften, de anleggene som fantes i Frankrike. Ingen trodde Israels forsikringer om at Dimona var en fredelig kjernereaktor. I Moskva var man derfor villig til å tvinne skruen en runde til.
7.4 - Sovjet puster på ilden.
Egypt forsvarminister, Shams Badra, fikk nå akkurat det han ønsket seg fra russerne. Marskalk Grechko fortalte ham at USSR nå sendte jagere og ubåter utstyrt med raketter og ‘hemmelige våpen’ til havet utenfor Egypt. Han lovet hjelp umiddelbart hvis Egypt trengte det.
Syrias president Atassi hadde også vendt tilbake fra Moskva. Med seg hadde han et dobbelt budskap. Dels skulle han legge bånd på Fatahs aktiviteter. Dels ble han lovet sovjetisk støtte mot ‘all den aggresjonen Israel kan påføre araberne’.
I FN nektet russerne for at man skulle sammenkalle Sikkerhetsrådet, de så ikke at det var tilstrekkelig grunnlag. Federenko, den sovjetiske delegaten, forkastet også et møte med England, Frankrike og USA.
Samtidig med dette begynte diskusjonen å gå i Israel om at U Thant og FN godkjente åpenbare krigshandlinger. I USA mente man nå at israelske skip måtte kunne seile gjennom Tiranstredet så lenge de ikke inneholdt ulovlig last, f eks olje.
I Egypt sa man at det var helt uaktuelt å la Israel seile inn olje gjennom Akaba, selv om det kom på utenlandske skip. Oren konkluderer med at krisen ikke hadde nådd noe toppunkt i de siste dagene i mai. Man hadde bare fått en liten pause.
7.5 - Jordan blir med
Etter det israelske angrepet på Samu hadde jordanerne knapt vært involvert. Kong Hussein hadde vært skrekkslagen når han så egypterne stenge Tiranstredet. Dette var en handling som etter hans mening bare kunne føre til krig.
Araberlandene hadde ingen plan, ikke noe samarbeid og ingen koordinering. Var den økte spenningen i lengden mulig å overse for Jordans konge?
To tredjedeler av befolkingen var palestinere, og kongen mente at det var hans ansvar å beskytte også dem. Følgelig sendte han, stikk i strid med avtalen om kjøp, 100 amerikanske stridsvogner over Jordanelven og inn på Vestbredden. Samtidig forsikret han USA om at han ikke hadde aggressive hensikter. Han bad dem formidle dette til Israel og han advarte samtidig USA mot å ha et for sterkt samarbeid med Israel.
Hvordan skulle han så komme på bedre fot med de andre arabiske landene? Ordbruken mellom Syria og Jordan hadde tidvis vært hard. Heller ikke til Nasser hadde han noe godt forhold.
Men nå bestemte han seg for å prøve å skape en arabisk allianse. 28. mai kontaktet han Egypt og bad om et møte. Fra Egypt fikk han tøffe betingelser: Han måtte slippe irakiske tropper inn på vestbredden, stoppe eventuelle israelske angrep på Syria over Jordansk territorium, han måtte anerkjenne PLO som palestinernes representant og han måtte bidra til og delta i den arabiske embargoen av Vest-Tyskland.
Kongen godtok dette og 30. mai fløy han til Kairo.
”Alle de arabiske hærene omringer nå Israel” erklærte kong Hussein da han kom tilbake. Jordan kunne nå stille med 56 000 mann, 270 moderne stridsvogner, og i tillegg til sine 24 jagerfly bad de nå om å få 4 irakiske brigader og 18 jagerfly.
Disse styrkene skulle dele Israel i to på det smaleste området.
På Golan var 50 000 syriske soldater og 260 stridsvogner klare og de ville snart få støtte av flere Irakiske stridsvogner.
Egypt hadde i syd nå den største hæren, 130 000 mann, 900 stridsvogner og 1100 kanoner. Sammen var de nå klare for en operasjon Nasser sa ”vil overraske verden”.
