HebraiskTro.no


HVEM DREPTE GUDS SØNN?


Av John Berglund














Da alle kristne var jøder


Historien har tradisjonelt beskrevet og behandlet jødene som folkegruppen som korsfestet Jesus. Denne ideen bygger ikke på Skriften, men er en myte som gir noe av forklaringen på nesten 2000 års antisemittisme og mye historieforfalskning. Fra begynnelsen til slutten av sitt offentlige liv, ble faktisk Jesus tatt svært godt imot, trodd på og fulgt av et stort flertall av jødene i sin samtid. De lidelser det jødiske folk har blitt utsatt for de siste 2000 år, skyldes i hovedsak at kristne ønsket å "straffe" alle som en.


Overalt hvor han dro i Palestina, enten i Galilea eller i Judea, ble han møtt med samme begeistring fra folket. Bibelens vitnesbyrd er mange. Når myter og fordommer møter Bibelens fakta burde sistnevnte vinne. Noen eksempler på Jesu popularitet: ”Så drog Jesus tilbake til Galilea, fylt av Åndens kraft. Ryktet om ham spredte seg over hele området. Han lærte folket i Synagogene og fikk lovord av alle,” 


Luk. 4:14-15. ”Han brøt opp derfra og kom til Judea og til landet på østsiden av Judea. Igjen drog folk i flokk og følge til ham, og han lærte dem som han pleide, Mk. 10:1. Mye folk holdt seg nær ham og hørte på ham”, Luk. 19:48. Jesus var tydeligvis svært anerkjent i det jødiske samfunnet. Like før det siste måltidet forteller Lukas igjen om hans anseelse. ”Og fra tidlig om morgenen flokket folk seg om ham på tempelplassen for å høre ham,” Luk. 21:38.


Jødene ved korset


Likevel ble Jesus dømt til døden. Det er vanlig å forestille seg at en stor folkemengde, ja at omtrent alle i Jerusalem, ropte: Korsfest ham!” Hvordan kan vi forklare dette plutselige skiftet fra kjærlighet til hat? Hvordan kan vi forene Jesu store popularitet i mange år og beundringen flertallet av jødene hadde for ham, med den hurtige endringen som fant sted i løpet av en dag og som resulterte i kravet om dødsdom? Alt tyder på at det bare var en liten gruppe jøder som var innblandet. Alle evangeliene gjenspeiler dette minoritetessynspunktet.


Matteus: ”Da overprestene og fariseerne hørte disse lignelsene, skjønte de at det var dem han siktet til. De ville gjerne ha grepet ham, men de var redde for folkemengden,...” Matt. 21:45-46. ”Overprestene og folkets eldste kom nå sammen i embetsboligen til øverstepresten Kaifas og ble enige om å gripe Jesus med list og få ham drept. Men ikke på høytiden, sa de, ellers blir det oppstyr blant folket,” Matt. 26:3-5. Vår kommentar: Hvorfor skulle de være redde for det jødiske folket, hvis de fleste ønsket ham død?


Markus: ”Da ville de gjerne ha grepet ham,... men de var redde for folket, så de forlot ham og gikk bort,” Mk. 12:12. ”Det var nå bare to dager igjen til påske og de usyrede brøds høytid. Overprestene og de skriftlærde søkte etter en utvei til å gripe ham med list og få ham drept. Men ikke på høytiden, sa de, ellers blir det oppstyr blant folket,” Mark. 14:1-2.


Lukas: ”Siden var han i templet hver dag og lærte folket. Overprestene og de skriftlærde og folkets ledende menn ville gjerne få ryddet ham av veien. Men de fant ikke noen måte å gjøre det på, for mye folk holdt seg nær ham og hørte på ham,” Luk.19:47-48. ”Overprestene og de skriftlærde søkte etter en utvei til å få ryddet Jesus av veien, for de var redde for folket,” Luk. 22:2.


Johannes: ”Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham... Da kalte overprestene og fariseerne Rådet sammen, og de sa: Hva skal vi gjøre? Denne mannen gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham,”... Joh. 11:45-50.


Disse og andre beretninger fra evangeliene motsier helt klart den tradisjonelle forestillingen at flertallet av jødene forkastet Jesus og støttet henrettelsen av ham. Sannheten er det motsatte, nemlig at de fleste aksepterte ham. Det var en liten minoritetsgruppe, bestående av de religiøse lederne og trolig en liten gruppe uvitende personer, som var blitt forledet av disse ledernes løgner, som ville Jesus til livs. 


Rettsaken i all hemmelighet, om natten, noe som var helt ulovlig i følge deres egne vedtekter, (m. Sanhedrin 4:1), viser også at disse lederne var redde for flertallet av det jødiske folket. Flokken som ropte: Korsfest!, var samlet i pretoriet. Der var det ikke plass til flere enn ca 100 mennesker. Mange av dem var i tillegg fariseere og romerske soldater og offiserer som var til stede for å iverksette dommen. Det var derfor neppe flere enn ca. 50 personer fra det vanlige folket som var der, og lot seg hisse opp av de religiøse ledernes propaganda og falske anklager. Hvor blir det da av myten om at det jødiske kollektive folket ønsket Jesus myrdet? De fleste trodde jo på ham!


Noen jøder i dispora


Korsfestelsen fant sted i påsken. Jøder fra de fire verdenshjørner slo opp sine telt rundt hele Jerusalem. (Apg. 2:9-11.) Jødene hadde vært atspredt i mer enn åtte hundre år, og kun et mindretall av jødene bodde i Judea. Byen var med andre ord full av besøkende som aldri hadde hørt om Jesus. Vi leser: ”Da han drog inn i Jerusalem, kom hele byen i bevegelse og spurte Hvem er dette? (Dette var responsen til det besøkende flertallet (hele byen) alle som var der i påsken, for de lokale innbyggerne kjente ham jo.) De uvitende besøkende fikk svar fra de lokale innbyggerne: ”Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea,” Matt. 21:10


Det kan godt tenkes, og passer godt med evangelienes generelle beskrivelse, at gruppen av jøder som fordømte Jesus kan ha bestått hovedsakelig av jøder fra utlandet som var helt uvitende om både Jesus og prestenes spill, og derfor var et enkelt bytte for de manipulerende religiøse lederne. Kan det også være at det nettopp var derfor Jesus, da han hang på korset, ba: ”Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør,” Luk. 23:34. Nei, kanskje de aldeles ikke visste, men hadde - til tross for profetenes sterke advarsler om å stole på mennesker - en grunnløs tillit til sine ledere? 


Ofte er bønnen til den lille forførte gruppen på kanskje ikke mer enn ca. 50 personer: ”La hans blod komme over oss og våre barn,” Matt. 27:25, husket mye bedre av ettertiden enn Jesu egen bønn; ”Far, tilgi dem...” Resultatet er at trossystemet som frekt ga seg selv navnet ”den kristne kirke”, gjennom historien har vært djevelens beste håndtlanger i å oppfylle bønnen til den lille forførte gruppen samlet i pretoriet, mens Jesu egen bønn ble ignorert.


Korset er symbolet på det hedenske Roms måte å henrette på. Jødene steinet sine dødsdømte. Hadde det jødiske folket stått bak rettsaken mot Jesus, hadde ikke de religiøse lederne behøvd å alliere seg med folkets politiske fiende for å rydde ham av veien. Den senere steiningen av Stefanus og mordet på Jesu bror - Jakob, viste at de godt kunne ta saken i egne hender om de ville. 


Korset er ironisk nok senere blitt det fremste symbolet for jødefolkets skyld. Sannheten er at korset faktisk er tegnet på det kollektive jødiske folkets uskyld og beviset for at Jesus ble drept uten støtte fra flertallet av jødefolket. Overprestene måtte søke det hedenske roms støtte for mordet, nettopp fordi jødefolket aksepterte Jesus og ikke var enige med sine religiøse ledere.


Men sier ikke bibelen at jødene drepte Jesus?


Men da vingårdsarbeiderne så sønnen, sa de til hverandre: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham og ta arven hans! Matt 21,38


Når spørsmålet om hvem som drepte Jesus tas opp, er det rimelig at noen spesielle skriftsteder melder seg. For eksempel Luk 20,19. ”Samtidig forsøkte yppersteprestene og de skriftlærde å legge hånd på Ham, men de fryktet for folket, for de visste at det var om dem han hadde talt denne lignelsen. Ingen bibelvers benekter at det var jødene som tok initiativet for å få Jesus korsfestet, men det er tydelig at det var de religiøse lederne som primært var de skyldige og de var selvfølgelig jøder. Men disse lederne var klart på kollisjonskurs med folket, som også var jøder.


Apg 5,30 ”Våre fedres Gud oppreiste Jesus, Ham som dere drepte ved å henge Ham på et tre. Av de neste vers kan vi se hvem Peter talte til. Det  var rådet, Sanhedrin og ypperstepresten. Han ansvarligjør sine ledere for deres medvirkning i det som skjedde. Disse ble rasende på ham da de hørte hans ord. ”Da de hørte dette, ble de rasende og sammensverget seg mot dem for å drepe dem.” Apg 5,33


Men Peter ansvarliggjør også de jødene som aktivt eller stilltiende fulgte sine ledere uten å løfte en finger for å stoppe det som skjedde: ”Etter at Han var blitt overgitt etter Guds fastsatte rådslutning og forutviten, tok dere Ham ved lovløse hender, korsfestet og drepte Ham.” Den samme anklagen kommer Peter med senere: ”Israelittiske menn, hør disse ord: Jesus fra Nasaret, en mann Gud utpekte for dere ved kraftige gjerninger, under og tegn som Gud gjorde ved Ham midt iblant dere, slik dere selv også vet.... Og livets Fyrste drepte dere, Han som Gud oppreiste fra de døde og som vi er vitner om”. Apg 3,14. 


Men dere fornektet Den Hellige og Rettferdige, og bad om at en morder måtte bli frigitt for dere. Etter at Peter hadde kommet med denne kraftsalven ble disse jødene ikke rasende som sine ledere men forkynnelsen stakk dem i hjertet og .... mange av dem som hadde hørt ordet, kom til tro. Og tallet på mennene steg til omkring fem tusen.” Apg. 2,23. 3,14. 4,4 


La oss illustere det med et eksempel:
I en avisoverskrift kan vi lese: Gutt mobbet i en årrekke av lærere og elever ved Godhagen skole! Fokuset er at det var her det skjedde og at lærere og elever ved denne skolen var involvert. Det betyr ikke at alle eller et flertall var med på ugjerningen. De aller fleste hadde vært utenfor det hel,  vært imot det eller passivt medvirkende. Avisoverskriftene ville ikke ha gjort dem rasende, men de hadde opplevd at anklagen var sann. 


Paulus beskriver på samme måte de som drepte både Herren Jesus og sine egne profeter som jøder. Men sier et annet sted at også han selv er jøde. Det finnes altså flere slags jøder. ”Han kom til Sine egne, og Hans egne tok ikke imot Ham. MEN så mange som tok imot Ham, dem gav Han rett  til å bli Guds barn, dem som tror på Hans navn. 1 Tess 2,15 Joh 1,11-12

 

Jøder for Jesus


Selv etter hans død sank ikke Jesu popularitet blant jødene. I stedet ser det ut til at antallet jødiske disipler økte voldsomt. I Apostlenes gjerninger kap. 2 fortelles det at tre tusen ble lagt til menigheten. De var alle jøder. Vi leser videre: ”Hver dag ble nye mennesker frelst, og Herren la dem til menigheten,” Apg. 2:47. I kap. 3 og 4, etter at Peter og Johannes hadde forkynt i selve templet i Jerusalem, står det at : ”mange av dem som hadde hørt budskapet, kom til tro, og tallet på menn steg til rundt fem tusen,” Apg. 4:4. 


Dette tallet innbefattet ikke kvinner og barn. Tas disse med, regner flere bibelkommentarer at veksten var på minst femten til tyve tusen. Senere i samme kapittel hører vi om ”hele flokken av troende,” Apg. 4:32. I den greske teksten er ordet plêthos brukt (et stort antall, en mengde.) ”Også en mengde prester ble lydige mot troen,” og ”Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt,” Apg. 6:7. 


Da Paulus senere vendte tilbake til Jerusalem og rapporterte om framgangen blant jødene i dispora, sier Jakob, som ledet menigheten i Jerusalem: ”Du vet, bror, at mange tusen jøder er kommet til troen...,” Apg. 21:20. Av det greske ordet myrias, som betyr ”titusener”, som her i tillegg er brukt i flertall, forstår vi at det omtales minst to ganger titusener. Det er tyve tusen mennesker. Tar vi i betraktning at Jerusalems innbyggertall på dette tidspunktet ikke oversteg tretti tusen, kan vi konkludere med at det store flertallet av jødene, nesten alle, tok imot Jesus som frelser og Messias. 


Vi har hørt sagt at de jødene som i begynnelsen fulge Jesus, gjorde det fordi han utførte mirakler og ga dem mat. Jesu jordiske liv var historie når vi kommer til beretningene i apostlenes gjerninger. Den enorme veksten omtalt her ga ikke de omvendte jødene noen spesiell fordel. De trodde på Jesus som jødenes Messias og det var grunnlaget for deres respons.


Gudsmordere


Det som alt er nevnt i denne artikkelen, var alltid tilgjengelig informasjon i evangeliene. Likevel er det den såkalte kristne kirken som gang på gang erklærte det kollektive jødefolket for å være gudemordere og djevelen i menneskeskikkelse, folket som Gud forkastet og forbannet. Det er fra de kristne prekestolene budskapet har lydt om at dette folket naglet verdens forløser til korset, og må bære forbannelsen for sine handlinger gjennom en lang lidelseshistorie. Deretter satte kirkens ledere i gang den praktiske siden av forbannelsen de selv hadde erklært. 


En håndfull korrupte ledere for 2000 år siden gir altså etterkommerne av denne folkegruppe personlig og individuell skyld tyve århundrer senere? En såpass absurd og vanvittig tankegang må nesten forklares som et okkult eller psykiatrisk fenomen. Hitler ga disse ideene rene ord i boken Main Kampf: ”Jeg handler på vegne av den allmektige skaper. Ved å drive jødene tilbake kjemper jeg for Herrens verk,” Mein Kampf, 1941, s. 84. I 1933 skrev Hitler: ”Jeg iverksetter bare det som kristendommen har forkynt og lært i 2000 år.” (Sitert av Rosemay R. Ruether: faith and Fratricide: The Theological Roots og Anti-Semitism, New York: Seabury, 1974, s. 224.) 


På 300 tallet ble jødene fortalt av en kristen menighet som alt hadde begynt å flørte med de hedenske religionene: (1) Dere har ingen rett til å leve sammen med oss som jøder. I middelalderen lød parolen fra prekestolene: (2) Dere har ingen rett til å leve sammen med oss. Under nazismen lød parolen fra den nidkjære katolikken Adolf Hitler: (3) Dere har ingen rett til å leve.


Her og nå


Vi har i noen spesielle kristne protestantiske menigheter de siste få årene hørt mange repetisjoner på holdningene omtalt i denne artikkelen. ”Jødene er et forbannet folk. Deres lidelse er selvforskyldt”. Sannheten er at de aldeles ikke er forbannet eller forkastet av Gud og det er like sant at deres lidelser aldeles ikke er forskyldt av dem selv, men i hovedsak er forårsaket av en frafallen og falsk kristen kirke som også har benyttet verdslige politiske myndigheter til å håndheve sitt jødehat. 


Vi har også lest litteratur som deles ut gratis i noen kristne menigheter, som inneholder de samme jødefientlige holdningene, så grove og løgnaktige at de gjenspeiler rå ekstremarabisk propaganda og den samme historieforfalskningen middelalderkirken forfektet. Dette er en skam og vitner både om redusert bibelkunnskap og lite av de åndsfruktene som alltid skal og må prege mennesker som er født på ny og derfor lar seg påvirke av Sannhetens Ånd.


En ny tid og en ny oppgave


Da Israel som folk ble ført i fangenskap og konsekvensene omtalt i 5.Mos. 30:17 nådde dem, var ikke dette et tegn på at Herren forkastet dem. Det var et guddommelig middel til å nå de oppriktig blant folket. ”Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg..” Åp. 3:19. I samtale med den samaritanske kvinne, forutså Jesus at det skulle komme en tid da sann tilbedelse ikke ville være knyttet til et gitt folk eller et gitt sted, verken til Garisim fjellet eller Jerusalem, Joh. 4:21. 


Da ville Guds framtidige folk, enten de var jøder, samaritanere eller tilhørende en hvilken som helst annen folkegruppe, kunne kjennetegnes ved at de tilba Gud i Ånd og sannhet. Det må bety at de lar seg veilede av Guds sanne Ånd og ikke av falske åndsmakter. Det må også innebære og at de holder seg til, tror og adlyder Guds evige sannheter i stedet for å følge ubibelske hedenske ideer.


Også det gamle testamentet gjorde det klart for jødene at oppgaven Gud ga Messias, også var å nå hedningefolkene. Jes. kap. 42 inneholder en Messiasprofeti. ”Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i! Jeg legger min Ånd på ham, han skal føre rett (rettferdighet) ut til hedningefolkene... På hans lov venter fjerne kyster.... Jeg Herren har kalt deg... Jeg vil... gjøre deg til et lys for hedningene”, Jes. 42: 1.6. 


Det evige evangelium, som inkluderer både tilgivelse og kraft til å lyde hans hellige uforanderlige lov (på hans lov venter fjerne kyster), var innholdet i budskapet Messias skulle bringe også til alle som ikke hadde jødisk bakgrunn. Guds sanne folk vil alltid kunne identifiseres ved at de holder seg til ”Guds bud og Jesu tro”, Åp. 14:12. 


Evangeliet skulle nå alle på kloden og spredningen av det skulle ikke være knyttet til en gitt folkegruppe, selv ikke til dem han opprinnelig kalte for at de skulle representere hans prinsipper og gjøre hans vilje synlig blant folkeslagene. Historien forteller at ikke en eneste Messiastroende jøde ble drept da det skjedde i år 70. De troende fulgte Jesu undervisning og forlot byen før katastrofen. Gud hadde ikke forkastet dem og de ble beskyttet ved sin tro og lydighet. 


Jesu evangeliet skulle nå hele verden og jødene i den første kristne menigheten var drivkraften i dette arbeidet. Kristne som mener at Gud hadde og har en helt annen frelsesvei for jøder enn han har for dem uten jødisk bakgrunn, bygger ikke på informasjon i Guds Ord, men forholder seg til spekulative menneskeproduserte ideer. Det er ikke slik at jøder må holde seg til Guds lov, de ti bud, mens andre troende kan ignorere og konsekvensløst bryte moralloven og likevel bli frelst av nåde. Guds lov og Guds nåde samarbeider i frelsesplanen.



Kilde:

Hvem drepte Guds sønn

(Artikkelen er litt forkortet)


Artikkelen henter mye av sitt innhold fra boken ‘Israel og Kirken. To stemmer for den samme Gud’, av jøden dr. Jacques B. Doukhan. Han har både en doktorgrad i hebraiske og jødiske studier og en doktorgrad i teologi.


Han er professor i hebraisk språk, eksegese og jødiske studier og leder for institutt for jødisk-kristne studier. Boken ‘Israel og Kirken’ anbefales for alle som ønsker å få eventuelle feilaktige holdninger korrigert fra den historiske virkeligheten.