HVA ER Å VÆRE UNDER LOVEN?
Av Kris Guleng
Torahen består av de fem Mosebøkene. Ordet Torah betyr Rettledning, Instruksjon, Oppdragelse. Men det blir feilaktig oversatt til Lov. Torahen består også av lover, men den er så mye mer enn dette. Og morallovene handler ikke om frelse for evigheten, men om rett liv etter Guds vilje i denne verden.
Det er også i Torahen vi lærer om nåden. I Torahen står det ingenting om å bli frelst ved å holde loven, tilgivelse og frelse kommer bare ved nåden. Og denne nåden blir gitt gjennom stedfortredende soningsblod i tabernakeltjenesten.
Den gangen besto dette soningsblodet av dyreblod fra bestemte rene, utvalgte offerdyr. Dette var symbol på, en 'skygge' eller 'skisse', et forstadium, av Jeshuas blod som senere skulle bli ofret på Golgata. Jeshuas soningsblod har tidsmessig både tilbakevirkende og fremovervirkende kraft som frelse av nåde. Ergo ble folket i Torahen, på samme måte som oss, frelst av nåde i Jeshuas blod. Når de ofret et dyr for sine synder, var det Jeshuas nåde som ga dem tilgivelse.
Læren om at man 'ikke må blandet lov og nåde', handler om frelsesspørsmålet. Det er bare nåden som kan frelse og gi evig liv. Men det betyr ikke at nåden, som er frelse ved tro, opphever Torahen, dens gyldighet eller betydning for rett trosliv. Paulus sier tydelig at troen bekrefter og stadfester Torahen.
Dette medfører at Torahen ikke blir 'opphevet' av nåden eller korset. Dette er en misforståelse av hva særlig Paulus skriver om. Det som er 'opphevet' av nåden - er legalismen. Ikke Torahen. Å holde Torahen er rett og godt for et hellig liv i tråd med Guds vilje.
Men legalismen handler om streben etter 'selvfrelse'. Ingen kan frelse seg selv. Det er og blir umulig for alle. Derfor er det selvfrelsen/legalismen som blir opphevet av nåden/troen.
Men legalisme/selvfrelse har aldri kommet fra Gud! Dette er desverre en utbredt misforståelse blant mange kristne i dag, og det skaper stor forvirring i møte med helheten i Bibelens frelsesbudskap. Legalismen stammer fra fariseernes utenombibelske tilleggslover, også kalt 'muntlig lov'.
Torahen utgjør den skriftlige loven som er gitt av JHVH og den kan ikke forandres, den er evig.
Den muntlige loven er et brudd på Torahens påbud om å ikke trekke noe fra eller legge noe til den skriftlige Torahen (Mosebøkene). Men dette har blitt gjort til alle tider, både av jøder og kristne, og resultatene av dette blir forvirring, forførelse og feil forståelse av hva Gud egentlig forteller oss om sitt enestående frelsesverk.
Jeshua og Paulus kritiserte fariseernes bruk av muntlig tilleggslov. Det var gjennom denne legalismen tok form. De trodde de kunne sikre sin egen frelse ved å holde den. Paulus var jo selv fariseer og trodde på dette før han møtte Jeshua og ble frelst. Da forsto han at Torahens nådebudskap måtte stå alene - uten innblanding av legalisme/selvfrelse.
Men Paulus bruker retorikk som vi ikke skjønner hvis vi ikke har denne bakgrunnskunnskapen om hvor han kom fra, hva han siktet til, hvem han skrev til og hvorfor. Derfor blir han misforstått på slike måter at konklusjonen man trekker fra hans brev blir i direkte strid med både Torahen og resten av bibelen.
Dette er alvorlig. Bibelen motsier ikke seg selv. Og den eneste måten å forstå Bibelens mange deler i en større samhørig helhet på, er når man har bakgrunnskjennskap til røttene i teologien, språket og kulturen som var gjeldende da de forskjellige bøkene ble skrevet.
Dette har ikke dagens kristne kjennskap til, generelt sett. Ergo tolker man bibelen basert på sin egen samtid, kultur, teologi og språkforståelse. Det er et veldig utilstrekkelig grunnlag. Alle språk har bestemte formuleringer og språkbilder som vil kunne misforståes hvis de oversettes direkte til et annet språk der denne symbolverdien er fremmed.
Et lite eksempel: Når en engelskmann sier: "It's raining cats and dogs" (det regner katter og hunder), så betyr ikke det at faktiske, fysiske katter og hunder ramler ned fra himmelen. Det er et språksymbol på det vi på norsk sier når 'regnet høljer ned', når det plasker i store vannklaser og man blir gjennomvåt på sekunder. Denne typen språkbruk kalles et idiom.
Og bibelen er stappfull av hebraiske idiomer. Disse blir oversatt direkte uten forklaring på hva de betyr i sin rette kontekst. Når vi aldri får disse forklaringene, ender vi opp med å gi disse språkuttrykkene våre egne betydninger. Men altfor ofte bommer vi på dette, og de teologiske konsekvensene blir katastrofale.
Et eksempel på dette er det kjente, velbrukte og misbrukte uttrykket 'å vende det andre kinnet til'. Det tolkes til å bety alt fra militær passifisme til mellommenneskelig selvutslettelse ved å aldri sette grenser for hva andre kan gjøre mot en. Alt dette er helt feil.
Uttrykket sikter til den gamle hebraiske æreskulturen og lovene om erstatning for ærekrenkelse. En kultur som altså er helt fremmed for oss, fra en helt annen historisk tid, uttrykt i et idiom vi ikke forstår, blir derfor gjort til en riv ruskende gal teologi på norsk.
Det sier seg selv at vi har en jobb å gjøre med å granske hva disse hebraiske idiomene faktisk betyr for å skjønne hva bibelen forteller oss. Er ikke det logisk?
Uttrykket 'å være under loven' er også et hebraisk idiom med en helt bestemt betydning, som for dagens kristne to tusen år senere i en helt annen kultur og språkforståelse blir fullstendig misforstått.
Idiomet 'under loven' sikter til legalisme/selvfrelse. Å holde seg til Guds skriftlige lov, å leve etter Torahens rettledning og undervisning - er fra Jeshua side en selvfølge. Ikke for å oppnå frelse. Men fordi vi er frelst - av nåde. Når Jeshua sier at han ikke har kommet for å oppheve Torahen, men for å oppfylle den, - da kan ikke vi legge inn en betydning i det som ender opp med at Torahen i praksis er opphevet likevel. Det er enkel logikk.
Paulus motsier ikke Jeshua. Han bekrefter hva Jeshua sa, fordi Jeshua var Paulus' frelser også. Det som Paulus skriver kan ikke overskride eller avskrive det Jeshua sa. For det er Jeshua som er JHVH, ikke Paulus. Og det finnes ingen splittelse mellom det disse to sa og skrev, de harmonerer fullt ut med hverandre - når man forstår den hebraiske bakgrunnen for det de sa.
Jeg vet ikke noe mer forløsende, åndelig sett, enn å lære om dette grunnlaget som disse to viktige bibelske personene hadde. Når man ser sammenheng og logikken, blir bibelen ikke vanskelig å forstå. Deres rette navn og titler var tross alt ikke snekkeren Jesus og teltmakeren Paulus, men Rabbi Jeshua og Rabbi Shaul. De var jødiske Torah-lærere, og en lærer må leve etter sin lære, ellers er han en hykler. Men Jeshua og Shaul var ekte vare.
Bibelen snakker om å være under nåden i kontrast til å være under loven. Men hva betyr dette i praksis? Hvis man holder de ti bud, er man da ‘under loven’?
Hvorfor sier da Jeshua at den som elsker ham holder hans bud? Hvis det å holde hans bud er å være ‘under loven’, må jo dette være en selmotsigelse, eller hva? Eller kan det hende at mange misforstår dette helt? Ja, utvilsomt!
