HVORFOR VALGTE ISRAEL Å GÅ TIL KRIG I 1967?
Del 3: Midtøsten og supermaktene på 50-tallet
Av Roy Otto Dyrli
3.1 Egypt, Syria og UAR
Målet ble aldri en realitet, men i en periode fra 1958 kom United Arab Republic (UAR) til å bestå av to nasjoner av dagens nasjoner: Egypt og Syria. Egypt hadde i en periode frem til 1961 den politiske makten i denne unionen, før Syria i 1961 ble offer for et reaksjonært kupp som førte makten tilbake til den gamle eliten. I 1963 kom så et nytt kupp der Bathpartiet kom til makten.
I Egypt var et underliggende forhold kampen om makt mellom landets to sterke menn. Forholdet mellom Nasser og Amer var ofte like viktig for beslutningsprosessen som utenforliggende hendelser. Sammen med den såkalte Suez-krisen i 1956, kom dette interne forholdet til å få betydning for beslutningen om å stenge Tiranstredet våren 1967.
Fra 1963 var følgelig Egypt og Syria i et ambivalent forhold til hverandre, der de dels bekjempet hverandre gjennom politisk retorikk, og dels prøvde å samarbeide mot en felles fiende, Israel. De verbale utfallene mot Israel var derfor like mye av innenrikspolitiske hensyn som ut fra et ønske om faktisk å gjøre noe.
3.2 Jordan
Trans-Jordan ble ikke formelt selvstendig før i 1946. Selv om krigen i 1948 ble tapt, var en av konsekvensene for det hashemittiske kongedømmet at de ble sittende som makthavere, ikke bare over beduinene øst i ørkenen, men også over palestinerne både på vest- og østbredden av Jordanelven.
Dette skulle føre til at de ble stående i en spent situasjon igjennom hele perioden, med Syria og Irak nord for seg, Saudi-Arabia i Øst og Egypt i syd, alle nasjoner de fryktet kunne prøve å overta makten i landet. Internt fryktet også Kong Hussein at palestinerne skulle gjøre opprør. Det kan derfor hevdes at kong Husseins minste problem var jødene.
Han prøvde derfor å legge en demper på terrorangrepene som ble foretatt fra jordansk territorium. Nå var det klare grenser for hvor store begrensninger han kunne legge på palestinerne i denne saken, men Israel så disse anstrengelsene, og Mossad kvitterte med å stanse et mordforsøk på kongen i 1962. Dette mordforsøket ble senere sporet tilbake til Egypt.
I september 1963 hadde kongen det første hemmelige møtet med israelerne i London. Senere, i 1965, fulgte et andre møte i Paris. Disse møtene la grunnlaget for et etterretningssamarbeid mellom Israel og Jordan, og også enighet om Jordans våpenkjøp fra USA. Det viktigste var kanskje at Jordan godtok Israels vannledningsprogram fra Galilea til Negev. I retur fikk kong Hussein støtte for jordanske vannprosjekter.
Ettersom utslettelse av staten Israel var fokus for de som ønsket å samle araberne, kunne Hussein vanskelig la være å slutte opp om denne ideen offentlig. På lang sikt skulle dette komme til å føre ham inn i en allianse med nettopp Egypt og Syria i det som skulle bli opptrappingen til 6-dagerskrigen.
3.3 Stormaktenes posisjon og den kalde krigens påvirkning på Midtøsten.
Perioden fra 2. verdenskrig og fremover er perioden for avvikling av koloniveldet til England og Frankrike, samtidig som det er perioden for kanskje den mest spente delen av den kalde krigen.
I Europa stod Nato-landene mot Warszawapakt-landene, og først i Korea og senere i Vietnam ble det utkjempet kriger der konflikten mellom kommunismen og kapitalismen hele tiden var bakteppet. Over hele verden prøvde supermaktene å komme i posisjon hos de ulike regjeringer for å innlemme landene i sin sfære. Midt-Østen med sine oljeressurser var ikke noe unntak.
Frankrike kjempet frem mot 1962 for å beholde Algerie. England og Frankrike hadde hatt Folkeforbundets mandat over henholdsvis Trans-Jordan, og Syria som i starten også omfattet Libanon. Egypt hadde vært under Engelsk kontroll under 2. verdenskrig, men var fra 1952 selvstendig. De nevnte vestlige land hadde derfor interesser å forsvare i den arabiske verden.
Sovjetunionen hadde en agenda både i forhold til Syria og Egypt i form av å komme inn som alliert, og våpenleverandør og leverandør av militær rådgivning. Man ønsket som et ledd i denne kalde krigen å skape en kommunistisk motpol til vestlig dominans i regionen.
USA kjøpte mye av den oljen de importerte fra ulike land i Midtøsten, særlig Saudi-Arabia og Iran. De hadde med bakgrunn i Truman-doktrinen et ønske om å holde kommunistisk innflytelse borte fra området. Samtidig hadde de en 5 millioner stor jødisk minoritet med tyngdepunkt i New York området. Denne minoriteten var og er innflytelsesrik langt utover hva antallet skulle tilsi. Av den grunn har flertallet av amerikanske presidenter hatt et godt forhold til Israel. Samtidig har forholdet til den arabiske verden gjort at USA må ri to hester.
Israel var på begynnelsen av 50-tallet på jakt etter en leverandør av avanserte våpen. Ingen av de her omtalte land ville i utgangspunktet selge våpen til Israel på grunn av sine politiske forhold til araberverdenen. I tillegg kom rent logiske synspunkt: President Eisenhower fortalte f eks på slutten av 50-tallet den franske statsministeren Guy Mollet at det ikke var noe poeng å selge våpen til 1 700 000 jøder. De kunne likevel ikke holde stand mot 40 000 000 arabere.
3.4 Suezkrisen 1956 med israelske øyne.
Lite av dette skulle i utgangspunktet tale for at noen ønsket å hjelpe Israel, tvert imot ønsket alle å stå på god fot med de oljeproduserende landene. Men da Nasser startet med nasjonaliseringen av Suezkanalen, oppstod det et problem i Egypts forhold til England og Frankrike.
England hadde den største basen i verden i tilknytning til Suezkanalen. Både England og Frankrike hadde kolonier i det fjerne øst som gjorde fri ferdsel gjennom kanalen viktig. Israel på sin side ønsket europeiske allierte og våpenleverandører. Det fikk de i Frankrike, som i forkant av krisen solgte dem 72 Mystère Jagerfly og 200 AMX stridsvogner, i tillegg til store mengder ammunisjon og reservedeler.
Israel ønsket å beholde et strekt britisk nærvær i regionen. Det ønsket de for å sikre egen ferdsel gjennom Tiran-stredet og Suez-kanalen. Israels olje skulle etter Suezkrisen bli levert i Eilat, og kom i hovedsak fra Iran. Egypts blokkering av Tiran før 1956 var for Israel en viktig strategisk brikke i spillet.
I årene 1965 og 1966 anløp 500 skip Eilat med en total last på 54 000 tonn inn og 207 000 tonn ut. Dette viser at Eilat som havn hadde begrenset betydning. Stengningen av stredet våren 1967 var likevel en viktig brikke i opptrappingen av konflikten mot full krig. I 1957, etter at Suezkrisen var over, gjorde Israel det klart at de ville se en ny stengning av Tiranstedet som et Casus Belli, et grunnlag for å gå til krig for å åpne stredet igjen.
