GRESK VERSUS HEBRAISK TANKEGANG
Av Lars-Toralf Utnes Storstrand
Bibelen er entydig i at Gud utvalgte seg Israels folk og land. Dette gjorde Han lenge før det fantes noe Israels folk og Israels land, for frelsen skulle komme fra jødene, slik vi vet at den gjør.
Det betyr at vi trenger å tenke annerledes enn det vi gjerne har vært vant til – i alle fall de siste 1800 årene av kirkehistorien, for å få fullt utbytte av det vi leser. La meg forsøke å forklare:
Selv om jøder og grekere deler mange av de samme grunnkonseptene, har de forskjellige måter å tenke, tale om og forstå disse på. For eksempel når det gjelder tall – og språk:
Etter gresk grunntanke målbærer tallene rent kvantitative verdier. Ut fra et hebraisk ståsted derimot er tallene oftere kvalitative eller symbolske.
Når det gjelder ord og ordbruk ser vi oftere at greske tenkere bruker ordene for å målbære sannheten som noe abstrakt, samt ord og idéer via rent ut logiske fremstillingsmetoder. De bruker mye prosaiske uttrykk, og ville ha følt seg meget godt hjemme i en undervisningssituasjon med PowerPoint der man setter opp en disposisjon med punktvise forklaringer.
Fra et hebraisk ståsted, derimot, blir sannheten sett på som noe konkret, og for å understreke dette bruker man gjerne ordbilder og fortellinger. Dessuten tillegger man poesi større verdi enn prosa, samtidig som man liker å bruke bilder og symbolikk.
Grekere og jøder har også ulike perspektiver når det gjelder det åndelige og det religiøse. De har helt ulike måter å tenke når det gjelder begreper som ’synd’ og ’evig liv’. Dessuten har de helt ulike måter å se på individet på. La meg forklare:
Mens grekerne ser på Guds rike som noe som er løsrevet fra denne verden (deistisk), tenker jødene på Guds rike som noe som begynner her – i dette livet, mens det evige livet er noe som først begynner når dette livet er over.
Ser vi på det hele fra et jødisk perspektiv derimot, ser vi at der tenker man en smule annerledes, nemlig at Guds rike begynner her – i dette livet – og at det evige livet er liv i fellesskap med Gud.
Når det gjelder ’synd’ er dette for grekerne først og fremst å tro eller tenke feilaktig. For dem er det sentralt å fremheve hva en person vet om troen. For en jøde, derimot, er synd å gjøre noe galt og man fremhever hva en person gjør i forhold til og motsvar til troen.
Når det gjelder menneskesynet er grekerne ultraindividualistiske og setter individets fellesskap med andre individer foran alt annet, mens den jødiske tanken først og fremst proklamerer individets fellesskap med Gud.
Når det gjelder grekerne og jødenes måte å forstå Gud på er også disse helt ulike. Eller endatil unike. Både når de beskriver Gud, diskuterer Guds eksistens, eller forklarer troen på Gud har de svært forskjellige utgangspunkter og helt ulike antagelser å bygge på:
For grekerne er det sentralt å kunne bevise Guds eksistens, mens for jødene er Guds eksistens noe man simpelthen går ut fra. Det bare er slik, sant å si. Israels første president, Chaim Weizmann sa det slik: I Israel er vi realister; derfor tror vi på mirakler.
Når det gjelder Gud, er grekerne opptatt av Guds vesen. Det er mindre viktig for jødene, som er mer opptatt av samfunnet med Gud.
Men mer enn alt annet kommer det kanskje tydelig frem i spørsmålet om troen. For grekerne er troen intellektuell. Deres uttrykk for tro kommer til syne i bekjennelsesskrifter og læresetninger, samt bevisførsel i tekstform for å underbygge sitt syn på saken. For jødene derimot er troen et personlig spørsmål om ens relasjoner til Gud. Man uttrykker troen i forhold til ens forhold til Gud, heller enn å rasjonalisere den bort.
Grekerne har et svært logisk forhold til sannhetsidealet. Jødene derimot har et sterkere forhold til opplevelsen av sannhet. Som en naturlig følge av dette ser begge gruppene absolutt sannhet på svært ulike måter, og har ulike måter å vurdere sannheter på.
Når det gjelder sannhet over tid, for eksempel, har grekerne en tendens til å se sannheten som statisk og uforanderlig, mens jødene på sin side ser sannheten som et sammenbrettet papir som blir brettet ut en brett av gangen – og som stadig blir mer omfattende.
For grekerne er det ultimate i sannheten vitenskapelig og rasjonell, noe som vi ofte ser gjenspeilet i moderne vitenskap som har skylapper på all filosofi som ikke har sine røtter i det greske idealet. For jødene er troen erfaringsbundet og langt mer empirisk enn hvordan den er for grekerne.
Når de ser på Skriften, ser de mer på hvordan ting blir gjort, enn hva som ble gjort og hvem som gjorde det, slik en jøde ville ha sett på saken. For en greker er det typisk å vokse i tro, mens man tenker gjennom spørsmålene, mens for en jøde vokser man i troen gjennom erfaringer.
