HERR BIEDERMANN OG BRANNSTIFTERNE
Av Karen Jespersen og Ralf Pittelkow, fra boken «Islamister og naivister».
I stykket viser de destruktive kreftene seg i form av den ene påsatte brannen etter den andre. Brannene skremmer alle, også herr Biedermann og hans kone. Da to menn dukker opp hjemme hos dem, reagerer ekteparet med uvilje og mistro til mennenes hensikter. Men de to mennene opptrer med en blanding av krevende anmasselse og appell om medlidenhet som samfunnets ofre, og derfor klarer ikke herr og fru Biedermann å ta seg sammen og be dem om å gå sin vei.
Mennene blir installert på loftet, der de straks går igang med forberedelser til å tenne på huset. Det rulles fat med bensin inn på loftet. De jobber med fenghette og lunte. De går ut for å finne treull. Biedermann ser og hører alt dette, og innimellom blir han da også urolig, men han får seg ikke til å sette det hele i et mønster og trekke den åpenbare konklusjonen at han står overfor en alvorlig fare som må bekjempes.
I stedet gjør han alt han kan for å gjøre de to herrene til lags i håp om at dette kan avverge faren. Han inviterer dem på middag og beordrer hushjelpen til å dekke bordet på den mest spartanske måte for å understreke at familien ikke å noen måte føler seg finere enn de to gjestene, men tvert imot er helt innstilt på å komme premissene deres i møte. Gjestene er jo ofre.
Hva er det som avholder Biedermann fra å se sannheten i øynene? En del av svaret er veloppdragenhet - en veloppdragenhet som ikke er uttrykk for dypere moralske prinsipper, men for konfliktskyhet. Eller som det blir formulert av brannmannskoret som hele tiden kommenterer historien: "Fordi han håper at det gode oppstår av godmodighet". Denne konfliktskyheten blir utnyttet av de to gjestene. Da Biedermann begynner å stille kritiske spørsmål lar de ham forstå at de føler seg krenket.
Samtidig evner de to brannstifterne å gi Biedermann inntrykk av at de vil det samme og bygger på de samme humanistiske verdier som ham. Den ene av dem sier rosende til Biedermann at når han har latt dem finne sin plass i sitt hus, så er det et uttrykk for hans menneskelighet. Biedermann tar denne karakteristikken ivrig til seg. Den egentlige årsaken til at han ikke stenger gjestene ute er jo at saken dreier seg om menneskelighet - han respekterer gjestenes behov for å oppholde seg i hans hus med bensinfat og det hele.
Men bak den kofliktsky veloppdragenheten og de stadige omfortolkninger av virkeligheten ligger frykten. Til syvende og sist er det den som driver Biedermann og får ham til å leve med de to gjestenes stadig mer åpenlyse forberedelser til brannstiftelse. I takt med at de opptrer mer selvbevisst og truende, mister han helt motet til å ta en konfrontasjon med dem. På et tidspunkt sier han rett ut: "Hvis jeg melder dem, de to mennene, så vet jeg at jeg gjør dem til mine fiender. Hva får jeg ut av det? En fyrstikk, og huset står i flammer".
Men hver gang frykten dukker opp, forsøker Biedermann å fortrenge den. Han holder ikke ut å se den i øynene, han vil bare ha en normal tilværelse og glemme alt om brannstifterne. Derfor har han behov for å se gjestene i et positivt lys, og der sluker han de falske positive vendinger de slenger om seg med, slike som menneskelighet og samvittighet. Når de snakker åpent om bensinfat, velger han å oppfatte det som humoristiske bemerkninger. Når de ubehagelige kjennsgjerningene stirrer ham like opp i ansiktet, velger han å kalle sin blindhet for tillit:
".....kort sagt, jeg er drittlei av det hele. Dere og brannstifterne deres! Jeg gidder ikke å sette meg ved stambordet mitt lenger. Har dere ikke noe annet å prate om for tiden? Vi lever jo bare én gang. Hvis vi tror at alle mennesker er brannstiftere, hvordan kan det noen gang bli bedre? Herregud, litt tillit må vi da ha, litt godvilje. Mener jeg"
Til slutt går Biedermann så langt i sitt forsøk på å tilfredsstille brannstifterne og innbille seg selv at det bare handler om å vise vennlighet, at han forærer de to mennene de fyrstikkene de mangler for å fullbyrde planene sine. Huset til Biedermann og byen rundt ender som flammenes rov.
Kilde:
Sitat fra boken ‘Islamister og naivister’, av Karen Jespersen og Ralf Pittelkow.
Islamister og naivister af Karen Jespersen,Ralf Pittelkow (Bog) - køb hos Saxo
