HVORFOR VALGTE ISRAEL Å GÅ TIL KRIG I 1967?
Del 2: Midtøsten fra 1873 og frem mot 1950
Av Roy Otto Dyrli
Området slik det hadde vært kunne deles i to hoveddeler: en arabisk og en tyrkisk. Seiersmaktene etter første verdenskrig delte den arabiske delen i Irak, Syria, Libanon, Trans-Jordan og Palestina. Ethvert håp om en enhetlig arabisk stat under hashemittisk styre var knust allerede tidlig på 20-tallet som en følge av denne delingen. Statene ble delt opp og skapt av Vesten, med den konsekvensen at araberne ble så på grensene som kunstige.
San Remo avtalen fra 1920 inneholdt to punkt som fra arabisk side kom til å bli sett som en verkebyll. De kristne i Libanon fikk 1% av det gamle ottomanske området. Og enda værre, Palestina, nok 1 % av den gamle syriske provinsen, ble avsatt til et nasjonalt hjem for jødene, som ved utgangen av 1. verdenskrig bare var ca 60 000 i Palestina.
Ingen av de problemene den delingen skapte kunne overskygges av jødenes ønske om en egen stat i Palestina. Med politisk støtte av Churchill, kombinert med konsekvensene av jødenes situasjon i Europa som følge av blant annet Holocaust, gjort hele 540 000 jøder ‘Aliyah’, dvs vendte tilbake til Palestina, i årene fra 1918 til 1946. Prosessen hadde sterke røtter i Sionismen helt tilbake til 1870-tallet, og ordtaket ‘Next year in Jerusalem’ uttrykte med få ord jødenes håp.
Sionismen hadde vært der før, gjennom hele diasporaen, men skjøt ny fart på på 1870-tallet ut fra to forhold:
-
-Vinteren 1873-74, år 1290 på den islamske kalenderen, ble det lovlig for jøder og kristne å kjøpe land under eget navn i Palestina. Dette ført til at jødene opprettet organisasjonen Hovevei Tzion som hovedsakelig kjøpte land av arabiske jordeiere med penger fra jøder i utlandet. En mann, Baron Edmund de Rotshield, la alene inn 7 millionder dollar de første 20 årene, en enorm sum i datidens penger.
-
-Mange jøder kom til Palestina som en følge av de russiske pogromene og et generelt jødehat mange steder i Europa. Ved opprettelsen av mandatområdet i 1920 var jødene ca 10%, de kristne palestinerne 10% , mens ulike islamske klaner, beduiner og drusere utgjorde ca 80% av befolkningen.
Fra 1935 frem til 1946 økte den jødiske befolkningen i området fra ca 355 000 til 608 000. Dette førte til at jødene i 1946 utgjorde ca 33% av befolkningen i Palestina. En særlig stor bølge i denne prosessen kom i forbindelse med avslutningen av 2. verdenskrig.
Og innvandringen fortsatte: I årene fra 1948 til 1951 kom det nesten 690 000 nye immigranter, hvorav om lag halvparten fra andre land i Midtøsten. Også etter 1951 fortsatte strømmen av jøder som gjorde ‘Aliyah’. Særlig islamske land skulle i praksis komme til å bli jøderene.
Englands mandat fra folkeforbundet skulle etter planen gå ut fra midnatt 15. mai 1948. Planen var å dele området i et palestinsk, et jordansk og et jødisk område.
Jødene hadde til hensikt å opprette en egen stat i sin del av området og kalte derfor sammen til møte fredag 14. mai kl 16.00 på Tel Aviv museum. Møtet måtte være ferdig før sabbaten gikk inn. Man kunne derfor ikke utsette det til neste dag, ikke engang senere på kvelden. Man besluttet på møtet at staten Israel skulle erklæres fra midnatt 15. mai da det britiske mandatet gikk ut, og at det skulle blåses i shofarene neste morgen for å markere at staten Israel var blitt en realitet.
I religiøse kretser, både blant jøder og også blant mange kristne, ble dette sett som en oppfyllelse av gammeltestamentlige profetier:
"Når dere drar i krig i deres eget land mot en fiende som går til angrep, skal dere blåse alarm på trompetene. Da vil Herren deres Gud komme dere i hu, så dere blir berget fra fiendene." (4Mos 10,9)
”Hvor flott denne dagen var når hele verden holdt pusten mens de ventet på at hærene til 7 arabiske nasjoner skulle gå inn i Palestina for å befri landet fra sionismen og Vesten,” skal en arabisk offiser ha sagt. ”På denne dagen brøt arabernes hærer inn fra alle sider for å be om rettferdighet og for å gjøre Allahs vilje, tilfredsstille samvittigheten og oppfylle plikten.”
Målene til araberne varierte. Muftien av Jerusalems mål var det enkleste av dem alle, drive jødene ut av Palestina og styre landet. Samlet rådde araberne over en hær bestående av styrker fra Egypt, den arabiske liga, Syria, Irak og Libanon, til sammen 32 500 soldater.
Israelerne hadde på sin side 30 000 kvinner og menn under våpen. Mens jødenes hær, Haganah, var en folkemilits uten tunge våpen og i starten også uten fly, bestod arabernes hær, til tross for bedre utstyr, av styrker som var satt opp i løpet av de to siste årene. Araberne hadde dessuten vanskelig for å koordinere innsatsen seg i mellom. Det siste er et problem som har fulgt dem til denne dag.
Krigen startet om morgenen 15. mai og skulle komme til å vare i et og et halvt år. Den endte med arabisk tap og en vesentlig utvidelse av det landområdet som stod under jødenes kontroll. Den ble starten på det palestinske flyktningproblemet, som av blant andre FN har blitt holdt kunstig i live i de 69 årene som har gått siden.
Ingen annen konflikt siden 2. verdenskrig holder fortsatt liv i flyktningestatusen. Ikke Tyskland, ikke India eller Pakistan, ikke de greske kypriotene eller tyrkiske armenerne, og ikke jødene. Bare palestinerne, men full støtte av FN. Hvorfor?
Jødene har også i ettertid blitt beskyldt for etnisk rensing i denne krigen. Sannheten er at det for jødene var to veier som hadde strategisk betydning.
Vei nr 1 fra Tel Aviv til Jerusalem og vei nr 4 fra Tel Aviv til Haifa måtte holdes åpne for enhver pris. Alle arabiske bosettinger langs disse veiene ble derfor tømt og holdt tomme med makt.
Det finnes to unntak, Jizer Az Zarqa og Fureidis ligger der fortsatt, fordi jødene i Zichon Jacov gikk gode for den arabiske befolkningen og ba Haganah om å la dem få bli. Disse byene ligger der til denne dag.
Motsetningene var ikke på noen måte ute av verden da våpenhvilen kom og skulle komme opp igjen med full tyngde både under den såkalte Suezkrisen i 1956, og under 6-dagers krigen i 1967.
Og stridens eple var det området den arabiske hæren hadde renset etnisk; Jerusalem, Samaria og Judea med Hebron, men høyest på listen uten sammenligning; det jødiske kvarteret i gamlebyen og HaKotel, ‘Klagemuren’.
Illustrasjonene:
-
1.Medlemmer av Irgun 1947 - mannen med brillene i uniform skal være senere statsminister Menachem Begin.
-
2.General i 1948 og senere politiker Ygal Allon
-
3.David Ben Gurion leser uavhentighets erklæringen i Tel Aviv museum 14. 1948. Dagen etter, den første dagen i det moderne israels historie, ble de angrepet av 7 arabiske nasjoner.
