FLYANGREPET PÅ EGYPT OG FRIGJØRINGEN AV JERUSALEM
Av Roy Otto Dyrli
Målene var fordelt og distansene utregnet slik at alle flyplassene kom til å bli angrepet samtidig. Dette høres enkelt ut, men var betydelig vanskeligere å gjennomføre. 200 fly skulle i lufta uten å bli sett på Egyptiske radarskjermer, og målene lå slik at noen kunne nåes med innflyging fra Middelhavet, mens andre bare kunne rekkes ved at man fløy ut i lav høyde over Akababukta.
Flyene var synlig på Egyptisk radar i det de tok av, men de forsvant så fra radarskjermene like fort som de hadde lyst opp, og i Egypt ser ingen ut til å ha skjønt at flyene gikk ut over Middelhavet i absolutt minimum høyde, bare 30 meter over bølgene.
Vel ute og i posisjon startet innflygingen. En av flygerne fortalte senere at han så rett frem, på kompasset og høydemåleren. Han turte ikke se til siden av redsel for å gå i bølgene.
I mellomtiden gjorde Egypt en kjempetabbe ved å stenge ned bakke-til-luft forsvaret. I Egypt var man redd for at egyptiske opprørere skulle prøve å skyte ned flyet med feltmarskalk Abdel Hakim Amer og gen. lt. Sidqi Mahmoud som skulle flys ut til styrkene i Sinai for å ha møte med generalene som nå var stasjonert syd for Israels grense.
Dette fikk liten betydning, ettersom de Israelske flyene kom inn godt under radarhøyden og vel under minstehøyden for de russiske SA-2 bakke-til-luft rakettene. Jordansk radar oppdaget flyene på vei ut Akaba-bukta og sendte kodeordet for krig til Egypt, men egypterne var allerede for sent ute til å kunne foreta seg noe. Flygerne satt i messa, og flyene stod i stor grad enten tomme eller under tanking på åpne oppstillingsplasser.
Bare flyplassen i Al Arish ble spart, ettersom Israel hadde planer om å ta denne i bruk så fort den var tatt. Bare 4 egyptiske treningsfly var i lufta da angrepet startet, og angrepet gikk følgelig bedre enn noen på forhånd kunne ha håpet.
Etter å ha levert lasten fløy IAF flyene rett hjem til Israel, korteste vei, ble tanket og lastet, før de returnerte for nok et angrep. Fasiten for dagen ble at 338 egyptiske fly ble ødelagt og 100 piloter drept. Alle TU-30 bombefly, 27 av totalt 40 IL-28 bombere, 12 su-27 jagerbombere, over 90 MIG-21, 20 MIG-19, 25 MIG-17 og over 30 helikopter og transportfly ble ødelagt i løpet av de to angrepsbølgene. Dette utgjorde ca 80% av det egyptiske flyvåpenet.
Israel mistet 19 fly, de fleste ble skutt ned av antiluftskyts, bare 2 i luftkamp, og et av eget antiluftskyts da det skadet og uten radio kom inn over Israel i feil sone. Fasiten var at Egypt nå i praksis var uten luftstridskrefter, og at Israel sto fritt til å angripe den egyptiske hæren i Sinai fra lufta. I Vesten trodde ingen på nyhetene Israel slapp ut, dels fordi tallene var for fantastiske, og dels fordi Egypt fortalt at de hadde vunnet et stort luftslag over Sinai og nå var klare til å angripe Israel.
Blant dem som trodde egypterne var kong Hussein av Jordan, som satt og så på radaren de Israelske flyene komme tilbake fra Egypt og trodde at det var Egypterne som nå angrep Israel. Nasser brukte forvirringen de første fire timene for alt den var verdt, og klarte å overtale kongen til å gå til angrep. Det skulle bli kongens største feilgrep i hele hans regjeringstid.
Strategiske planer overlever ikke kontakt med fienden
Israels plan var å slå ut det Egyptiske luftforsvaret for deretter å angripe den egyptiske hovedstyrken både fra lufta og i fronten, mens de slapp fallskjermjegere i det egyptiske bakrommet der de skulle slå ut artilleri-posisjoner og avskjære forsyningskjeden.
De hadde ikke tenkt å angripe hverken Jordan eller Syria så lenge de angrep egypterne, i nord og øst var det bare forsvar som gjaldt. Etter at Egypts hær i praksis var blindet etter luftangrepet, kunne nå de israelske styrkene kjøre rundt Egypterne og angripe dem fra siden, bakfra og fra lufta etter ønske.
Det er likevel sånn at ingen slagplan overlever kontakt med fienden, og slik ble det også nå. Kl 09.30 startet skytingen rundt Jerusalem og kl 1000 startet Jordanerne artilleriangrepet på Tel Aviv, Ramat David i Galilea og Jerusalem, der Vest-Jerusalem nå begynte på bli truffet med tungt artilleri i Abu Tor området, rett nedenfor Hotel King David.
Kl 1030 sendte Levi Eskol en melding til Jordan via den norske FN generalen Odd Bull om at Israel ikke hadde til hensikt å angripe Jordan. Kong Hussein svarte at ‘loddet var kastet’.
Kl 11:50 angrep så Jordan Netanyah, Kfar Sirkin og Kfar Saba med Hawker Hunter jagerbombere. Afula og småsteder i Jezreel dalen ble også angrepet. Israel hadde bare en reservestyrke ved Jerusalem, og diskusjonen gikk nå høyt mellom generalene og regjeringen om de skulle benytte anledningen til å ta Jerusalem. Både Eshkol og Dayan sa på dette tidspunktet nei.
12:30 angrep Israel så Jordans to flybaser, samt en av Iraks baser. Taktikken var den samme som i Egypt; å bombe stripa først slik at ingen fly kunne komme i lufta, for deretter å komme tilbake å skyte opp alle flyene som stod parkert.
Overraskelsesmomentet var for lengst tapt, men likevel mistet Israel bare ett fly i disse angrepene.
Kampen om Jerusalem
Jordan gikk nå til angrep mot Vest-Jerusalem i området sør for vindmølla, mot den såkalte Government House høyden. Dette området var demilitarisert og her hadde FN hovedkvarteret. De åpnet også ild mot nærliggende Ramat Rachel, the Allenby Barracks og Abu Tor.
En fremskutt patrulje gikk mot Ramat Rachel, men kom under ild fra 4 sivile, inkludert en direktørfrue som skjøt mot dem med en god gammel Tsjekkisk mauser (undervurder aldri en mauser).
Israelerne fikk nå summet seg, og en bataljon fra Jerusalems reservebrigade startet motangrepet mot FN-området. Jordanerne forsvarte seg hardt, slo ut to Israelske tanks, men måtte til slutt gå tilbake.
En nordmann utmerker seg stadig både før og under 6-dagers krigen. Igjen ble General Odd Bull en del av begivenhetene da han måtte be Israelerne holde igjen ildgivingen mot FN-området. Grunnen var ifølge ham at de fleste jordanerne hadde trukket seg ut.
Kampene fortsatte likevel 4 timer til før de siste Jordanerne måtte trekke ut og over dalen. På det tidspunktet hadde den israelske oberstløytnanten Asher Dreizin som ledet styrken, bare 10 mann igjen uten skader, selv var han også såret 3 ganger.
Mørket faller på
Mørket brakte ingen fred denne kvelden i Jerusalem. Jerusalem brigaden prøvde i løpet av natten å omringe gamlebyen fra sørsiden, mens Harel Brigaden og 55. fallskjermbrigade, som hadde blitt frigjort fra Sinai etter morgenens mer enn vellykkede flyangrep, nå hadde kommet opp til byen og prøvde å omringe gamlebyen fra nordsiden.
Med stridsvogner lånt fra Jerusalem brigaden gikk de nå over demarkasjonslinjen og angrep politistasjonene og etterhvert Ammunition Hill.
Jordanerne, som lå i forberedte posisjoner, gjorde hard motstand og nesten alle de israelske offiserene falt i disse angrepene. Bare to kompanisjefer overlevde. Dette stoppet på ingen måte Israelerne, som ledet av tilfeldige korporaler fortsatte angrepet igjennom skyttergraver og bunkere, ofte med kniv og bajonett i de trange løpegravene. 36 israelere og 71 jordanere falt i disse kampene.
Også i området rett nord for Damaskus porten, ved Nablus road og Salah al-Din gaten, ble kampene harde, og jordanerne trakk seg først tilbake da de hadd 45 døde og 142 sårede.
Jordanerne holdt nå på å bli omringet, etter at den israelske 71. bataljon hadde brutt igjennom både piggtråd og minefelt lenger nord for byen, og nå kom inn på Mount Scopus. Både retrett og forsyningsveier ble nå i rask rekkefølge stengt, og etter en kort kamp trakk jordanerne seg nå ut av den amerikanske kolonien, rett nord for Herodes porten.
De hadde likevel ikke gitt opp kampen, og sendte nå inn den Jordanske 60. brigade med forsterking av en infanteribataljon. De ble raskt oppdaget av Israelerne og kom under intens artilleri-ild. Målet deres hadde vært å ta tilbake Mount Scopus, men nå ble de stedet slått ut og drevet ut.
Angrepet på gamlebyen
7. juni opprant med fortsatt harde kamper, og da Dayan fikk vite at FN jobbet for å få til en våpenhvile, gav han nå ordre om å angripe Gamlebyen, uten å spørre regjeringen først.
Med 3 fallskjerm-bataljoner angrep han nå mot gamlebyen fra høydene nord og øst for byen. Til slutt slo Mordechai Gurs bataljon seg inn i byen igjennom Løveporten med ordre om ikke å bruke tunge våpen inne i gamlebyen.
Vel inne i byen møtte de liten motstand, og ‘Motta’ Gur kunne etterhvert sende ut følgende melding over radioen; “Tempelhøyden er på våre hender”!
Ekkoet fra fortiden
2800 år BCE skrev profeten Yeshiahu, eller Jesaiah som vi kaller ham, disse versene i det 66. kapitellet:
"Hør! Larm fra byen! En røst fra templet, Herrens røst, han som gjengjelder sine fiender det de har gjort! Før hun var i barnsnød, har hun født. Før veene kom over henne, har hun født et guttebarn til verden.
Hvem har hørt slikt? Hvem har sett slike ting? Kommer et land til verden på én dag, eller blir et folk født på én gang?
For Sion har vært i barnsnød, og med det samme har hun født sine sønner.
Skulle jeg åpne morslivet og ikke la barnet bli født? sier Herren. Eller skulle jeg som lar barnet bli født, lukke morslivet igjen? sier din Gud.
Gled dere med Jerusalem og juble over henne, alle dere som elsker henne! Fryd dere, ja, fryd dere med henne, alle dere som sørger over henne!"
Noen var med
Times of Israel brakte 7. juni 2012 en artikkel med bildene til en av soldatene som var med inn i byen, Yossi Shemy, bilder som aldri før hadde vært offentliggjort. Bildene er fortsatt private og ikke tillatt for offentlig bruk, men vi kan linke til den opprinnelige artikkelen med historien hans, noe vi har gjort under. Der kan dere lese historien slik en fallskjermjeger opplevde den.
