FORSVAR AV SHABBAT SOM HVILEDAG, del 1
Svar til en søndagsholders argumentasjon
Av Kris Guleng
GENERELT
Jeg vil først si noe om dette med tolkning. Alle mennesker tolker alle inntrykk kontinuerlig. Vi er laget slik psykologisk sett, det er normalt og naturlig. Paulus sier også at vi ‘ser stykkevis og forstår stykkevis’. Når vi forholder oss til Bibeltekster, tolker vi også helt automatisk, vi har ikke mulighet til å unngå dette. Derfor er alt både du og jeg skriver her – tolkninger. Du forteller meg om dine tolkninger, jeg forteller deg om mine. Vi kan prøve å forholde oss mest mulig objektivt, men alt vi sier som enkeltindivider vil allikevel være preget av at vi er subjekter med avgrenset, og ulik type, innsikt.
Jeg tror at Bibelen er en helhet som er enig med seg selv, og at JHVH er en Gud som er ‘den samme i går, i dag, og til evig tid’. Det er ‘ikke skiftende skygge i Ham’, og Han står fast ved sine pakter og sitt Ord. Jeg tror også at enkelttekster i Bibelen forståes best i lys av andre tekster i Bibelen. Å trekke noe ut av sin sammenheng og lage en separat tolkning av dette, blir for meg en utilfredsstillende måte å forholde meg til Guds Ord på. Jeg trenger å forholde meg til helheten. Vi har en Gud som er én og hel (echad). Han er ikke splittet, han forandrer ikke mening, og han motsier ikke seg selv.
Dernest vil jeg bemerke en viktig detalj som har virket misvisende på mange Bibellesere, og det er termen ‘en ny pakt. Ordet ‘ny’ på grunnteksten, handler ikke om ny i betydningen noe som aldri har vært før, eller som er veldig annerledes fra det som har vært før. Det betyr simpelthen bare en fornyelse av det som allerede er. Det er med denne bakgrunnen jeg kan si at paktene i Bibelen bygger på hverandre og ikke erstatter hverandre. Dette er et helt grunnleggende premiss for å forstå GT og NT i lys av hverandre, og ikke i lys av menneskelige komponenter som f.eks. kirkehistorien eller moderne tenkning i dag. Bibelen og paktene forklarer seg selv når de sees i lys av hverandre.
Så vil jeg også poengtere noe helt grunnleggende for forståelsen av Bibelen, nemlig forskjellen på skrevet Torah og muntlig Torah. Da Jeshua kritiserte fariseere og skriftlærde for å pålegge folket ‘menneskebud’ og ‘byrder’, så refererte han til den muntlige loven, som aldri var blitt gitt av JHVH. Etter at Jødene hadde blitt landsforvist i tidligere tider, ønsket de å sikre seg at de holdt seg til Guds rettningslinjer og instruksjoner (Torah/lov), slik at de ikke skulle oppleve ny utvisning fra Det Hellige Land. Derfor laget de muntlige forskrifter som detaljerte den skrevne Torah som var gitt av JHVH.
Men den muntlige forskriftslov var forvanskende for overholdelse av den skrevne, Gud-gitte, loven i Mosebøkene. Forskriftene gjorde det umulig å holde alle detaljer, og man kom inn i en usunn holdning som dreide seg om selvrettferdighet i stedet for å leve i troen på den nåde som JHVH hadde innstiftet gjennom offertjenesten i tabernakelet og templet. Den var et forbilde på den tjenesten som Jeshua skulle fullbyrde senere.
Offertjenesten var nådens tjeneste. Det var der den aronittiske prestetjeneste bl.a. gikk med offerblodet en gang pr år ved Yom Kippur (Den Store Forsoningsdagen) inn i Det Aller Helligste for å sikre nåde for folket ett år til. Det hebraiske folket var frelst av nåde helt fra starten av. Ingen har noensinne blitt avkrevd fullkomne gjerninger for å vinne frelse. Vi er alle underlagt presis den samme frelsesvei, både i GT og i NT. Og det er frelse av nåde gjennom tro.
I Hebreerbrevet kan vi lese hvordan forfatteren ramser opp at Abraham og de andre patriarkene i GT ble frelst ved tro på den nåde som ble symbolisert gjennom dyreoffringene. Ingen av oss kan vise til gjerninger som frelsesgrunnlag. Gjerninger handler om å lyde Guds vilje, ikke om å bli frelst. Det var særlig viktig for det folket som JHVH inngikk en evig pakt med, at de holdt seg til Hans vilje. Dette er fortsatt av samme betydning i dag. Guds vilje forandrer seg ikke, heller ikke vår frelsesvei eller vår vilje til lydighet mot Guds instruksjoner. Heller ikke pakten.
Den Nye Pakt er en fornyelse av, og bygger på grunnlaget i, Den Gamle Pakt. Uten grunnlaget i GT eksisterer det ikke noe NT. Disse to delene er beskrivelser av en lang prosess utstrakt gjennom flere årtusener, og som henger sammen med seg selv. Overgangen til NT er ikke et brudd med det foregående, det er en synkronisert forlengelse av det foregående, GT.
Det er dette de messianske jøder forstår på et langt dypere plan enn jeg har hørt noen kristne gjøre. Det er de som sitter med nøklene til å forstå sammenhengen og den røde tråd som tråkler seg jevnt og trutt ned igjennom den historien Bibelen beskriver og frem til i dag, og langt inn i tusenårsrikets fred med Jeshua som konge i Jerusalem. Når han gjenopptar makten på jorden, vil han holde seg til den instruksjon (Torah) som han selv har gitt og levde etter da han var her første gang, den lov som var skrevet, ikke den muntlige. Han vil overholde sitt løfte om et syvende årtusen med ‘shabbat’, en fredshvile fra 6.000 år med synd og krig. Ukens syv dager, er et bilde på de syv årtusen. Den syvende dagen er symbol på tusenårsriket med fred og hvile fra synd.
Jeg skal forsøke å kommentere de skriftsitatene du gir, men først vil jeg be deg om å svare meg på det spørsmålet du hittil har unngått ved å avlede til andre personer og grupper. Hvis du klarer å holde denne tematikken på et teoretisk plan, så ber jeg deg om å se hvilken logisk inkonsekvens det ligger i å trekke ut ett bud av en rekke på ti, og legge dette under andre regler enn de resterende ni budene. Jeg snakker ikke om at du ønsker å bryte noen av budene, jeg snakker ikke om deg. Jeg snakker om den teoretisk sett logiske konsekvens. Jeg håper du klarer å skille her.
Hvis det skulle være slik at de ti bud er opphevet som instruksjon for mennesket, slik du sier, da er det ikke bare ett av budene som er opphevet, men alle ti. Konsekvensen av dette er faktisk, enten du liker det eller ei, uansett hvem du har drøftet dette med tidligere eller ei, - at hvis man kan bryte det ene budet, så kan man naturlig nok også bryte det andre og tredje og fjerde. Er du ikke i stand til å se denne logikken? Jeg anklager deg ikke for å bryte disse budene, jeg ber deg kun om å forstå den logiske konsekvensen av det du forfekter.
Du tror at de ti bud er opphevet, på den ene siden. På den andre siden, tror du at de er nedlagt i hjertet. Forstår du den logiske bristen som da også ligger i at – hvis loven er nedlagt i ditt hjerte, så kan den ikke være opphevet? Den er istedet blitt bekreftet som fortsatt gyldig! Hvis ikke ville den ikke vært nedlagt i hjertet! Forstår du meg? Det er ingen forskjell på den tibudslov som er nedlagt i hjertet gjennom tro og ånd og nåde og kjærlighet, og den lov som er skrevet med bokstaver. De er helt like innholdsmessig.
Det som er forskjellen på GT og NT, er at i GT var loven skrevet på tavler og i skriftruller, mens i NT er den skrevet både på tavler, i Bibelen, og i hjertet. Det eksisterer ingen erstatning her, ellers ville JHVH være veldig vanskelig å stole på. Hva er det han egentlig mener? Har han et splittet sinn og en delt vilje? Hvem er Han og hvordan kan jeg forstå meg på Ham? Hvorfor er han så ustadig, ulogisk og forvirrende? Dette er høyst betimelige spørsmål. Er JHVH, vår Gud, himmelens og jordens skaper, slik? Nei, jeg tror ikke det.
Du bruker mye spalteplass på å henvise til skriftsteder som viser at loven ble gitt til jødene. Som om jeg hadde sagt at den ikke ble det. Men da har du misforstått. Det jeg har sagt er at den ikke bare ble gitt til jødene, men at den har universell verdi. Den ble innstiftet ved skapelsen, og det er derfor naturlig å tenke at den var i funksjon allerede da, sammen med flere andre deler av loven som ble gitt til Enok, til Noa, til Abraham og suksessivt videre frem til loven ble gitt skriftlig til Moses på Sinai. Da hebreerne fikk stentavlene, fikk de antakelig på skrift en del av det de allerede hadde lært gjennom generasjonene gjennom de fedrene som holdt seg nær JHVH.
Men dette er tiden før Sinai. Hva med tiden etter Golgata? Hvis du leser Rom. 11, så vil du se at Paulus bruker en metafor for forholdet mellom hebreere og hedninger. Vi som ikke-jøder er viltvoksende oljekvister som er podet inn i et edelt oljetre, et bilde på jødene. Hvis GT hadde status som ”opphevet”, og bare NT gjaldt i dag; - hvilket tre skulle vi hedninge-podekvister podes inn i da? Da ville det ikke finnes noe tre å podes inn i...
Har du tenkt på det? Det treet som du og jeg er podet inn i, er det jødiske, hebraiske oljetreet. Og på det treet holdes det shabbat like frem til i dag. Like frem til i dag. Vi er ikke podet inn i Romerkirken eller i soldyrkelsen på ‘soldagen’ (sunday) eller noe annet fundament. Vi er heller ikke podet inn i pinsebevegelsen eller statskirken. Vi er podet inn, og får vår næring fra, roten i det edle, jødiske oljetre.
Konsekvensen av dette er klar. Hvis man som hedning prøver å ‘avskaffe’ noe av det som står i GT, så vil man i praksis sage av den greina man selv sitter på, den greina som er ment å forbli innpodet en gang for alle. For den innpoda greina har sitt fundament i stammen og roten, og ikke minst sevjen fra roten som går ut til alle grenene. Vi som hedninger er prisgitt den samme pakt som ble gitt til Abraham, Isak, Jakob, Moses, osv. Det er ingen forskjell på dette. Hvis det var det, måtte vi snakke om et helt nytt tre ved siden av det gamle. Men det er ikke hva Paulus sier i sitt bilde. Han holder seg til ett tre, det samme gamle treet, som vi alle får næring fra.
De ti bud er noe av essensen i dette oljetreets rot. Det er en paktskontrakt skrevet med JHVHs egen finger i stein. Hvis en villkvist vil ha del i sevjen fra roten, må man nødvendigvis ta det man får; og det innebærer faktisk shabbat, på lik linje med de resterende ni budene. Det er ingen snarvei ut. Det er helt riktig at de ti bud ble gitt til jødene. Men det er dette jødiske treet som du og jeg er podet inn på. Derfor skrev jeg at loven ikke bare er gitt til jødene, og siktet til at den også er gitt til hedninger som tror på den jødiske Messias. For frelsen kommer fra jødene.
SKRIFTSTEDENE
Og nå skal jeg prøve å svare deg på de skriftstedene du siterer. Det som er konsekvensen av din fremleggelse, er at du trekker enkeltsitater ut av sin sammenheng, sin kontekst, og setter dem sammen med hverandre, slik at det tilsynelatende kan se ut som de har innbyrdes overensstemmelse og snakker med utvetydig stemme. Men hvis vi tar en titt på konteksten, skal det ikke så mye til før man oppdager at disse sitatene snakker om ulike forhold, og at det de snakker om ikke lar seg forene med din konklusjon om at de ti bud er ‘opphevet’ eller ‘erstattet’.
Kolosserne 2:14 er skrevet i en sammenheng. Og her er den:
”12 For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på Guds kraft, han som reiste Kristus opp fra de døde. 13 Dere var døde på grunn av misgjerningene og deres uomskårne kjøtt og blod. Men han gjorde dere levende sammen med Kristus da han tilga oss alle våre misgjerninger. 14 Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud; han tok det bort fra oss da han naglet det til korset. 15 Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seierherre over dem på korset.”
Her står det ikke at Guds skrevne lov er slettet. Det står at gjeldsbrevet, eller skyldbrevet, ble slettet gjennom Jeshuas død og oppstandelse. Hva betyr så det? Paulus skriver bl.a. i Romerbrevet hvordan vi blir gjort oppmerksom på at vi er syndere når vi ser oss selv i lys av lovteksten. Det er da vi skjønner hva som er rett og galt. Og når vi skjønner dette, kan vi be om nåde gjennom Jeshuas forsoningsverk.
Gjeldsbrevet er den status vi ender opp med når vi ikke klarer å frelse oss selv ved egne gjerninger! Gjeldsbrevet er det anklageskrift som rettes mot oss fordi vi er syndere uten evne til å frelse oss selv. For ‘vi har alle syndet og fattet Guds ære’… Vi har alle en gjeld hengende over oss i kraft av vår syndige natur. Men denne gjelden er slettet av Jeshua, fordi Han tok på seg vårt gjeldsbrev, Han tok straffen som vi skulle hatt (Jes 53). Jeshua slettet ikke loven, han slettet den gjelden som vi har fått på grunn av loven, fordi vi bryter den og synder. Forstår du hva jeg mener med dette?
Neste sitat er fra 2 Kor. 3:5-16, og her er konteksten:
“3 For dere viser at dere er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste. Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod.
4 Denne tilliten har vi til Gud ved Kristus. 5 Vi er jo ikke selv i stand til å tenke ut noe på egen hånd. Det er Gud som gjør oss i stand til det, 6 han som også gjorde oss til tjenere for en ny pakt som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. 7 Selv dødens tjeneste, som bygde på bokstaver hugget i stein, var omgitt av en slik herlighet og glans at israelittene ikke klarte å se på ansiktet til Moses. Så klart strålte det, enda glansen tok slutt. 8 Hvor mye klarere stråler ikke da glansen fra Åndens tjeneste? 9 For hadde den tjeneste som fører til fordømmelse, en herlig glans, så må den tjeneste som fører til rettferdighet, stråle med en enda rikere glans. 10 Ja, det som den gang strålte så klart, har nå helt mistet sin glans. For nå stråler en herlighet som er så uendelig mye klarere. 11 Men når det som tok slutt, strålte så herlig, hvor mye herligere er ikke da glansen av det som består?
12 Siden vi har et slikt håp, går vi fram med stor frimodighet. 13 Vi gjør ikke som Moses, som la et slør over ansiktet for at ikke Israels folk skulle se at glansen bleknet og tok slutt. 14 Likevel ble deres sinn forherdet. For helt til i dag er dette sløret blitt liggende når det leses fra den gamle pakt, og det blir ikke fjernet, for det er i Kristus det blir tatt bort. 15 Ja, også i dag ligger sløret over deres hjerter hver gang det blir lest fra Moseloven. 16 Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort. 17 Herren, det er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet. 18 Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.”
Her snakker Paulus om forskjellen på den første pakt (GT) og den fornyede pakt (NT). Han forklarer at selv den første pakt med lovtekst på stentavler, var herlig og mektig og utstrålte Guds prakt og ære, selv om den var ute av stand til å frelse noen, da som nå. Bokstavens hensikt var ikke å frelse, men å opplyse om synd, og å veilede bort fra synd. Men resultatet var at når dette ikke ble overholdt, så sto man faktisk skyldig til døden. Sterk kost, men likevel den konsekvens som Gud hadde gitt. Og slik sett er vi alle skyldig til døden i lys av budene.
Derfor kan budene ikke gi evig liv. De kan gi oss et gudfryktig liv her på jorden, men de gir ikke evig liv. Derfor ‘slår de ihjel’… Dvs. så lenge de ikke kan gi frelse til evig liv, så bringer de evig dødsstraff. Derfor står det at ‘bokstaven slår ihjel’. Det er fordi budene i seg selv dømmer enhver som ‘speiler seg i dem’. Det står derfor ikke her at budene er opphevet. Det står bare en bekreftelse på at budene ikke kan gi evig liv, men det kan ånden, for den er gitt gjennom Jeshua, som har sonet skylden og gjelden på våre vegne! Budene, bokstaven, er god og rett, men hvis man ender opp i en runddans med å prøve å frelse seg selv gjennom lovgjerninger, så vil man aldri komme i mål, og det vil ende i død. Det er bare nåden som gir evig liv, og den blir kanalisert til oss gjennom Jeshuas verk og gitt gjennom Ånden. Men her må det være klart at loven og Ånden samstemmer i hensikt, nemlig et liv i tråd med JHVHs gode vilje for oss, selv om det bare er Ånden som evner å gi oss liv, ikke bokstaven i seg selv.
Neste sitat, Efeserne 2:15, og her er konteksten:
“11 Dere, som en gang var hedninger av fødsel, ble kalt uomskårne av dem som kalles omskårne, de som er omskåret på kroppen, av menneskehånd. 12 Husk at dere den gang var uten Kristus, utestengt fra borgerretten i Israel, uten del i paktene og løftet, ja, uten håp og uten Gud i verden. 13 Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, kommet nær på grunn av Kristi blod.
14 For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp 15 har han opphevet loven med dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg. 16 I én kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet. 17 Han kom og forkynte det gode budskapet om fred både for dere som var langt borte, og for dem som var nær. 18 Gjennom ham har både vi og dere adgang til Far i én Ånd. 19 Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie. 20 Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. 21 Han holder hele bygningen sammen, så den vokser til et hellig tempel i Herren, 22 og i ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden.”
Hvis du ser på sammenhengen verset står i, kommer det frem hvilken lov det er snakk om. Jødene var bedt om å holde seg borte fra hedningene, og leve sammen som Guds folk, og tilbe JHVH. De skulle ikke tilbe hedningenes guder eller sågar gifte seg med folk fra andre folkegrupper. De skulle holde ekteskapene innbyrdes i folket, og være et avsondret, hellig folk, satt til side fra alle de andre folkeslagene.
Paulus skriver dette brevet til hedninger: "dere, som en gang var hedninger av fødsel", osv. Det han formidler her, er at det stengsel som avsondret jødene fra hedninger, ikke lenger står der, så lenge hedninger slutter seg til jødene i troen på Jeshua. Det er denne skilleveggen mellom jøde og hedning det er snakk om her, og ikke de ti bud. Det er veldig lett å se. ”Dere er ikke lenger fremmed og utlendinger”, skriver han. Nei, fordi nå er vi hedninger podet inn i den jødiske og israelittiske stamme og rot!
Derfor er skilleveggen borte mellom oss og jødene, vi er medborgere og Guds familie. Vi er sågar ‘bygget opp på apostlenes og profetenes grunnvoll’, og hvilken grunnvoll hadde disse? Jo, det var selvsagt den skrevne Moselov inklusiv de ti bud. Ergo er vi podet inn på denne instruksjonen. Slik det høres ut på deg, så har det oppstått et skille mellom jøde og hedning. Men saken er stikk motsatt. Skilleveggen er tatt bort. Ikke de ti bud, men det som tidligere skilte oss fra de ti budene. Nå, derimot, er vi podet inn i Torahen gjennom medborgerskap i pakten, som er premissleveradør for Jeshuas forsoningsverk. Torahen er selve grunnmuren i pakten. Og Jeshua er hjørnestenen i denne grunnmuren.
Neste sitat er fra Hebreerne 7:18-19, og konteksten er denne:
”11 Dersom fullendelsen kunne nås gjennom det levittiske prestedømmet, som folket var bundet til ved loven, hvorfor måtte det da komme en prest av et annet slag, en som kalles prest av samme slag som Melkisedek og ikke som Aron? 12 Når prestedømmet blir forandret, er det nødvendig at også loven blir forandret. 13 For han det er tale om her, hørte til en annen stamme, og ingen fra den stammen har gjort tjeneste ved alteret. 14 Det er velkjent at vår Herre stammer fra Juda, og Moses har aldri sagt noe om prester fra den stammen.
15 Alt dette blir enda tydeligere når det står fram en annen prest, som er lik Melkisedek. 16 Han er ikke blitt prest gjennom en lov som krever en bestemt avstamning, men gjennom kraften i et uforgjengelig liv. 17 Han får jo dette vitnesbyrdet:
Du skal til evig tid være prest
av samme slag som Melkisedek.
18 Dermed blir et eldre bud opphevet fordi det er svakt og unyttig. 19 Loven førte jo ikke noe fram til fullendelse. Men nå kommer noe bedre, et håp som gjør at vi kan komme Gud nær. 20 Dette har ikke skjedd uten ed. De andre ble prester uten ed, 21 men denne ble innsatt med ed av Gud, som sier: Herren har sverget og angrer det ikke:
Du skal til evig tid være prest.
22 Derfor er den også så mye bedre, den pakten Jesus går god for.”
Her snakker forfatteren om det aronittiske prestedømme som ivaretok offertjenesten og forvaltet opprettholdelse av frelse ved nåde gjennom dyrenes stedfortredende død for menneskene, som forbilde på Jeshua. Det var en lov som sa at det var Arons etterkommere som skulle ha dette vervet. Dette var strengt overholdt. Når så Jeshua kommer og fullbyrder offertjenesten, så kommer han ikke fra det aronittiske slektstre, dvs. levitter fra Levi stamme, men fra Juda stamme (Isais rotskudd)!
Jeshua bryter med regelen om at ypperstepresten skal være fra Levistammen. Det er denne loven det står om her, ikke de ti bud og ikke Moseloven for øvrig. Det er snakk om at Jeshua ikke oppfyller betingelsen om å være aronitt, han er judaitt! Han oppfyller en annen betingelse og profeti; og det er å være prest ‘på Melkisedeks vis’. Det som før var ‘svakt og unyttig’ var at dyr ble brukt som soning for synd. For dette førte ikke fram til fullendelse. Det er bare Jeshuas soning som fører fram til fullendelse. Derfor kommer det ‘noe bedre, et håp som gjør at vi kan komme Gud nær.’ Det er ikke de ti bud som var ‘svakt og unyttig’, men den gamle offertjenesten. Viktig å se forskjellen!
Over til neste sitat fra 1. Kor 16:2, og her er konteksten:
“Når det gjelder innsamlingen til de hellige, skal også dere gjøre slik jeg har pålagt menighetene i Galatia. 2 Første dag i uken skal hver enkelt av dere hjemme hos seg selv legge til side så mye som dere er i stand til, for at innsamlingen ikke først skal begynne når jeg kommer. 3 Når jeg er kommet, skal jeg gi anbefalingsbrev til dem dere finner skikket, og sende dem til Jerusalem med gaven. 4 Om det er nødvendig at også jeg reiser, kan de dra sammen med meg.”
Du bruker dette skriftstedet som argument for en forflytning av shabbat over til søndag, eller den første dag i uken. Men denne sekvensen handler hverken om shabbat eller søndag, eller hviledag i det hele tatt. Den handler om en innsamling av midler til de som reiser rundt og forkynner Ordet. På den første ukedag skal man legge av så mye man er i stand til av økonomiske midler, så vil det senere bli samlet inn og sendt dit det er tenkt. Dette har ingenting med temaet shabbat å gjøre i det hele tatt!
Neste sitat er fra Apostlenes Gjerninger 20:7, her er konteksten:
“4 Som reisefølge hadde han Sopatros fra Berøa, sønn av Pyrros, videre Aristarkos og Sekundus fra Tessalonika og Gaius fra Derbe, dessuten Timoteus, og fra Asia Tykikos og Trofimos. 5 Disse dro i forveien og ventet på oss i Troas. 6 Men vi selv reiste fra Filippi noen få dager etter de usyrede brøds høytid. Fem dager senere traff vi dem i Troas, hvor vi ble en uke. 7 Den første dagen i uken var vi samlet for å bryte brødet. Paulus talte til dem, og han holdt på helt til midnatt siden han skulle reise neste dag. 8 Vi var samlet i en sal i øverste etasje, og der var det mange lamper.”
Her står en reisebeskrivelse som ble gjort av apostler. I løpet av denne reisen, fortelles det om at de ved en anledning samlet seg rundt bordet for å spise mat den første dag i uken. Det står ingenting om at dette er en praksis som er ment å holdes blant alle kristne til evig tid, og som i tillegg tilsidesetter den shabbat som JHVH innstiftet ved skapelsen. Det er ikke mulig å utlede noe sånt fra denne teksten. Apostlene spiste sannsynligvis, akkurat som vi gjør, hver eneste dag, og brøt derved brødet (holdt måltid) hver dag i uken, inklusiv den første.
Vers 7 forteller om hva de gjorde denne ene bestemte dagen, det står ikke at de holdt hviledag den dagen, eller at de holdt pesach-måltid (nattverden). Tvert imot står det at dette skjedde etter de usyrede brøds høytid som varer en uke og som innledes med pesach-måltidet (seder). Det var pesach seder Jeshua delte med sine disipler før han skulle henrettes. Det var dette som senere har blitt referert til som nattverden. Det står heller ikke at de brøt brødet som begynnelse på en tradisjon der shabbat ble forflyttet fra den syvende til den første dag i uken.
Dessuten er det godt å få med seg følgende detalj; den jødiske kalender teller døgnet fra kvelden ved solnedgang og til neste kveld ved solnedgang. I Israel blir det ca i 18-tiden. Derfor – når disiplene samlet seg den første dag i uken, så gjorde de dette på lørdag kveld, etter at shabbaten var gått ut ved solnedgang. Det var da den første dagen begynte. Det kan vi se ut fra den videre teksten som sier: ”Paulus talte til dem, og han holdt på helt til midnatt siden han skulle reise neste dag”... Her ser det ut til at de kom sammen lørdag kveld, for det står i vers 8 ”Vi var samlet i en sal i øverste etasje, og der var det mange lamper”. Trenger man lamper i dagslys? Neppe, det er noe man trenger om kvelden etter at solen har gått ned.
Paulus holdt på med sin tale fra kvelden etter solnedgang helt til midnatt. Det er tvilsomt at han holdt på fra det vi ville kalle søndag morgen ved soloppgang og helt fram til midnatt, natt til mandag. Det ville blitt gresselig lenge. Helt urimelig å anta. Han skulle jo reise videre dagen etter, dvs på dagtid den første dagen, altså søndagen. (Eller kanskje det sikter til mandagen?) Derfor benyttet de seg av å samles til et måltid og høre Paulus tale kvelden i forveien, lørdag kveld etter solnedgang. Dette er ikke vanskelig å forstå. Det er svært enkelt, når man kjenner til hvordan den hebraiske bakgrunnen må leses inn i versene for at de skal få frem sin egentlige betydning.
Det har aldri vært apostlenes hensikt å forandre hviledagen til en annen ukedag. Aldri. Det er simpelthen utenkelig. Noe av grunnen til at du og jeg overhode debatterer dette i dag, er at vi lever i tiden etter Konstantin den 1. og hans erklæring om at den hedenske soldagen skulle være felles høytidsdag for alle, inklusiv kristne. Apostlene holdt ikke gudstjeneste og gikk ikke i synagogen på dagtid den første dag i uken, det står det ingenting om i denne teksten eller noen andre steder i hele Bibelen. De hadde dette bestemte samværet ved én gitt anledning lørdag kveld. Det er det hele. Ikke nok til å utlede forsvar av søndagsfeiring, synes jeg.
Neste sitat er fra Galaterne 4:9-11, og står slik:
”Den gang dere ikke kjente Gud, var dere slaver under guder som ikke er virkelige guder. Men nå når dere kjenner Gud – ja, mer enn det, når dere er kjent av Gud – hvordan kan dere da vende tilbake til disse svake og fattige grunnkreftene? Vil dere slave under dem igjen? Dere holder nøye regnskap med dager, måneder, høytider og år! Jeg er redd at jeg har strevd forgjeves med dere.”
Fotnote til disse versene sier dette: “Grunnkreftene: makter som ble tilbedt og dyrket i hedenske religioner; de ble ofte satt i forbindelse med naturkrefter, særlig de fire grunnelementene jord, vann, luft og ild, og med himmellegemer. Jf. Kol 2,8.20.”
Galaterbrevet er skrevet til hedningefolk som før levde i henhold til hedenske religioner, og hedensk kalender og hedenske høytider. Han snakker ikke her til jøder som har holdt seg til Herrens høytider og Herrens Shabbat. Han snakker til hedninger om det avguderi de bedrev før, og var på vei tilbake til i et slaveri som Jeshua hadde frelst dem i fra. Viktig å vite hvem han skriver til for ikke å forveksle det med en angivelig ‘avskaffelse’ av nettopp det rene livet i Jeshua som var gitt gjennom Abrahamspakten med sin Torah og de ti budene, inklusiv shabbat.
Denne artikkelen er et svar til en artikkel av Olav Fjærli som argumenterer til forsvar for søndagen som hviledag for kristne. For å se sammenhengen i argumentasjonen, kan du lese hans artikkel på Bibelfellesskapet.net: Sabbat eller søndag?