HVORFOR VALGTE ISRAEL Å GÅ TIL KRIG I 1967?
Del 5: Våren 1967 med vekt på april og begynnelsen av mai
Av Roy Otto Dyrli
Resultatet av den kartleggingen endte med et tidspunkt på døgnet der de visste at Egypts overvåking av eget luftrom og beredskapen på bakken var på det laveste. Mossad gav på denne bakgrunn tidlig i mai det israelske luftforsvaret (IAF) en plan om å slå til først. Angrepet måtte slå til mot alle Egypts flyplasser samtidig, mellom 8:00 og 8:30. Hvis man klarte å gjennomføre et massivt angrep på det tidspunktet, ville Egypts luftforsvar kunne slås ut i løpet av noen minutter.
5.1 Syria endrer strategi
Fra begynnelsen av januar 1967 økte urolighetene ved den syrisk-israelske grensen. Syrerne skjøt med stridsvogner og automatvåpen mot to av de nordlige kibbutzene, og Fatah tok seg over grensen og la ut miner. Resultatet var én død israeler og et titalls sårede. Radio Damaskus fulgt opp angrepene med følgende kommuniké 16. januar: ”Syria har endret strategi fra forsvar til angrep. … Vi vil utføre operasjoner inntil Israel er eliminert.”
Grunnlaget for denne endringen i strategi ser ifølge Oren ikke ut til å ha sitt grunnlag i Samu. Innenriks hadde Haffes Al-Assad motstandere og han kan 17. januar ha vært utsatt for et mordforsøk. I tiden som fulgte ble flere regjeringsmedlemmer og offiserer dømt til døden eller lange fengselsstraffer for politiske forbrytelser. Assad var i lånemarkedet for å skaffe penger til våpen. Disse hadde man tenkt å brukt på Golan-fronten mot Israel.
Oren finner det trolig at både retorikk og eventuelle militæraksjoner var myntet på innenrikspolitikken og forholdet til Egypt.
Sovjetunionen hadde på denne tiden et delt forhold til Syria. På den ene siden ønsket man et sterkt Syria alliert med Sovjetunionen. Dette hadde sin forklaring i at man ønsket å stå sterkt i forhold til Tyrkia og dessuten dominere det østlige middelhavet, der USAs 6. flåte hele tiden var tilstede.
Samtidig ønsket man ikke at situasjonen skulle eskalere inn i krig, da dette var for uoversiktlig i forhold til konsekvensene. Følgen av dette var at man irettesatte Syria, samtidig som man gav løfter om våpenhjelp og støtte i kampen mot sionismen.
Det praktiske resultat av disse forholdene ble at Syria støttet Fatah som intensiverte sine aksjoner inn i Israel fra syrisk territorium. Syrias støtte til disse gruppene ble så umiskjennelig at USA etter hvert gav opp motstanden mot israelske represalier. Frem til 1. april skjedde likevel ingenting, mest fordi israelerne var redd for at aksjoner mot Syria kunne komme til å trekke Sovjetunionen inn i en krig. På dette tidspunktet skal Israels statsminister Eshkol ha sagt at han ønsket å straffe Syria, men han ville ikke ha krig på Golanhøyden.
7. april var det likevel akkurat det han fikk. Det som startet som syrisk skyting på israelske traktorer i den demilitariserte sonen, ble fulgt opp av heftig skuddveksling og utviklet seg raskt til en luftkamp over Syria. Israel vant denne luftkampen med 6 nedskutte fly.
Hendelsene 7. april er ifølge Shlaim den viktigste enkeltbegivenheten i nedtellingen mot starten av 6-dagerskrigen. Dette fordi det etterlot Egypt i en situasjon der både Syria og Jordan hadde vært i kamp med Israel uten at Egypt hadde grepet inn. Egypt kunne ikke i fremtiden forbli passive.
5.2 Arabisk munnhuggeri og israelsk uenighet
Det har blitt hevdet at av alle de israelsk-arabiske konfliktene var 6-dagerskrigen den ingen av sidene ønsket seg. Krigen kom som følge av et skred av begivenheter som verken Israel eller de arabiske nabolandene klarte å kontrollere.
Trodde israelerne virkelig at et angrep på Syria skulle bidra til å roe ned situasjonen? I så fall hadde de tatt feil.
Beskyldninger om unnfallenhet haglet nå mellom Syria, Jordan og Egypt. For å redde ansikt sendte Egypt en delegasjon til Syria. Utad var man opptatt av å fordømme sionismen, den amerikanske imperialismen og den arabiske reaksjonen. Bak kulissene prøvde egypterne å få lederne i Syria til å avslutte støtten til Fatah, og stoppe provokasjonene mot Israel. Ellers ville Syria komme til å stå alene i en eventuell krig.
Men syrerne gav seg ikke. En plan med kodenavn Rashid, som i korte trekk skisserte et syrisk angrep på Galilea med Haifa som det endelige målet, ble lagt frem. Egypt på sin side gikk ikke lenger enn at de lovet flystøtte i syd.
Aksjonene fra syrisk territorium fortsatte, og nå begynte det også å komme aksjoner med utgangspunkt i Libanon.
På israelsk side begynte opinionen å kreve hevn for alle angrepene med påfølgende lidelser i form av døde og sårede. Man ønsket at hevnen denne gangen skulle ramme de skyldige, dvs Syria, og ikke Jordan som under aksjonen i Samu.
Hvem styrte så Israel på dette tidspunktet? De to sterke mennene i Israel på denne tiden var statsminister Levi Eshkol og generalstabssjef Yitzhak Rabin.
Den første en kibbutznik fra Degania Bet, med livsverket sitt i Israels vannverk Mekorot. Eskol hadde det synet at palestinerne også var mennesker, ikke bare fiender, og han mente at Israel ikke var dømt til å leve i krig for all fremtid. Rundt seg hadde Eshkol en gruppe politikere han uformelt rådførte seg med: Golda Meir, Abba Eban, Moshe Shapira, Israel Galilee og Yigal Allon.
Den andre, generalstabssjef Rabin, var en dyktig leder for IDF. Han hadde deltatt i kampen om Jerusalem under frigjøringskrigen i 1948. Han ble mistenkt av offiserskolleger for å hate syrerne.
Der Eshkol var pragmatisk og lette etter fredelige løsninger, mente Rabin at militærmakt kunne løse problemene.
Av politikerne i gruppen rundt Eshkol, var særlig Allon og Galilee tilhengere av en hard linje mot grensekrenkelsene. Når så Rabin la planer om gjengjeldelsesaksjoner mot Syria, ble de stoppet av Eshkol som fryktet en opptrapping med sovjetisk deltakelse.
Hvor stod så stormaktene? Fra Kreml kom det i denne perioden uttalelser som at ”Israel er en alvorlig trussel mot freden”, og ”dersom det skjedde en katastrofe i Midtøsten, ville sionisten bli holdt ansvarlig.”
Man kunne kanskje forvente at Israel i denne situasjonen hadde USAs uforbeholdne støtte, men slik var det ikke. USAs president var riktignok villig til å støtte Israel verbalt. Men når det kom til konkret handling, som å selge Israel nye Patton-stridsvogner eller Skyhawk jagerfly skjedde det ingenting.
Følgelig ble utveksling av verbale hugg fra begge sider løsningen for en stund. Rabin sa 12. mai at han ville okkupere Damaskus og styrte regimet. 13. mai sa Eshkol: ”Det finnes ingen immunitet for en stat som oppmuntrer til sabotasjeaksjoner mot oss, og Syria går i spissen for slike handlinger…. Vi trenger å gi Syria en skarpere advarsel enn den fra 7. april”.
Syrerne på sin side svarte med å fortelle USAs ambassadør at Israel antakelig snart kom til å angripe og at dette ville føre til en folkelig frigjøringskrig der alle arabiske masser ville delta. Syria nektet å stoppe gerilja-angrepene på Israel fordi ‘Palestina er en hellig sak som aldri vil dø!’
5.3 Egypt går inn i Sinai
Da Anwar Al-Sadat i slutten av april dro på rundreise til Mongolia, Nord-Korea og Sovjetunionen som Egypts sendemann, hadde det ingenting med situasjonen i Midt-Østen å gjøre. Men i Moskva skulle han få informasjon om at Israel antakelig ville angripe Syria mellom 16. og 22. mai med sikte på å styrte Bath-regjeringen.
Israel skulle allerede ha samlet store styrker i Galilea for dette formålet, og Sovjetunionen aktet å hjelpe Syria i denne situasjonen.
Hvilken bakgrunn hadde Sovjetunionen for å komme med dette utspillet? Man kan ha ønsket å lokke Nasser inn i en krig han ikke kunne vinne for å utvide kommunismens makt i regionen. Man kan også ha sett for seg at USA ikke hadde styrke til å engasjere seg i en eventuell krig i Midt-Østen pga engasjementet i Vietnam.
Noen har ment at Israel lekket informasjon via omveier for å få i gang en krig, slik at de kunne utvide territoriet sitt. Shlaim mener at israelske ledere ikke forstod hvor viktig Bath-regimet i Syria var for sovjetiske interesser. Russernes baktanke var mest sannsynlig bare å skaffe støtte til de syriske lederne.
At Israel i virkeligheten ikke hadde trukket sammen noen større styrke, ble etter hvert klart for Nasser. Syria, Jordan og Egypt hadde i likhet med Israel så langt ikke et egentlig ønske om å få til en storkrig. Men mange små nålestikk fra begge sider hadde fått partene til hver gang å gå ‘litt’ lenger i sine aksjoner og reaksjoner.
Samtlige land i konflikten var også styrt av egen innenrikspolitikk. Man gjorde utenrikspolitiske grep for å holde kontroll på opinionen hjemme. Den harde retorikken lederne i mellom må derfor sees mer som en tale for hjemmepublikummet, enn som uttrykk for reell krigsvilje.
Likevel, selv om alle visste dette, fikk den etter hvert konsekvenser. Snøballen hadde, i den grad slikt finnes i Midt-Østen, begynt å rulle.
5.4 Krisen er et faktum
Da Sadat om kvelden 14. mai kom tilbake til Kairo, dro han direkte i møte med president Nasser og feltmarskalk Amer. De hadde nå fått flere detaljer om israelernes mobilisering. Fra Damaskus var det kommet melding om at Israel mobiliserte reservistene og styrker ved den syriske grensen. Styrken ble anslått til 15 brigader.
Det ble hevdet at Israel planla å angripe Syria mellom 15. og 22. mai med et angrep i stor skala som inkluderte bruk av fallskjermsoldater. Dette sammen med opplysningene fra Sovjet og truende uttalelser fra Eshkol og Rabin gjorde at Nasser denne gangen tok opplysningene på alvor.
Det ble derfor sammenkalt til møte i generalstaben. Generalenes konklusjon var at selv om den egyptiske hæren hadde mange mangler, var den så overlegen i størrelse at en eventuell krig ville ende med israelsk nederlag.
Nassers politiske ståsted var slik i forhold til både eget folk og den arabiske verden at han nå måtte handle. Etter Samu og 7. april kunne han ikke lenger bare se på. Samtidig hadde han et spent forhold til feltmarskalk Amer, og han kunne ikke la Amer få lov til å ta initiativet. Nasser trengte å bevise at det var ham selv, og ikke Amer eller Syria som var det beste forsvaret mot Israel.
Resultatet ble at den egyptiske hæren skulle flyttes nord og østover inn i Sinai. UNEF skulle sendes ut og Sharm al-Sheik besettes. Tiranstredet skulle igjen strenges, og det ble ansett som nesten helt sikkert at dette ville føre til et israelsk angrep.
Nasser var på ingen måte glad for denne utviklingen. Han ønsket på dette tidspunktet ikke krig med Israel.
Hæren satte seg i bevegelse kl 14:30 den 15. mai. De marsjerte i fullt dagslys forbi den amerikanske ambassaden. Hadde Egypts målsetting vært å angripe Israel, ville de ha forsøkt å skjule forflyttingen. Men her var hensikten en annen. Styrken skulle avskrekke Israel og gjenopprette Egypts stolthet. Ved å la styrken marsjere i fullt dagslys håpet Nasser å vinne propagandakrigen uten å løsne et eneste skudd.
