HVORFOR VALGTE ISRAEL Å GÅ TIL KRIG I 1967?
Del 6: Fra 15. mai til 1. juni
Av Roy Otto Dyrli
Rabin hadde fokus helt andre steder. Han var opptatt av den egyptiske innmarsjen i Sinai. Senere beskrev han dilemmaet slik: ”Hvis vi ikke hadde reagert, og egypterne hadde fått inntrykk av at vi enten ikke visste om bevegelsene deres eller at vi ikke brydde oss om det, kan det hende at vi hadde invitert dem til å angripe fordi vi var sårbare. På den andre siden kunne en overreaksjon fra vår side gi næring til arabernes frykt for at vi hadde aggressive intensjoner og dermed fremprovosere en totalt uønsket krig.”
Eshkol var motstander av militær aksjon. Han godkjente at hæren gikk til høyeste beredskap og at man flyttet stridsvogner sydover. Men han ville ikke mobilisere reservistene.
Både Rabin og amerikanerne var sikker på at egypternes troppeforflytninger bare var et show. Israel brukte alle diplomatiske kanaler for å forsikre Egypt om at man ikke hadde tenkt å gå til krig.
FN’s norske sjefsobservatør Odd Bull ble bedt om å observere fronten i nord for å bekrefte at det ikke var noen styrkeoppbygging der. I Nassers ‘Nakba’ tale på Palestinadagen, en sørgedag i araberverdenen for opprettelsen av staten Israel, sa han: ”Brødre, det er vår plikt å forberede oss på den siste kampen i Palestina.”
Dette sammen med en egyptisk styrkeoppbygging i Sinai på 4 divisjoner med totalt 60 000 mann, 400 stridsvogner, tilhørende artilleri, panservern, ammunisjon og fly gjorde det helt umulig ikke å ta egypterne på alvor.
På radioen sendte de ut utsagn som: ”Hvis Israel nå prøver å sette regionen i brann, så vil Israel selv bli fullstendig tilintetgjort…” I nord kom radio Damaskus med lignende utsagn. I Israel skrev oberst Lior i dagboken sin: ”Det er åpenbart for oss alle at vi har kommet til et punkt der det ikke er noen vei tilbake. Loddet er kastet.”
6.1 Nasser vurderer situasjonen
I dagene etter 15. mai ble det klart for egypterne at sovjetisk etterretning hadde feilinformert dem. Det fantes ingen styrker i det nordlige Israel som forberedte et angrep. Den syriske hæren var ikke i beredskap. Flyfoto ble studert og man fant ingen tegn på troppekonsentrasjon.
Av utenlandske observatører var det bare Odd Bull som fortsatt trodde at Israel kunne komme til å angripe Syria, men selv han innrømmet at det ikke var noen synlige tegn på at noe slikt var i anmarsj. I Egypt var generalene motstandere av krig og de advarte mot en stengning av Tiran-stredet, da de mente at dette kunne bli en utløsende faktor. Amer ignorerte rådet. Hæren fikk i stedet ordre om å gå inn i Sharm al-Sheik.
6.2 Utkastelsen av UNEF
United Nations Emergency Force (UNEF) hadde 41 observasjonsposter fra Gaza og langs grensen mellom Egypt og Israel ned til Eilat. De hadde også en post i Sharm al-Sheik. Styrken var internasjonal og bestod av 4500 soldater der også norske, svenske og danske styrker deltok.
Styrken var halvert i forhold til utgangspunktet, noe som blant annet reflekterte ti fredelige år langs grensen etter Suezkrisen i 1956.
Til tross for at styrken ikke var avskrekkende stor, ble styrken sett på som en suksess. Den hadde hindret infiltrasjon i Israel fra Gaza og den hadde sikret fri ferdsel igjennom Tiran-stredet. Men nå bestemte Egypt seg for at styrken skulle ut.
Generalsekretæren for FN, U Thant, var opptatt av at styrken ikke hadde mislyktes. Tvert imot hadde den utført sine plikter på ‘en bemerkelsesverdig effektiv og utmerket måte.’ Ettersom UNEF ikke hadde noen juridisk rett til å kreve å bli værende, ble det besluttet at de skulle trekkes ut.
6.3 Ha-hamtana, ventingen
Perioden fra 14. mai kalles av israelerne for ventingen. Det var en periode med et intenst diplomatisk spill, og med politiske dragkamper internt i Israel. Det er også en periode preget av usikkerhet og rådvillhet.
Statsminister Eshkol forsøkte å unngå krig, mens andre krefter under ledelse av blant annet Rabin var mer offensivt innstilt. Mer enn noe annet ventet man på og prøvde å tolke det som foregikk på arabisk side.
Det største problemet med et lederskap som tilsynelatende var ute av stand til å fatte en beslutning, var at frykten spredde seg ut til folket. Bare 22 år etter Holocaust fryktet landet med den overlegent sterkeste hæren i området at de kom til å bli utslettet.
Eshkol og Rabin, som sammen hadde bygget opp denne hæren, viste seg ikke oppgaven moden når krigsfaren ble overhengende. Rabin slet i disse dagene med et midlertidig nervesammenbrudd.
17. mai fikk man informasjon om U Thants beslutning om å trekke ut UNEF. Samme dag kl 16:00 kom svaret i form av to egyptiske MIG-21 som kom inn fra Jordan, strøk lavt over Negev og passerte Dimona, Israels kjernefysiske reaktor. Dette fikk israelerne til å frykte et egyptisk angrep på anlegget før israelerne hadde vært i stand til å utvikle atomvåpen.
I første omgang hevet de flyvåpenets beredskap til høyeste nivå og oppgraderte beskyttelsen av flybaser. Også israelsk etterretning var i sving, og 19. mai kunne general Yariv vise frem flyfoto av de egyptiske styrkene i Sinai som nå var på 80 000 mann, 550 stridsvogner og 1 000 kanoner.
Generalen mente at man burde innkalle 140 000 reservister og fortelle dem at de forberedte seg på krig. Denne informasjonen burde også gis til samfunnet for øvrig.
Eshkol hadde utad en annen oppfatning: ”Det blir ingen kamp så lenge egypterne bare sitter i Sinai og ikke rikker seg”, sa han til regjeringen 19. mai.
Eshkol var advart om at Nasser kunne komme til å stenge Tiranstredet, men han valgte å tro at oppvisningen i Sinai var for å vinne prestisje i araberverdenen, ikke å gå til krig.
Internt i eget parti sa han imidlertid noe annet. Til sin egen viseforsvarsminister sa han rett ut at han trodde det ville bli krig. Han bad spesielt om at det ble lagt planer for å gjenåpne Tiranstredet med makt, han økte antallet mobiliserte soldater og han sendte 300 ekstra stridsvogner til Sør-fronten.
6.4 Stormaktenes posisjon 20. mai
Israel søkte støtte hos USA, ba igjen om å få kjøpe våpen, og de ønsket også et sterkt og tydelig nærvær av USAs 6. flåte i det østlige middelhavet. USA ønsket ikke en krig i Midtøsten som kunne komme til å involvere USA.
Budskapet til den israelske regjeringen var derfor at Israel ikke ville stå alene så lenge de ikke handlet på egen hånd. Samtidig sa man at et forebyggende angrep fra Israels side ville være et meget stort feiltrinn.
USA ville ikke bidra i en konflikt dersom de ikke var rådspurt først. Israel lovet å gjøre som USA bad om. Samtidig bad de om å få kjøpe stridsvogner, jagerfly og at et amerikansk krigsskip besøkte Eilat. Ingenting av dette ble imøtekommet.
Eshkol var svært skuffet over dette og søkte derfor om støtteerklæringer i både Frankrike og England. Han fikk det ikke. Man innkalte Sovjetunionens ambassadør og utenriksminister Abba Eban forsikret ham om at Israel var interessert i fred. Den sovjetiske ambassadøren svarte med å forsvare Egypts rett til å kaste ut UNEF, og han fordømte Israels aggresjon mot Syria.
6.5 Israelsk uenighet
Israelere flest begynte nå å skjønne hva som foregikk. 80 000 reservister var kalt ut og det var umulig å skjule. Rabin ble innkalt til møte hos David Ben-Gurion. Rabin fikk ingen klapp på skulderen.
Ben-Gurion holdt regjeringen ansvarlig for en rekke gale avgjørelser, deriblant innkallingen av reservister, Man kunne ikke hanskes med Nasser uten å ha en stormakt i ryggen, og sist men ikke minst, regjeringen måtte styre. Man kunne ikke overlate til hæren å ta beslutninger om krig eller fred. ”Du har ført staten inn i en alvorlig situasjon! Vi må ikke gå til krig! Vi er isolert! Du bærer ansvaret!”
Heller ikke fra Moshe Dayan var det noen støtte å hente. Dayan kritiserte i samtale med Rabin regjeringen for å overreagere på terrorangrepene i nord. Han kritiserte Samu, kampene 7. april og Rabins trusler om represalier. ”Dette vil ende med krig. Den som sender opp røyksignaler må forstå at den på den andre siden faktisk vil tro at det brenner.”
6.6 Tiranstredets betydning
Tiranstredet er den 11 km brede åpningen mellom Rødehavet og Akaba-bukten. Med Sham al-Sheik på egyptiske hender var det derfor ingen problemer å stenge stredet for all skipstrafikk. Mossads sjef, Meier Amit, var sikker på at det ikke ville skje. IDF’s egen etterretning var enige.
Eshkol og Rabin var ikke enige. 21. mai spekulerte de åpent om Tiranstredet kom til å bli stengt. Eshkol var også redd for at Egypt ville bombe Dimona-anlegget og så starte krig. Han ville likevel ikke fremprovosere noe egyptisk angrep. Han bad derfor avisene la være å skrive om skipstrafikk i Eilat, og Jordans kong Hussein ble gjennom diplomatiske kanaler bedt om å slutte å kalle Nasser en feiging som ikke stengte stredet.
Nasser var fullstendig klar over stredets betydning for israelerne. I møte med de øverste militære lederne 21. mai vurderte han krigsfaren til å være 20% etter at UNEF var sendt ut, og han trodde den ville øke til 50% dersom Egypt valgte å stenge stredet.
22. mai gjorde Egypt det kjent at de ville stenge stredet for alle skip som førte israelsk flagg eller fraktet strategiske varer. Israel hadde fått sitt casus belli.
Det bør settes et stort spørsmålstegn ved hvor viktig dette stredet var for israelerne. Nasjonen hadde eksistert før 1956 uten nevneverdige problemer, og da var stredet stengt.
Stengningen av stredet førte heller ikke til øyeblikkelig krig. Nasser må følgelig ha hatt rett i sin analyse, en stengning av stredet var ikke nødvendigvis nok til å starte krig. Samtidig viser Israels bruk av begrepet ‘casus belli’ at man ønsket å sette en absolutt grense et sted. Den var med dette satt på en symbolsak, heller enn på en sak som truet nasjonens eksistens.
