EKSEGETISK OG EISEGETISK BIBELTOLKNING
Av Kris Guleng
Hvordan kan vi være trygg på at en gitt tolkning er rett? Og hvordan kan vi gjennomskue de verste tolkningsfeilene? For å svare på dette, må jeg vise til definisjonene av to teologiske ord som handler om akkurat dette.
Eksegese er et gresk ord som betyr 'utlegning'. Her forklares det av Wikipedia:
"Eksegese er forklaring og utlegning av en tekst, særlig bibeltekster. Eksegese er en teologisk disiplin der bibelske tekster fortolkes. Eksegese er den kommenterende og problemdrøftende gjennomgang av en bibelsk tekst, som følger etter et tekstnært forarbeid (oversettelse og tekstkritikk) og en kort beskrivelse av tekstens form og innhold (parafrase). En ekseget er en person som driver bibelfortolking og eksegetikk er teologisk fortolkingslære av bøker og tekster.
Forskjellige hjelpedisipliner til eksegesen er blant annet:
-
• tidshistorie • innledning • hermeneutikk
Man omtaler gammeltestamentlig såvel som nytestamentelig eksegese.
En eksegetisk oppgave vil typisk bestå av:
• oversettelse (fra gresk eller hebraisk) • parafrase • eksegese; utleggelse"
Fritt gjengitt fra "Skriveveiledning for tolkning av nytestamentlige tekster (eksegese)", Institutt for arkeologi og religionsvitenskap, faggruppe for religionsvitenskap, NTNU:
Det er nesten 2000 år siden NT ble skrevet, i en annen geografisk, sosial, kulturell og religiøs sammenheng enn vi er i nå, derfor må vi etterstrebe å forstå tekstene på samme måte og bakgrunn som forfatteren eller de opprinnelige mottagerne av teksten hadde.
Det er krevende, men vi kan likevel prøve å finne svar på hva forfatterne ville formidle. Vi må skaffe oss mest mulig kunnskap om den tiden og situasjonen som teksten ble til i. Det krever en metode som tar hensyn til tekstens egenart og dens litterære og historiske kontekst. NT ble skrevet basert på GT, tanker og forestillinger fra GT danner forutsetningen for de samme begrepene i NT.
For de som skrev NT var dette uproblematisk, for de kjente og levde i den samme kulturelle og religiøse sammenhengen. For oss i dag betyr det at vi må bevisst finne ut hvilke forestillinger og assosiasjoner som kan ha vært knyttet til sentrale begreper og formuleringer i de tekster vi prøver å tolke. Til dette trenger vi oppslagsverk, ordbøker og andre hjelpemidler.
Som vi ser av denne informasjonen, handler eksegese om å tolke bibelteksten mest mulig autentisk slik den var ment da den ble skrevet. Man kan ikke legge inn en annen betydning enn det som blir gitt av selve teksten og den historiske og språklige ramme som ligger i dette.
Eksegese handler om å la bibelteksten forklare seg selv gjennom analyse, drøfting, tolkning og konklusjon. Reglene om at Skrift forklarer Skrift, og at Bibelen ikke motsier seg selv, er implisitt i denne fortolkningsprosessen, samt en rekke andre gode holdepunkter for utlegging av en tekstbetydning.
Eisegese er det stikk motsatte av eksegese. Definisjon fra Wikipedia (overs. fra eng.):
"Eisegesis fra de greske ordene 'inn i' og 'å utlede' er den prosessen man gjør når man tolker en tekst på en slik måte at den prosessen introduserer ens egne antagelser, egen agenda eller forutinntatthet inn i, og på, teksten. Dette blir vanligvis betegnet som å lese inn i teksten. Handlingen er ofte brukt for å 'bevise' et forutfattet synspunkt til leseren og for å viderebringe bekreftet partiskhet som stemmer med vedkommendes forutfattede agenda. Eisegese er best forstått når det står i kontrast til eksegese.
Mens eksegese er prosessen med å trekke ut betydningen fra en tekst i overensstemmelse med sammenhengen og den synlige meningen fra sin forfatter, så skjer eisegese når en leser påtvinger sin tolkning inn i, og på, teksten. Det resulterer i at eksegese heller i retning i være objektiv når den anvendes effektivt mens eisegese er ansett som høyst subjektiv."
Her ser vi at å lese sine egne subjektive forutinntatte meninger inn i en bibeltekst uten å ta hensyn til tekstens egen forståelsesramme, kalles eisegese. Denne subjektive lesemåten forekommer i stor grad blant Bibelens lesere og utleggere, og vi trenger derfor å gjøres oppmerksom på disse to motpolene innen tolkning av Skriften.
Det skulle si seg selv, etter denne redegjørelsen, at det er eksegese som er aktuell å bruke når man vil forstå hva Bibelen forteller på alle plan. Moderne mennesker som ikke kjenner bibelens hebraiske begreps- og virkelighetsbilde (paradigme), og som bruker sin egen samtid og ikke-hebraiske kultur og språkforståelse, vil ikke ha muligheten til å forstå det Bibelen handler om uten kjennskap til grunnlaget for boka.
Vi som bor i vesten har vår virkelighetsforståelse basert på det hellenistiske/greske paradigme. Det Nye Testamente har også en grunntekst på gresk. Det er denne de fleste moderne utgaver av Nytestamentet er oversatt fra. Men selv den greske grunnteksten er i all hovedsak skrevet av hebreere, jødiske forfattere.
Og en hebraiskspråklig kyndig person kan også gjenkjenne hebraiske skrivemåter, språkbilder, formuleringer og tenkemåter i den greske teksten. Derfor er det mange fagfolk som mener at NT opprinnelig er blitt skrevet på hebraisk. Det finnes dessuten også en arameisk versjon av NT, arameisk er en hebraisk dialekt, som også Jesus angivelig snakket.
Når vi som bibellesere i dag skal prøve å forstå både bibelteksten og de forkynnere som presenterer den, er det helt nødvendig å forstå forskjellen på eksegese og eisegese. Da har vi et bedre utgangspunkt for å teste Skriften i forhold til det som blir forkynt. Da de edle berøere gransket Skriften for å se om det som ble forkynt stemte, så visste de at hvis det apostlene sa ikke harmonerte og ble understøttet av GT, så måtte det forkastes som falskt.
Mange forkynnere kan sitere skriftsteder de utlegger, og sitatene kan komme trillende på rekke og rad, og det som fremstilles kan høres bibelsk ut fordi utsagnet settes i forbindelse med en bestemt verseformulering i bibelen. Men svært ofte driver de eisegese, de leser inn sine egne forutfattede oppfatninger i teksten. Det er også klassisk feil å trekke en setning ut av sin kontekst som tillegges en betydning som overhode ikke harmonerer med hverken den umiddelbare konteksten eller bibelen som helhet. Dette forekommer hele tiden, desverre.
Vær våken og kritisk til hvordan bibelteksten legges ut, ved å forstå forskjellen på disse tolkningsmåtene, den objektive eksegese og den subjektive eisegese, har man et godt redskap til å skjelne det ene fra det andre. Ikke godta uttalelser som strider imot helheten i Skriften. Enhver setning står i en sammenheng, og den må harmonere der.
Kilde:
