HVORFOR VALGTE ISRAEL Å GÅ TIL KRIG I 1967?
Del 4: Terror og mottiltak på 60-tallet
Av Roy Otto Dyrli
4.1 Den arabiske liga, PLO og Fatah
I 1964 ble det første møtet i den arabiske liga holdt. Hovedtemaet for møtet var et stort israelsk vannprosjekt som ville ta vann fra Jordans kilder og distribuere det til hele Israel. Man ville lede vannet helt inn i Negev-ørkenen og dyrke opp denne.
Egypt var motstandere fordi det ville gjøre Negev til et bebodd område, et område de ønsket å ta tilbake. Man la derfor en plan om å avlede Jordans kilder på syrisk territorium (Golan).
Ettersom man regnet med at dette ville føre til krig med Israel, opprettet man også United Arab Commando (UAC). Denne skulle beskytte prosjektet og gjøre forberedelser for offensiv krig.
Dette møtet var første gang de arabiske statene kollektivt erklærte at deres hovedmål var å ødelegge staten Israel.
Det mest langsiktige resultatet av møtet ble opprettelsen av PLO. Opprettelsen av PLO var på denne tiden omstridt. Mange så organisasjonen som et redskap for å kontrollere palestinsk motstand.
4.2 Fiendtligheter på Golan
Fra begynnelsen av 1966 skjøt syrisk artilleri på kibbutzene langs Genesaretsjøen fra posisjoner på Golan. Gjennom de siste 18 måneder før 6-dagerskrigen ble 120 sabotasjeaksjoner eller forsøk på dette gjennomført av Fatah. De fleste av sabotasjegruppene kom over fra Syria, der de opererte fra landsbyer på Golanhøyden.
Stridsspørsmålet på selve Golan gjaldt retten til å dyrke landet i en demilitarisert sone mellom FN’s grense og våpenstillstandslinjen fra 1948. Videre gjorde Syria nå forsøk på å hindre vann fra Golan å nå israelske områder lenger nede i dalen.
Israelerne på sin side sendte traktorer inn i den demilitariserte sonen og ventet til de ble beskutt. IDF beskjøt så de syriske styrkene. Man skjøt videre på syriske traktorer og anleggsmaskiner som jobbet med å snu elveleiene. Til slutt jaktet man på sabotasjegruppene som tok seg over grensen for å ødelegge israelske pumpestasjoner og annet knyttet til det israelske vannprosjektet.
Moshe Dayan hevdet senere at 80% av trefningene langs grensen hadde vært satt i gang av israelerne, og han hevdet at de var helt unødvendige. Det er gode grunner til ikke helt å tro ham her. En av grunnene er at det tok 10 år og 2 kriger under hans ledelse før han som pensjonist sa dette. Den andre grunnen er at det på ingen måte var sånn at skytingen bare gikk en vei.
Den psykologiske effekten av trefningene ble kalt ‘det syriske syndromet’, og var navnet på et intenst hat israelerne som tjenestegjorde i nord hadde mot syrerne. Oberst Lior, statsminister Levi Eshkols rådgiver, skrev at han hadde en følelse av at dette syndromet blant annet preget generalstabssjefen i IDF, Yitzhak Rabin.
Israelerne, med Rabin i spissen, ønsket etter hvert sterkt å stoppe den fiendtlige aktiviteten fra syrisk side. Men når begeret til slutt var fullt kom reaksjonen på et annet sted.
4.3 Samu, israelernes store feilgrep
13. november 1966 satte den israelske hæren i gang en såkalt gjengjeldelsesaksjon mot to byer på jordansk territorium, 16 km sørvest for Hebron.
Bakgrunnen var at tre israelske soldater hadde blitt drept da de kjørte på en mine. Spor funnet nær minen ledet tilbake til Jordan. Landsbyene Samu og Rujim Al-Madfa var ifølge israelerne base for terroristgrupper som fra tid til annen tok seg inn på israelsk territorium for å gjennomføre aksjoner. Israel ønske nå å statuere et eksempel for å skremme i første rekke jordanerne, men også syrerne, til å avstå fra å la terroristgrupper operere fra deres territorium.
Styrken Israel satte inn var på 400 mann med stridsvogner og beltekjøretøy. Man forventet ikke å støte på regulære hærstyrker, men etter å ha revet en politistasjon og en del bolighus, var det akkurat det som skjedde. Trefningen som fulgte forårsaket 15 døde og noen titall sårede på jordansk side. Som alltid gikk det verst ut over de sivile, med 3 drepte og 96 sårede. I tillegg ble i følge en FN-rapport 120 bygninger skadet eller ødelagt.
Hvorfor kom så dette angrepet? Israelerne hadde trodd at palestinerne på Vestbredden skulle vende seg mot terroristene og kreve at kong Hussein rensket opp og skapte trygghet. I stedet krevde palestinerne at kong Hussein måtte styrtes. På bakgrunn av det gode forholdet som hadde eksistert mellom Jordan og Israel, følte kong Hussein seg forrådt av israelerne. Han uttalte at selv om terroristene hadde kommet fra Jordan, var dette noe verken kongen eller Jordan støttet.
Enda verre var det at USA vendte seg mot Israel og anklaget dem for å skape en enda mer utrygg situasjon, og for regelrett å undergrave kong Husseins regime i Jordan, som de til og med hadde en modus vivendi med. I USA var man rasende. Aksjonen truet hele [USAs] ”doktrine om maktbalanse i Midtøsten som bygger på opprettholdelse av status quo og avskjerming [av det jordanske regimet] fra å bli tatt over av Egypt, Syria eller palestinerne.” USA forklarte samtidig at de ville hatt forståelse for en aksjon mot Syria.
Israels statsminister Levi Eshkol fikk problemer med å forsvare aksjonen på hjemmebane. Han hevdet at fra nå av ville araberlandene forstå at Israel mente alvor. Han fikk ikke israelerne med seg, understreket ved det hans egen militære rådgiver, oberst Lior, skrev i dagboken sin: ”Vi hadde tydeligvis gått i vår egen felle. Vi hadde konsekvent advart syrerne om at vi kom til å slå til i nord… Og så slo vi til mot Jordan!” Rabin sa: ”Vi hadde verken militære eller politiske grunner til å ta en konfrontasjon med Jordan eller å ydmyke Hussein.”
Selv om Israels og USAs interesser også ble svekket ved dette raidet, gikk det verst ut over Jordans kong Hussein. Nå beskyldte syrerne kongen for å være en del av en sionistisk-hashemittisk konspirasjon. Han fikk også et dårlig forhold til Egypts president Nasser, som offentlig kalte kongen for ‘Jordans hore’.
