DEN VIRKELIG RASISMEN:
Å FORVENTE AT JØDER SKAL DØ SAKTMODIG
Intervju Av Martin Sherman, oversatt av Elisabeth Berg, artikkel fra SMA-info nr. 2/2012
”Den mest nøyaktige måten å beskrive Israel på i dag er som en apartheidstat... 3,5 mill. palestinere og nesten en halv mill. jøder bor i områdene Israel okkuperte i 1967, og selv om disse to gruppene bor i samme område, så er de underlagt helt ulike rettssystemer. Palestinerne er statsløse og mangler en rekke grunnleggende menneskeretter.” (Neve Gordon, Boikott Israel, L.A. Times, 20.08.2009)
Dette utdraget, fra en artikkel skrevet av en israelsk senior akademiker, er et typisk eksempel på den rasistiske judeofobiske retorikk som nå dominerer den offentlige debatt om den israelske-palestinske konflikten.
Denne retorikken har desverre også fått tilstlutning fra mange innen israelske akademia og medier. Mer foruroligende er den israelske offentlighets delaktighet – eller i hvertfall imøtekommenhet – ved å tillate dette som det definerende trekk ved debatten.
Å forvente at jøder skal dø saktmodig
Denne typen retorikk er intet mindre enn provokativ judeofobisk rasisme fordi den faktisk legemliggjør den stilletiende delegitimering av jøders rett til å forsvare seg selv. Den legemliggjør den ikke uttalte forventning om at jøder skal samtykke i å dø saktmodig og ydmykt. Hvordan kan en forventning om at jøder skal dø saktmodig og ydmykt karakteriseres som annet enn ‘provokativ, judeofobisk rasisme’? Uansett hvilke forholdsregler Israel tar for å beskytte sine borgere fra dem som åpenlyst prøver å myrde og lemleste dem – fordi de er jøder – lyder fordømmelsen: ‘Rasist’, ‘uforholdsmessig bruk av vold’ og til og med ‘krigsforbrytelser’ og ‘forbrytelser mot menneskeheten’.
Det har ingen betydning om Israels forholdsregler er administrative avgjørelser eller sikkerhetsoperasjoner, forsvarsreaksjoner, foregripende initiativ, straffegjengjeldelse eller foregripende militæroperasjoner. Det har ingen betydning om det gjelder opprettelse av fysiske barrierer for å blokkere infiltrasjon av mordere som dreper vilkårlig, innføring av restriksjoner for å hindre deres dødbringende bevegelser, iverksettelse av preventive arrestasjoner for å forpurre deres dødelige intensjoner, målrettede drap (med uovertruffent lavt nivå av sivil skade) for å fornhindre deres brutale planer eller militærkampanjer for å forhindre den kontinuerlige utskyting av raketter mot sivile.
Tomt prat vedr. Israels rett til selvforsvar
Å fremstille disse forholdsreglene som vilkårlige feilgrep – hvis eneste drivkraft er rasistisk motivert territoriell griskhet og diskriminering for å forbitre palestinernes liv – fordreier virkeligheten og ignorerer sammenhengen. Men enda mer foruroligende er den underforståtte moralen i slik fordømmelse.
For hvis alle anstrengelser for å hindre, beskytte eller foregripe stemples som forkastelige, blir den uunngåelige konklusjonen at slike foranstaltninger ikke skal benyttes. Dette impliserer en like uunngåelig konklusjon: for å unngå det moralsk forkastelige, skulle faktisk den jødiske staten la dem som ønsker å angripe dens borgere, få gjøre dette helt ustraffet og med fullstendig fravær av gjengjeldelse.
Sant nok er det mange av dem som taler nedsettende om Israel som hevder med rettferdig harme at de anerkjenner Israels ‘rett til å forsvare seg’. Men dette avsløres raskt som tomt prat, fordi så snart Israels utøver denne påstått anerkjente retten, fordømmes landet for overdreven voldsomhet.
Det gjør liten forskjell om Israel innfører en lovlig sjøblokade for å forhindre tilførsel av dødelige våpen til islamistiske ekstremister, eller om israelske kommandosoldater tvinges til å benytte dødbringende makt for å forhindre at de selv bokstavelig talt blir skåret opp av en avsindig lynsjemobb. Eller om de som svar på palestinske selvmordsbomberes barbariske drap (som i folketall overgikk 11. september), bruker bakketropper i stedet for luftstyrker for å rydde opp i den terrorbefestede og minelagte byen Jenin. De gjør det for å minere palestinsk skadeomfang – og således påfører de seg selv unødvendig død og skade.
Uansett hvor morderiske de palestinske angrepene er, uansett hvor grov palestinsk vold og uansett hvor yhyrlig palestinsk brutalitet er – så dømmes den israelske reaksjonen som upassende.
Til tross for erklæringer om erkjennelse av en eller annen uspesifikk abstrakt rett til selvforsvar, så synes i praksis den eneste ‘passende’ israelske reaksjon å være å avstå fra å forsvare seg selv.
Tvingende sikkerhetsbehov
Mellom linjene i debatten om israelsk politikk overfor palestinerne finner vi den omvendte rasismen pent utsmykket: Ofrene for rasistisk hat fordømmes for rasisme når de nedkjemper sine rasistiske angripere.
Sikkerhetsbarrierer blir ikke bygget, sjekkpunkt blir ikke opprettet, reiserestriksjoner blir ikke innført som et rasistisk svar på palestinsk etnisitet, men som et rasjonelt svar på palestinsk fiendtlighet. Å tror noe annet er å være offer for det Benjamin Netanyahu en gang kalte ‘omvendt årsaksforhold’. Blokaden av Gaza er en konsekvens av og ikke en årsak til volden fra Hamas. Sikkerhetsbarrieren langs ‘Vestbredden’ er et resultat av, og ikke grunnen til, palestinsk terrorisme.
Hadde det ikke vært for de massive blodbadene i Sharro Pizzeria, ved Diezengoff Senter og under påskens Seder-feiring i Park Hotell, hadde de ikke vært noen militæropperasjon i Jenin 2002. Uten det vilkårlige bombardement av israelske sivile, hadde det ikke vært noen operasjon Cast Lead i Gaza i 2009. Hvis gravide kvinner og ambulanser ikke var blitt brukt til å smugle eksplosiver inn i israelske byer, så hadde det ikke vært behov for sjekkpunkter og veisperringer.
Hvis væpnede palestinere ikke hadde skutt fra kjøretøy mot forbipasserende israelske familier, så hadde det ikke vært behov for å legge restriksjoner på bevegelsesfriheten til palestinere på visse veier. Hvis palestinere ikke lå i bakhold for israelske biler på gjennomfart i palestinske byer, hadde det ikke vært behov for å bygge egne veier for israelere for å komme utenom disse byene.
Resultatet av judeofobisk fiendskap
Det standardiserte judeofobiske svaret på dette vil være – ‘okkupasjon’, denne formålstjenlige universalunnskyldningen for alle forhold og for enhver rasistisk palestinsk barbarisk ugjerning mot jødene.
I henhold til denne moralske plattformen – og saklige grunnløse påstanden – er all palestinsk vold uttrykk for forståelig raseri og frustrasjon på grunn av år med undertrykkende ‘okkupasjon’ av palestinsk land. Denne påstanden er like feilaktig som den er tåpelig. Den må avvises med den intellektuelle forakt den i rikelig monn fortjener.
Som jeg allerede har påvist i flere artikler, ble kravet om ødeleggelse av den jødiske staten reist lenge før Israel kontrollerte en eneste tomme av det som i dag betegnes som ‘okkupert palestinsk land’. (Den palestinske pakten av 1964 fornekter eksplisitt ethvert suverenitetskrav på ‘Vestbredden’ og Gaza som palestinsk hjemland). PLO, Fatah og Hamas har i sine stiftelsesdokumenter forpliktet seg til å ødelegge den jødiske staten, - uavhengig av tid og grenser. Dette ståsted ble også gjentatt av Mahmoud Abbas i hans FN-opptreden i fjor.
Det er derfor helt tydelig at ‘okkupasjon’ ikke er årsaken til palestinsk motvilje overfor Israel. Tvert om. Det israelske nærværet i Judea, Samaria og Gaza er en direkte konsekvens av arabisk motvilje overfor Israel, da ders massive militæroffensiv mislyktes katastrofalt med å utslette Israel. Det var ikke israelsk grådighet som bragte Israel til ‘territoriene’, men arabisk aggresjon for å utrydde jødene.
Hva om der ikke hadde vært noen ‘okkupasjon’?
Selv om det ugjendrivelig kan bevises at ‘okkupasjon’ ikke er opphav til palestinsk fiendskap, ville muligens eliminering av ‘okkupasjon’ skape, om ikke palestinsk vennskap, så i hvertfall palestinske godkjenning av Israel? Alle tegn tyder desverre på det motsatte. Hver gang Israel har gjort konkrete anstrengelser for å fjerne ‘okkupasjon’, har vanviddet i palestinsk terror steget i styrke og fremtvunget at tiltakene måtte oppgis – og av og til reverseres:
Dette var tilfelle fra 1993 til -96 da realiseringen av Oslo-avtalene bragte frem en enorm bølge av selvmordsbombere.
Dette var tilfelle i 2000, da Ehud Barak tilbød omfattende innrømmelser overfor palestinerne som svarte med en terrobørge av hittil ukjente dimensjoner og som fortsatte under Ariel Sharons politikk om at tilbakeholdenhet er styrke, inntil blodbadet gjorde det uunngåelig å sette inn de militære. Resultatet var operasjon Defensive Shield i 2002, som bragte IDF tilbake til ‘Vestbredden’ hvor det siden har vært forholdsvis rolig.
Dette var tilfelle i 2005, da Israel trakk seg ut av Gazastripen, og utslettet ethvert spor av ‘okkupasjon’. Resultatet var vedvarende og økende vold som kulminerte i operasjon Cast Lead i 2008-2009. Palestinsk fiendlighet kan altså åpenbart ikke tilskrives ‘okkupasjon’. Og forsøk på å gjerne – eller i hvertfall lette – situasjonen, synes kun å forverre fiendskapet.
Her reiser det seg interessante spørsmål; Hva om Israel aldri hadde tatt over ‘Vestbredden’, eller hadde trukket seg ut umiddelbart etterpå, og tilbakeført kontrollen til Jordan? Hva hadde det da blitt av palestinerne og deres krav om ‘nasjonal frigjøring’? Hvilken ‘okkupasjon’ ville da ha vært skyld i deres sørgelige forfatning? Hvilket terrotorium hadde da vært fokus for bestrebelsene på å danne egen stat?
Dette er omfattende spørsmål hvis diskusjon får komme senere, men bare det å reise dem presenterer en alvorlig utfordring til den usaklige og bristeferdige vedtatte lærdom som dominerer og forvrenger debatten om den Israels-palestinske konflikten.
Kritikk av Israel er ikke antisemittisme
Kritikk av Israel er ikke antisemittisme, er mantraet som gjenlyder med Palvovsk regelmessighet fra dem som snakker nedsettende om Israel. Og de har selvfølgelig rett. Kritikk av Israel er ikke nødvendigvis antisemittisme.
Men, den vedvarende praksisen med å benytte en diskriminerende dobbelmoral overfor jødenes nasjonalstat øker sannsynligheten for at antisemittisme er forklaringen bak slik kritikk, en forklaring som ikke kan avfeies summarisk uten troverdig bevis på det motsatte.
Ugjerninger – som med hensyn til blodtørstighet og målestokk er hinsides hva Israel anklages for, selv av de verste bakvaskerne, begås regelmessig, med knapt en mumlende kritikk fra det internasjonale samfunn. Men det minste hint om israelsk overtredelse av menneskerettigheter – reelt eller innbildt – resulterer i umiddelbare utbrudd av sjokk og voldsomme reaksjoner med overskrifter i alle verdens store medier og internasjonale organisasjoner sammenkaller til krisemøter i all hast og escenesetter verdensvid fordømmelse, - fra venn som fra fra fiende.
Følgen av dette er ikke at Israel skal bedømmes etter samme kriterier som tyranniene i Sudan eller Nord-Korea, eller etter de blodige normene til Damaskus eller Teheran. Spørsmålet er imidler hvorfor Israel bedømmes etter normer og kriterier som er langt strengere enn hva som benyttes overfor de demokratiene som utgjør NATO.
På Balkan, i Irak og i Afghanistan har NATO innført blokkader og embargoer langt mer tyngende og ødeleggende for sivilbefolkningen enn tilsvarende er for Gaza. NATO utførte militære kampanjer langt unna egne grenser, som forårsaket langt større antall drepte og sårede enn Israels har gjort, - bare noen kilometer unna hjertet av sin egen hovedstad.
Likevel har internasjonale ramaskrik vært – i beste fall – avdempet.
Det kan være andre årsaker enn antisemittisme (eller judeofobi, for å være mer nøyaktig) til at Israel bedømmes etter standarder som ikke benyttes overfor noen annen nasjon i utøvelsen av retten til selvforsvar, men ingen andre årsaker melder seg med overbevisende kraft.
Den virkelige rasismen
Dette bringer oss tilbake dit hvor vi startet. Samtidig som den jødiske staten står overfor usammenlignbare trusler og et betingelsesløst fiendskap, er staten under konstant fordømmelse for sine handlinger for å imøtegå disse truslene og håndtere fiendtligheten, uansett hvilke mottiltak som benyttes, uansett hvor alvorlig skade Israel er påført, uansett hvor voldsomme provokasjonene er.
Dette er derfor den virkelige rasismen som gjennomsyrer ordskiftet om den israelsk-palestinske konflikten:
Den fordreide beskrivelsen som rasistisk motivert voldsbruk av uforholdsmessige dimensjoner av ethvert tiltak fra IDF for å beskytte jødisk liv mot dem som streber etter å drepe dem – kun fordi de er jøder.
Den uredelige fremstillingen av at de besværlighetene palestinere blir påført av disse tiltakene, er en mer avskyelig ondskap enn de handlingene som fører til de jødiske dødsfall som tiltakene er ment å hindre.
Holdningen om at tap av jødisk blod er mer akseptabelt enn de påkrevde tiltak for å forhindre det, - et element som ser ut til å bli mer og mer akseptert i ordskiftet om den israelsk-palestinske konflikten.
Israel må enda en gang – uten å unnskylde seg – fortelle verden om begrunnelsen for landets opprettelse. Jøder vil ikke lenger dø saktmodig og ydmykt.
Kilde:
