HebraiskTro.no


ENOKS BOK - EN GJENFUNNET SKATT


Av Kris Guleng


















Boken ble en periode regnet som hellig innen deler av jødedommen og tidlig kristendom, og den blir til og med ordrett sitert i Det Nye Testamente (Judas brev), der forfatteren betegner Enok som profet. I mange hundre år var den ukjent for den kristne verden i Vesten. Den ble først gjenoppdaget i 1773 i Etiopia og senere er den også funnet i flere eksemplarer i de berømte Dødehavsrullene (1947). Enoks bok har faktisk vært en del av Den Etiopiske Bibels kanon i alle århundre. Dette indikerer sterkt hvor høyt den har vært aktet som autorativ.


Boken gir bl.a. innføring i himlenes og englenes verden, Guds erkeengler og de falne engler, kampen mellom godt og ondt, Guds plan og falne englers opprør mot dette. Boken inneholder forbløffende innsikt i avanserte astronomiske forhold, den gir bl.a. beskrivelse av det vi i moderne tid kjenner som stjernekollaps og sorte hull. Den gir profetier om historiens gang, både globalt, og spesifikt i forhold til Israel.


Den gir fremfor alt fantastisk rike beskrivelser av ‘Menneskesønnen’, den benevnelse som Jeshua kanskje hyppigst brukte om seg selv for å klargjøre sin identitet som Guds Sønn og den sanne Messias (1Enok). Boken gir også en ny innfallsvinkel til begrepet ‘Yppersteprest etter Melkisedeks ordning’ som er brukt i Hebreerbrevet (2Enok). Menneskesønnen kalles i 1Enok den Salvede, den Utvalgte, han som skal frelse, og styre folkene med jernstav. Ordbruken har mye felles med Bibelens beskrivelser av Messias.


Enok/Henok betyr på hebraisk ‘innviet’ og boken omhandler tema som harmonerer med skriftsteder i Bibelen som, uten Enoks innsikt, kan virke uforståelige eller gåtefulle. Men sett i lys av Enoks åpenbaringer utdypes disse emnene på en helhetlig måte. Det er faktisk en hel del skriftsteder i Bibelen som ikke kommer til sin fulle betydning før man leser dem i lys av Enoks bøker. Dette er et viktig tankekors og bør vekke nysgjerrighet.


Det har lenge forundret meg hva begrepet ‘onde ånder’ består av. Jeshua drev ut disse åndene i stor skala og det virker som det var svært vanlig med åndebesettelse på hans tid. Flere steder i NT beskrives, med den største selvfølge, disse mystiske forhold; ånder i ‘varetekt’, åndehæren i himmelrommet, osv. Hva dreier dette seg om og hvordan hadde Jeshua og apostlene kjennskap til dette, siden det står lite beskrevet i GT?


Etter å ha lest Enoks bok, forstår jeg det. Her beskrives helt konkret hva som skjedde i åndeverdenen og på jorden i perioden før vannflommen, og årsakene til at verden ble så ond at Gud ville utslette den med en formidabel global naturkatastrofe. Det må ha vært forferdelige forhold menneskene levde under. Men hva dreide dette seg om?


La meg begynne med Det Gamle Testamentets opplysninger om Enok og hans samtid: "Enok levde i sekstifem år, og så ble han far til Metusalem. Etter at han hadde blitt far til Metusalem, vandret Enok med Gud i tre hundre år, og han ble far til sønner og døtre. Alle Enoks dager ble tre hundre og sekstifem år. Enok vandret med Gud, og så ble han borte, for Gud hentet ham." (1Mos 5:21-24)


"Da menneskene begynte å bli mange ut over jorden, og de fikk døtre, skjedde det: Guds sønner så menneskenes døtre, at de var vakre. Blant dem tok de seg hustruer, dem de selv valgte. ...

Det var kjemper på jorden i de dager, og også senere, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, og de fødte dem barn. Dette var de mektige menn som var fra gammel tid, de navngjetne menn.


Da så Herren at menneskets ondskap var stor på jorden, og at hver hensikt i hans hjertes tanker bare var ond hele dagen. Herren angret at Han hadde gjort menneskene på jorden, og Han ble sorgfull i sitt hjerte. Da sa Herren: De menneskene jeg har skapt, vil jeg utslette fra jordens overflate, ja, både mennesker og dyr, krypet og fuglene i luften, for jeg angrer at jeg skapte dem. Men Noah fant nåde for Herrens øyne." (1Mos 6:1:8)


Når bibelen her bruker betegnelsen ‘Guds Sønner’ (hebr: bene elohim), er dette det samme ordet i grunnteksten som brukes om engler. Guds Sønner er individer som er skapt direkte av Gud. Derfor kalles også Adam for Guds Sønn. Men alle Adams etterkommere ble kalt menneskesønner og menneskedøtre, for de er født av mennesker. Sett i lys av Enoks bok omhandler disse versene forunderlig nok den seksuelle omgangen mellom de falne englers slekt (Guds sønner) og menneskenes slekt (menneskenes døtre). Disse falne englene hadde kapasitet til å gjøre seg om til det de måtte ønske, i denne sammenheng ble de menneske-menn med forplantningsorganer og seksuelt begjær. Dette er fremmede tanker for oss, men dette er gammel kunnskap som har vært tapt altfor lenge. Nå har vi omsider muligheten til å lære om det.

 

De falne englene underviste menneskene i alle de okkulte hemmeligheter som Gud aldri hadde til hensikt å la menneskene få kjennskap til; trolldom, besvergelser, astrologi, bruk av urter/rusmidler, og mange andre ‘avsporinger’ i den åndelige verden. De underviste menneskene i å bruke ulike metaller til fremstilling av krigsvåpen, sverd, kniver, skjold, piler. De fremelsket destruktiv adferd som rivalisering og krig, lovløshet og utslettelse. Det står at de syndet mot menneskene, dyrene og naturen. Denne synden besto bl.a. i å eksperimentere med og manipulere skaperverkets DNA. De skapte hybride vesener, som Gud aldri hadde skapt eller tenkt skulle eksistere. Disse vesener var av kjempestørrelse, både mennesker og dyr. Dinosaurene var enorme og skjellettfunn av dem i vår tid avslører i hvilken grad de var i stand til å bringe omfattende ødeleggelse. Det er også gjort funn av kjempemennesker, som vitenskapen har vanskelig for å forklare.

 

Avkommet fra engler og menneskekvinner, de hybride kjempene (hebr: nefillim), var svært onde av natur og menneskene kunne ikke lenger leve side om side med disse uhyrlige skapningene som utnyttet og utbyttet alt de gjorde, åt opp deres avlinger og raserte det de bygde opp. De var også kannibaler, og det sier seg selv at menneskeheten befant seg under en akutt trussel om total utslettelse. Gud ville bevare den rene genetiske menneskeslekten han hadde skapt, selv om den var falt i synd. For å kunne det, måtte han utslette kjempene og dinosaurene fullstendig. Menneskenes klagerop til Gud ble etterhvert besvart, men til en svært høy pris.

 

Gud måtte fjerne de genmanipulerte artene fra jordens overflate og starte om på nytt med sitt falne skaperverk. Vannflommen var Guds måte å gjøre dette på. Noa var en ‘rettferdig’ mann som Gud utvalgte til å bevare menneskeslekten igjennom. Grunnteksten for dette utsagnet om hans rettferdighet, kan tolkes slik at Noas DNA var upåvirket av englenes eksperimentering, i tillegg til at han selvsagt var en Guds tjener. Gud hadde en frelsesplan for menneskeslekten, og den innebar å føre Menneskesønnen inn i verden for å sone med sitt blod for hele jordens skyld. Guds egen sønn måtte derfor nedstamme fra en ren slektsgren som ikke var infiltrert av englemanipulert DNA. Dette er store overbygninger av innsikt rundt både flommen, Jeshua og vår frelse.

 

Både Jeshua og apostlene satt inne med den kunnskapen som er formidlet gjennom Enok. Boken forteller om Guds domsoppgjør med de falne engler som forførte menneskene. De utslettede kjempenes hvileløse sjeler, er hva Enoks bok kaller ‘onde ånder’. Dette er en meget viktig brikke for å forstå hva Jeshua og disiplene forholdt seg til når de befridde besatte mennesker fra dette tyranniet. Kjempene hadde ånder til fedre, og mennesker til mødre. Da de døde, ble de ikke bare til jord, slik mennesket gjør som er av kjød alene. Nei, kroppen ble til jord, men ånden de hadde arvet fra sine englefedre, levde rastløst videre. Det var disse kroppsløse åndene som søker mennesker å ta bolig i, og dette var Jeshua klar over. Han visste hvem de var og hva han drev ut.

 

Paulus advarte mot denne delen av åndeverdenen da han skrev til Efeserne. Han må ha hatt god kjennskap til Enoks bok siden han skriver dette:

”Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan være i stand til å stå imot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i denne tidsalders mørke, mot ondskapens åndelige hærskarer i himmelrommet.” (Ef. 6:11-12)


I Det Nye Testamente i Judas brev finnes henvisninger til Enoks bok:

"Og de englene som ikke tok vare på sin myndighet, men forlot sin egen bolig, dem har Han bundet i evige lenker under mørke til dommen på den store dag. Slik var det med Sodoma og Gomorra og byene rundt dem. På samme måte gav de seg over til seksuell umoral og la seg etter fremmed kjød, disse er gitt som eksempel, og de lider under straffen i evig ild.” (Judas brev 6-7)


Følgende Bibelsitat er hentet fra Enoks bok kap. 1, vers 9:

”Enok, den sjuende etter Adam, profeterte også om disse menneskene og sa: Se, Herren kommer med ti tusener av sine hellige for å holde dom over alle, for å refse alle ugudelige blant dem for alle deres ugudelige gjerninger som de har begått på ugudelig vis, og for alle de harde ord som de ugudelige synderne har talt imot Ham." (Judas brev 14-15)


Judas brev trekker en parallell fra situasjonen før vannflommen til utslettelsen av Sodoma og Gomorra. Etter vannflommen forekom det også at det ble født kjemper. Goliat og hans brødre var noen av dem, og disse folkegruppene av kjemper kalles ‘rafaitter’. Sodoma og Gomorra kan ha vært oversvømmet av falne engler. På samme måte som i Noas dager, underviste de menneskene i okkulte hemmeligheter, i krigføring, og i alle slags seksuelle perversiteter, inklusiv sex med dyr.

 

Den klassiske tolkningen av synden i Sodoma og Gomorra er at den type utukt som ble begått var utelukkende av homofil karakter. Men parallellføringen mellom Noas dager og Sodoma og Gomorra viser at det handlet om adskillig mer enn som så. Det forklarer også hvorfor innbyggerne ville ha tak i de to Guds engler som var sendt til Lot for å advare ham. Befolkningen skjønte at det var engler. Lot tilbød dem sine døtre i stedet, og det kan tyde på at det ikke bare var homofile tilbøyeligheter hos innbyggerne, ellers ville vel ikke Lots døtre blitt foreslått. Men det var engler i menneskedrakt de ville ha. Det står at de gikk etter ‘fremmed’ kjød. Da kan det neppe dreie seg om homofili, siden ens eget kjød er kjent kjød, ei heller kvinner, siden dette også er kjent. Innbyggerne var vant til å velte seg i englesex, og for dette måtte de betale med total utslettelse.

 

Det er interessant at når Gud bruker totale utslettelsesmetoder over menneskene, så dreier det seg om denne bestemte formen for utukt mellom falne engler og mennesker. Både vannflommen og regnet av ild og svovel over Sodoma og Gomorra er drastiske virkemidler. I dette lyset er det svært forståelig at Gud brukte slike ekstreme midler for å beskytte sin plan for menneskeslekten og vår alles frelse. Det er kanskje nytt for oss å tenke på Bibelhistorien i lys av disse kunnskapene, men det er presis dette som gjør saken logisk. Denne engleverdenen blir nevnt også et annet sted i NT. Her fremkommer også denne underlige koblingen mellom tiden før flommen og tilstanden i de syndefulle byene Sodoma og Gomorra.


"For så sant Gud ikke sparte de engler som syndet, men kastet dem ned i avgrunnen og overgav dem til mørkets lenker, for at de skulle være i forvaring til dommen, og så sant Han ikke sparte den gamle verden, men bevarte Noah, én av åtte mennesker, rettferdighetens forkynner, og lot vannflommen komme over de ugudeliges verden, og så sant Han gjorde byene Sodoma og Gomorra til aske og dømte dem til ødeleggelse og gjorde dem til eksempel for dem som senere kom til å leve ugudelig, og så sant Han utfridde den rettferdige Lot, som ble plaget under de ugudeliges tøylesløse oppførsel – for denne rettferdige mannen som bodde blant dem ble plaget dag etter dag i sin rettferdige sjel ved å se og høre de lovløse gjerninger." (2Peter 2:4-8)


Når det står at Lot ‘bodde blant dem’, kan det kanskje hentyde til at han bodde blant falne engler? Kan det ha vært en blanding av både mennesker og engler? I alle fall sies det her at synden og perversiteten var grov, og at dette kan ha vært innført av falne engler, siden det er så klart uttalt forbindelse mellom englefallet, forførelsen av kvinner – og Sodoma og Gomorra. Hvordan visste forfatteren av Peters brev om disse englenes fall? Det Gamle Testamentes redegjør ikke for dette. Jeg er ikke i tvil om at denne innsikten er hentet fra Enoks bok. Den var i utbredt omløp på Jeshuas og apostlenes tid. Peters brev kommer med en annen opplysning vedr. englenes fangenskap:


"For også Kristus led én gang for synder, den rettferdige for de urettferdige, for at han skulle føre oss fram til Gud, Ham som led døden i kjødet, men ble gjort levende i Ånden. I den gikk Han også bort og forkynte for åndene som var i forvaring, De som tidligere var ulydige den gang da Guds langmodighet ventet i Noas dager, mens arken ble bygd." (1Pet. 3:18-20)


Her blir også Jesu frelsesgjerning trukket inn i bevisstheten rundt de falne engler i deres fangenskap. Han forkynte for dem. De var og er en realitet. Og Jesus tok dette på alvor. Skulle da ikke vi gjøre det? Forfatteren av Hebreerbrevet fremhever Enok som en mann av profetisk størrelse. I oppramsingen av de store trosheltene blir Enok nevnt på linje med Noa og Abraham.


"Ved tro ble Enok tatt bort, så han ikke skulle se døden. Og han ble ikke funnet, for Gud hadde tatt ham bort. For før han ble tatt bort, hadde han fått det vitnesbyrdet at han var til behag for Gud."

(Hebr. 11:5)


Så hvorfor er ikke Enoks bøker bedre kjent i den kristne verden? Hvorfor har denne boken ikke blitt med i Bibelen? Den romersk-katolske kirke foretok på sine kirkemøter en utvelgelse av hvilke bøker som skulle være med i samlingen av Den Hellige Skrift. Bare det faktum at det er Vatikanet som har utført denne utsilingen av skriftene forteller meg at man med rette kan ta denne kanonerings-prosessen i nærmere øyesyn. Den katolske kirke har fordreid den judeo-kristne lære til det ugjenkjennelige med sine falske læresetninger om nåden, nattverden, endring av hellige dager og tradisjoner. Kirken har også lagt til nye elementer som ikke eier rot i kristendommens opprinnelse; julefeiring, avlat, helgendyrkelse. Med en slik historie mht. å ‘trekke fra og legge til’, synes jeg det er høyst berettiget å ta en ny titt på enkelte ‘forkastede’ skrifter og selv vurdere hvorvidt de har guddommelig opprinnelse eller ikke.

 

Det velkjente protestantiske uttrykket ‘Sola Scriptura’ – Skriften alene – henspeiler på å ha utelukkende Bibelen som sin rettesnor og ikke blande inn andre ikke-kanoniske skrifter, det være seg apokryfer eller annet. Mange kristne siterer Johannes Åpenbaring i så måte:

"For jeg vitner for hver den some hører de profetiske ordene i denne boken. Hvis noen legger noe til alt dette, skal Gud legge på ham de plagene som det er skrevet om i denne boken.

Og hvis noen tar bort noe fra ordene i denne profetiske boken, da skal Gud ta hans del bort fra Livets Bok, fra den hellige Staden og fra det som det er skrevet om i denne boken." (Joh. Åp. 22:18-19)


Da Johannes Åpenbaring ble skrevet var NT ennå ikke samlet til én bok. Selv om Åpenbaringsboken inndelingsmessig havnet på slutten av boksamlingen Bibelen, og disse versene avslutter hele Bibelen, er det ikke noen selvfølge at dette skriftstedet gjelder for hele Bibelen totalt sett. Denne beskjeden gjelder utelukkende for ‘denne profetiske boken’ - som er Johannes Åpenbaring. Det blir ikke riktig å ta dette skriftstedet til inntekt for motstand mot å se nærmere på kanoniseringsprosessen og de feil som evt. kan ha vært gjort i den sammenheng, bl.a. når det gjelder Enoks bok. Jeg vil ikke la mitt eget forhold til Gud og troen være styrt av Romerkirkens vurderinger. Det er Gud som skal gjøre utvelgelsen for meg, og ikke et kirkemøte i oldtiden. Så hvilke kriterier vil jeg så anvende for å ‘prøve’ skriftene om de er fra Gud eller ikke?

 

1.   Er dette et skrift av jødiske opprinnelse på lik linje med Bibelens skrifter, på arkeologisk og historisk grunnlag?

2.   Har det på noe tidspunkt vært ansett som hellig, autorativ skrift tidligere?

3.   Var det med i den Bibel som Jeshua selv hadde og anerkjente?

4.   Er innholdet i harmoni med helheten i Bibelens lære og ånd? Stemmer de overens og utfyller hverandre?

5.   Blir Bibelens Gud herliggjort?

6.   Stemmer Messias-beskrivelser overens med Jeshua og NT?

7.   Har de profetier som står skrevet gått i oppfyllelse, stemmer de med historiens gang i ettertid?

8.   Hva utløser bokens innhold av reaksjoner hos meg? Ønsker jeg å prise Gud og gi ham ære?

9.   Stemmer bokens ånd overens med Den Hellige Ånd i mitt eget hjerte?

 

Jeg har funnet at Enoks bøker innfrir alle mine holdepunkter. Enoks bok var av jødene helt frem til Jeshuas tid ansett som hellig, og den var like utbredt som enkeltbøkene som i dag utgjør Det Gamle Testamente. Enoks bok var den mest populære av de pseud-epigrafiske skrifter, og ble funnet i mangfoldige eksemplarer i Dødehavsrullene. Så lenge Enoks bok fungerer som en kommentar til Bibelen, ser jeg dens uvurderlige verdi. Selv om den står utenfor den vestlige bibel-kanon i dag, har det enormt mye å tilføre oss i lesningen av Guds Ord. Den utfyller og forklarer en hel mengde emner som ellers kan bli misforstått fordi vi ikke kjenner til bakgrunnen. Måtte så mange som mulig finne glede, fred og inspirasjon i møte med denne spesielle gudsmannen, Enoks, innsikt og åpenbaringer. Jeg anbefaler særlig 1Enoks bok på det varmeste.

Har du noen gang lurt på hva som egentlig foregikk da Jeshua drev ut onde ånder? Hvor kom de fra? Hva var bakgrunnshistorien for deres eksistens? Hvorfor visste Jeshua alt dette uten at det egentlig står noe særlig om det i den bibelen Jeshua selv leste, Det Gamle Testamente?


Enoks bok 1 og 2 er såkalt apokryfe skrifter, fra De Gammeltestamentlige Pseudepigrafer. Enok (Henok) var den syvende etter Adam og er nevnt i 1Mos 5:18-24. Boken er et rikt sammensatt verk, som enkelte antar ble skrevet i Det Hellige Land rundt 200-300 år før Jeshuas fødsel. Andre mener den kan ha blitt bevart fra Enoks tid før flommen. Det ble høytidelig pålagt Enoks sønn Metusalem å ivareta skriftene. Noa, hans oldebarn, kan så muligens ha bevart dem i leirkrukker i arken.